Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Det var mange ting vi ikke hadde lov til å snakke om. Men framfor alt ble vi strengt advart om vi ikke hadde lov å fortelle noen, ikke i barnehagen, ikke til noen ukjente, at hjemme hos oss hvisket vi av og til. «Hva hvisker du?» spurte jeg. «Jeg leser,» svarte bestefar Garabet. «Leser hvordan da? Hvor er boka?» «Jeg trenger den ikke. Jeg kan den utenat.» «Ja vel, men hva heter den boka? Hvem har skrevet den?» «Kanskje det er du en vakker dag.» Og se her, det er det jeg gjør nå. Og den heter det også: Hviskingenes bok.
Det ble hvisket i mange familier i Romania om ting det ikke var lov å fortelle om på 1960-tallet. Men for armenerne i Romania var det ikke bare forbudte ting det ble hvisket om. Mange kom fra familier som hadde bodd i landet i flere hundre år, og noen hadde kommet etter 1915. Men alle hadde de noe felles: slektninger og venner som var blitt drept under det tyrkiske folkemordet på armenerne i Det ottomanske riket i 1915.
Hviskingenes bok er deres historie. Om hvor og hvordan de hadde levd. Om deportasjonene og grusomhetene i den syriske ørken i 1915. Om de få som med nød og neppe overlevde, om hvordan noen av dem ble tatt vel imot i Romania og klarte å bygge seg nye liv, og om andre som reiste til Amerika. Om annen verdenskrig og kommunistenes makt.overtakelse, som gjorde at de nok en gang mistet nesten alt de eide. Dette er en bok som med sin enestående dokumentasjon henter fra ukjente fortellinger og setter dem inn i en politisk, historisk og men.neskelig sammenheng.
Hviskingenes bok fikk enorm oppmerksomhet da den utkom i Romania og har siden blitt oversatt til en rekke språk. Nå foreligger den på norsk.
Forlag Bokvennen
Utgivelsesår 2017
Format Heftet
ISBN13 9788274887299
EAN 9788274887299
Omtalt tid 1900-1945 Etterkrigstiden
Omtalt sted Romania
Språk Bokmål
Sider 500
Utgave 2
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Noen ganger blir man i beit for passende ord når ei bok skal omtales. Dette er ei slik bok. Jeg tror jeg må ha brukt mer tid på denne leseopplevelsen enn på noe annet jeg har lest i mitt liv. Vosganian er en rumensk forfatter med armensk bakgrunn og skriver om folket sitt slik han fikk historiene "hvisket" fra besteforeldegenerasjonen da han var barn. Alt kretser egentlig om det som skjedde i 1915, som de fleste kaller folkemord. (En betegnelse som er svært omdiskutert også blant historikere, etter det jeg har skjønt.) Fakta er i alle fall at armenere ble "utvist" fra det Ottomanske riket med makt og ført i "konvoier" ut på lange ørkenvandringer der de færreste overlevde. De som kom tilbake, fortalte sine historier, som levde videre gjennom de neste generasjonene som armenernes kulturarv.
Vosganians beretning er mangfoldig. Jeg skjønte etter hvert at det var uoverkommelig å huske alle de navngitte personene, og konsentrerte meg om dem som opptrådte hyppigst. Alle bar på minner, både sine egne og forgjengernes. Noen ganger glir minnene over i det jeg vil kalle magisk realisme. Beskrivelsene er detaljerte; her berettes det om fugler, matretter, klesplagg og sko, alt som har med hverdagslivet å gjøre for armenere i diaspora.
Også nyere historie er med: Armenias stilling som sovjetrepublikk og Sovjetunionens innflytelse i Romania, som også fikk ubehagelige følger for det armenske folket der.
Republikken Armenia er jo dagsaktuell på grunn av den pågående konflikten med nabostaten Aserbadsjan. Den gamle storhetstida som mektig kongerike under Ararat kommer neppe tilbake. Varujan Vosganian bidrar i denne boka til en bedre forståelse for et folk som gjennom de siste århundrene aldri har "hørt hjemme" noe sted. (Ett av bestefar Vosganians visdomsord gikk ut på at "hjemme" er den jorda der forfedrene dine ligger begravet ...)
Hviskingenes bok anbefales varmt - men les den sakte og med tålmodighet! (Den er forresten bannlyst i Tyrkia.)
En av de beste historiske/dokumentariske bøkene jeg har lest. Mye fakta om det Armenske folkemordet, om det ottomanske riket og om tiden rundt første og andre verdenskrig med fokus på Romania og dagens Tyrkia samt påvirkningenfra Russland/sovjet. Godt skrevet men den krever konsentrasjon når den leses ... samt gjerne litt Google ved siden av for å vite mer om enkelt personer.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDet eneste menneskene har felles, er fortellingene. Når du sier at to mennesker er av samme folk, betyr det at de har hørt på de samme fortellingene.
Bestefedrene mine, ( ...), forsto av århundret sitt bare hvor vanskelig det er å dø på samme jord som du er født på. De gamle armenerne fra barndommen min hadde ingen grav der de kunne stå ved hodeenden og sørge over foreldrene sine. De bar gravene med seg mens de flakket omkring, og slik jødene satte fra seg arken og lagde tempelet rundt, slik gjorde de også når de rastet, de tok gravene ned av skuldrene og bygde seg hus der.
Hvis fortellinga på utsiden kan tilpasses enhver tid og ethvert sted, er det på innsiden viktig at en vet hvem som er født av hvem, hvem som arver hvem, hvem som forbanner hvem og hvem det er som kan forbli en person i fortellinga, altså at det kan fortelles om ham selv etter at han er død. Når det gjelder det siste, er Hviskingenes bok uansett uvanlig, for i motsetning til andre historier er døden her bare en detalj, og viktigere enn døden, og dermed livet, er hukommelsen.