«Jeg later som jeg ikke tenker på mamma, men jeg tenker på henne ofte. Særlig nå som jeg snart skal spise kveldsmat hos henne. Sekundviserne stopper og vurderer meg, forstår at jeg haler ut tiden, før den beveger seg videre, snart må jeg begynne å gå hjemover igjen. Mamma og jeg har spist kveldsmat sammen hver fredag siden jeg flyttet til etasjen under henne, det er en evighet siden, jeg tror det er hun som har bestemt at det skal være sånn. Jeg har ikke hatt mot til å si at jeg vil helst slippe, og hver fredagskveld kjenner jeg meg som den brune delen av eplet, most etter fallet i gulvet.»

Slik innledes romanen I dag jeg I morgen du av Kjersti Annesdatter Skomsvold. Jeg har dessverre ikke lest bøker av forfatteren siden jeg leste debutromanen jeg skrev om i innlegget:

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter Skomsvold

I innlegget siterer jeg fra et intervju med forfatteren der hun blant annet sier dette:

«Det er så mye i dag som bare er på overflaten. Alle skal være glade og ha fine og lykkelige liv. Det er jo helt absurd. For meg ser ikke verden slik ut.
- Hun tenker: Egentlig er det er det rart at alle går rundt og ikke ønsker seg motgang. Det er jo da man lærer noe. Man trenger noen smeller for å oppleve hvor fantastisk livet kan være. Alt skal ikke gå knirkefritt, det skal være vanskelig. Som forfatter vil jeg gjerne være modig og gå inn i det vanskelige. For det er synd på mennesket som Strindberg skrev.
- Skomsvold blir stille noen sekunder, før hun fortsetter: Jeg kommer nok aldri til å skrive en roman om en sprudlende, overfladisk partyløve. Så ombestemmer hun seg. – Eller, det må jo være det tristeste av alt. Kanskje det er nettopp det jeg skal. «

Er det noe Peter, som er hovedperson i I dag er jeg I morgen du, ikke er, så er det å være partyløve. Å lese innledningen får meg til å tenke at her har vi en skikkelig tøffelhelt. Men allerede på neste side får jeg får vi vite noe som gjør en mildere stemt – Peter er ute og går:

«Jeg skulle hatt et kart stikkende opp fra baklomma, så folk ikke trodde jeg drev omkring på måfå. Stort sett går jeg den samme kveldsturen, fra den gule bygården min og over brybrua, hvor jeg tusler rundt i området ved skogkirkegården-«

Etter hvert får leseren et innblikk i en klaustrofobisk tilværelse som helt klart har sin årsak i forholdet til moren:

«Mens jeg står sånn opp og ned, prøver jeg å telle antall ganger mamma har ødelagt liver mitt.
Da jeg var to år gikk pappa inn i det store soverommet og han ble der til han døde, da var jeg sju. Før dette var han i stua sammen med oss, det har i hvertfall mamma alltid sagt. Jeg husker en lukt som ikke kan være mammas lukt, stikkende skjegg mot kinnet mitt. Men så er jeg redd for at minnene egentlig tilhører mamma, at det er hun som har fortalt om pappa og sånn plantet disse minnene i meg.»

Det er ikke mye som skjer i livet til Petter:

«Selv sitter jeg hjemme ved kjøkkenbordet og arbeider. Det er blitt min måte å leve på, hver morgen åpner jeg øynene, går inn på kjøkkenet, hvor jeg gjør om ord fra et språk til et annet. Sånn holder jeg på til utmattelsen har slukt meg, jeg må legge hodet mot bordplaten. Jeg har forsøkt å arbeide ute blant folk, i et klasserom på videregående skole, men det gikk. Det vil komme en dag da jeg ikke en gang har krefter til å slukke tørsten.»

Vil det være status quo i livet hans fremover, vil det bli verre eller bedre? Det siste er det jeg håper på. Vil han klare å fri seg fra den makten moren har over han:

«Lydene hennes forstyrrer meg, sukkingen, smattingen, alt hindrer meg i å høre hva jeg selv tenker, jeg føler meg beleiret!
Men jeg er i stand til å gjøre et eksperiment. Jeg forstår ikke om det er mamma eller meg det er noe galt med, så jeg forestiller meg at jeg forsvinner for godt, og da føler jeg meg tung til sinns. Så forestiller jeg meg at mamma blir borte, og det hjelper, jeg opplever at min egen tilstand blir normal da.
Jeg må komme meg ut herfra, slurper i meg resten av suppa fra tallerkenen.
Idet jeg reiser meg, gjør jeg en bevegelse som om jeg rister meg løs fra mamma, selv om hun sitter på den andre siden av bordet. Hun ser litt forvirret ut, og jeg vet ikke hva jeg skal si for å forklare meg. Jeg er ikke i stand til å komme med noe klokt å si før etter at jeg har gått og det hele er for sent.»

Akkurat som debutromanen er humor til stede i alvoret slik at jeg må humre innimellom over den tankeverden han lever i. Mer skal jeg ikke røpe om fra romanen om et liv som er gått i vranglås.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Beste jeg har lest av Skomsvold