Hvor stor ensomhet kan man klare å bære? Ikke kan man be om hjelp til å løfte den heller, for da er det ikke lenger ensomhet.

Hvor dypt kan man synke før det blir umulig å puste? Dypere.

...barndom er en oppskrytt unnskyldning. Jeg kan ikke fordra den. Man legger til og trekker fra, vrir og vrenger, påhitt meg her og påhitt meg der, og til slutt blir barndommen et rosemalt eventyr eller et like svartmalt mareritt, alt ettersom. Å, la meg være. Tut ikke ørene mine fulle med sentimentalt vrøvl.

Jeg glemte forresten å nevne vår dårlige samvittighet. Den må tilføyes som en del av vår fornuft. Vi har alltid dårlig samvittighet. Vi gjør så godt vi kan, men blir aldri gode nok. Samvittigheten er like dårlig.

Så om jeg ikke var min egen herre, det kom jeg aldri til å bli, var jeg det minste min egen sjåfør. Det fikk holde.

Vi og verden klarer uansett aldri å innlede et varig forhold. Vi kan danse en kveld. Så er det slutt. Vi er et for umake par.