Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
En fortelling om en gård. Et valg. Og alle skrittene det tok å komme dit.
Når Linda Erlien Borren får tilbud om jobb på hjemstedet, kommer dilemmaet om hvorvidt hun skal overta gården hun har odelsrett til, brått mye nærmere. Kan hun snu ryggen til det som har vært familiens felles livsprosjekt gjennom tre hundre år? Eller er gården inngangsbilletten til et godt og harmonisk liv? Linda bestemmer seg for å gå veien hjem, fra Trondheim til familiebruket opp under tregrensa i Hessdalen, i håp om at vandringen skal bringe klarhet i tankene.
Boka tegner opp levende portretter av flere generasjoner gårdsarbeidere. Fortellingen viser det sammensatte livet på gården - de store kontrastene mellom ro og hardt arbeid, mellom idylliske sommerkvelder og kalde vintermorgener - og vanskelighetene med å drive småbruk i et stadig mer sentralisert samfunn. Det handler om grønne enger, lykkelige sauer på fjellbeite, frihet og fremtidsdrømmer. Men også om støv i krokene og råttent treverk. Om de stedene som blir igjen når resten av samfunnet ruller videre, om verdien de innehar og samtidig hva det gjør med oss om vi forlater dem.
«Veien hjem» er en usedvanlig stilsikker debut» Dagbladet
Forlag Kagge
Utgivelsesår 2018
Format Innbundet
ISBN13 9788248921240
EAN 9788248921240
Genre Biografisk litteratur
Omtalt person Linda Erlien Borren
Språk Bokmål
Sider 175
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
En nydelig bok om Lindas kjærlighet og valg. Kjærlighet til jorda, til gården, til slekt og dyr, men også kjærligheten til den kommende ektemannen. Et godt språk drar meg med inn til Hessdalen og liv som har levd og arbeidet der.
Boka gir meg en anledning til å finne mine egne minner, mine tanker og hva jeg har gitt videre til mine barn. Hopp i høyet, kos med nyfødte kalver, tur med firhjulingen så alle fryder seg - men også berging av fôr når naboene brenner st. Hansbål, steinplukking i lyse maikvelder, fødsel og død i fjøset. Kuskit og møkk. Ikke flotte ferier og weekendturer, men jeg håper vi har gitt videre et felleskap de har satt pris på, gleden ved å arbeide sammen og tanker om hva som er viktig og riktig. Så må valgene som kommer bli tatt og akseptert. Så verdifullt å vokse opp slik, verdifullt for meg og mine, men kanskje ikke for de som bestemmer og legger føringer for matproduksjon og bosetting. Takk til forfatteren for at du har gitt meg en anledning til å minnes og reflektere.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketAlt er nytt og ingenting er som før, det bare ligner.
Det finnes et sted hvor tida går saktere. Hvor verden føles langt unna. Et sted hvor pulsen senkes og lufta er ren og klar. Hvor det i blant kan være så stille at du nesten hører lyden av øyelokkene dine som klapper mot hverandre når du blunker.
Rart å sitte i bilen utenfor og vite at der inne venter alle på meg. Har tatt på seg sine fineste antrekk og sprayet godlukt i halsgropa. Gleda seg. De skal høre meg si ja til et stort og viktig valg, det mest betydningsfulle jeg har tatt. Ingen andre beslutninger i mitt liv skal proklameres foran en forsamling på samme måte som denne.
Etterpå, når vi står på kirketrappa, jeg rødmer over å kysse offentlig og samtidig er så full av endorfiner at munnvikene har vanskeligheter med å smette tilbake til sin opprinnelige plass, kjenner jeg på det at ja-et mitt, det lille ordet på to bokstaver som i dette tilfelle rommer så mye, kostet meg så lite. Rynkene rundt øynene feirer gleden over å si ja til noe så stort og samtidig mene det, den type glede en bare kan oppleve der det er fravær av tvil.
Jeg er 25 år. Eier egen leilighet. Venner og slektninger har begynt å hinte om at det er på tide med barn, og selv om jeg ikke engang er sikker på om det er lærer jeg skal være, forventes det at mitt neste mål er å få fast ansettelse. Samtidig sørger regningene på kjøkkenbenken for at brua tilbake til studenttilværelsen har begynt å morkne. Jeg setter opp ting som råkostkvern, salatbestikk og steketermometer på ønskelista til bryllupet. Forstår betydningen av ord som fullkasko- og delkaskoforsikring og har antirynkekrem klemt inn blant krukkene på badehylla. Jeg innser at jeg nå står med begge beina godt plantet i det blomsterbedet som heter voksenlivet, og kjenner at grunnen her er mye hardere og mer kompakt enn den fuktige, formbare jorda jeg tidligere tråkket rundt i. Veien videre ser ut til å være bestemt.
På innsida åpenbarer det seg et helt eget samfunn som det ikke går an å distansere seg fra. Jeg elsker det. Seksåringer som stolt viser fram ei løsna mjølketann, sjenerte barn som danser med full innlevelse når det settes på musikk, små mennesker i ekstase over at de får lære om dinosaurer, eller fordi de klarer å stave et nytt og vanskelig ord - fine øyeblikk serveres på samlebånd.
Jeg visste om alle hans dårlige sider, og han visste om mine. Hadde tilpassa oss hverandres vaner og personlighet, som et lappeteppe som består av ulike farger og mønstre, men likevel henger sammen og utgjør en ufravikelig enhet.
Akkurat nå trenger jeg å være et sted der lufta får nok plass.
Og da hjertet sviktet han som 73-åring, husker jeg at jeg tenkte det kunne skyldes at det var blitt for trangt om plassen der inne.
Da var det nesten så lufta var laget av et tynt lag glass. En kunne bare hevet neven og banka forsiktig ut i ingenting, og den ville ramla ned på bakken i knuste skår.