2024
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Hver torsdag klokken nitten samles ti mennesker på et kurs i kreativ skriving i Drammen. Kurslederen er den fallerte forfatteren Nicolai Houm. Noen av deltakerne tenker at han gjør sitt beste, andre vil til bunns i hva som egentlig feiler ham. De ti er fra alle deler av byen, og med høyst ulik bakgrunn, likevel kommer de uvanlig nær hverandre i løpet av høsten. Gjennom fortellingene de skriver, får de et dypt innblikk i hverandres liv: i Satinders store sorg og Margrethes skjulte fortid, i Arvids kjærlighetsevner og Lukas gangstervirksomhet, i Randis hevnplaner og Camilla H. sine intriger i lokalpolitikken. Viktigst blir likevel historien de sammen skaper, en historie om kjærlighet, vennskap, svik og død. HVER TORSDAG KLOKKEN NITTEN er en roman om hva det å skrive kan gjøre med mennesker, om hvordan livet og kunsten ikke så lett lar seg skille. Men først og fremst er det en roman du vil le av, gråte med, og ønske å forbli i.Viktigst blir likevel historien de sammen skaper, en historie om kjærlighet, vennskap, svik og død.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2024
Format Lydfil
ISBN13 9788210060168
EAN 9788210060168
Språk Bokmål
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
«Det konstruktive innspillet vi oftest pleier å gi Randi Helgerud under plenumsgjennomgangen, er å fatte seg i korthet. Det er ikke en generell regel. Det er ikke norm. Det finnes gode tekster som er utbroderende, dvelende, assosiative. Men det kan bli for mye av det gode. Så vi foreslår strykninger. Etter noen runder skjønner vi at vi må gi oss, selv om vi brenner inne med ytterligere strykningsforslag. Vi innser at den samlete effekten av strykningsforslagene, hvis Randi tok dem til følge, kan bli at det ikke er noe tekst igjen.»
Det har vært en sjelden god opplevelse å lese romanen til Nicolai Houm Hver torsdag klokken nitten. Det har vært gjenkjennelse; som da jeg leste avsnittet over. Mine tanker gikk til kvalitetssikring av dokumenter i jobbsammenheng. Selv om det er høyst nødvendig: det er krevende både å kvalitetssikre og å bli kvalitetssikret. Da gjelder det så se humoren i dette nødvendige arbeidet. For humor er det plenty av i romanen. Latteren har runget. Og romanen gir plass til tankevekkende alvor.
En annen ting jeg tenker på etter å ha lest romanen; når laglederen, i dette tilfeller kursleder, svikter, da tar kollektivet over. Et kollektiv som har et felles mål: de fleste deltakerne på skrivekurset har en drøm om å bli forfatter. De unner hverandre å lykkes. Det er som vi om og om igjen observerer i fotball EM som foregår for tiden: et lag kan ha gode spisser, men lagene som gjør det best er de lagene som er et kollektiv: Heia Georgia!
Jeg ble inspirert til å lese boken ved å høre dette intervjuet av Nicolai Houm her i Åpen bok.
Kort sagt: Denne boka skjønte jeg ikke. Det er en roman med et "vi" som forteller om hvordan det er å ha forfatteren Nicolai Houm som skrivekursleder. Vi får også lese noen av tekstene deres, og får hint om hvordan de henger sammen med deltakernes liv. Det hele er nokså postmoderne.
Jeg lo flere ganger, og likte mange av formuleringene, som den om at "det var så stille at man kunne høre noen plugge i en HDMI-kabel" (fritt etter hukommelsen). Men boka som helhet festet seg ikke hos meg.
Fornøyelig om en gruppe på 10 personer som møtes hver torsdag klokken nitten på et kurs i kreativ skriving. Fortelles fra gruppas synsvinkel i vi-form. Kursholder er Nicolai Houm (altså samme navn på hovedperson og forfatter). Vi får historien om kursholderens vei fra forlagsredaktør til mislykket, ustabil, småkriminell kursholder i Drammen.
Kursdeltakernes fortellinger er som små noveller i boka, fiksjon og fakta i skjønn forening!
Godt språk, mange fornøyelige episoder, betraktninger og samtaler kursdeltakerne imellom. Mye å le av! Men samlet sett nokså oppstykket og kjedelig, boka fenget meg bare tidvis.
«Det konstruktive innspillet vi oftest pleier å gi Randi Helgerud under plenumsgjennomgangen, er å fatte seg i korthet. Det er ikke en generell regel. Det er ikke norm. Det finnes gode tekster som er utbroderende, dvelende, assosiative. Men det kan bli for mye av det gode. Så vi foreslår strykninger. Etter noen runder skjønner vi at vi må gi oss, selv om vi brenner inne med ytterligere strykningsforslag. Vi innser at den samlete effekten av strykningsforslagene, hvis Randi tok dem til følge, kan bli at det ikke er noe tekst igjen.»
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket