Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
En hverdag i Oslo rundt år 2000: Å vaske seg i vann fra en bøtte om vinteren. Å stjele strøm fra naboen med en skjøteledning tredd gjennom et hull i ytterveggen. Å ruse seg sammen med foreldrene sine. Bli fratatt barndomshjemmet, trave gatelangs i kulda, alltid skitten, konstant på jakt etter et sted å sove. Gater jeg har levd er en fortelling om skammen ved å mangle det grunnleggende og samtidig holde sammen i beinhard familielojalitet. Nikolai Torgersen reflekterer klokt om arvelig fattigdom, utenforskap og sykdom i et språk som er like energisk og springende som det er velformulert. Det handler om hvordan det faktisk er å lære seg å svømme på egenhånd, og om en skapertrang som gjør det mulig å bryte ut av et helvete. «Røsker tak i deg. En oppvekstskildring uten sitt like i norsk litteratur. (...) Skildringen av hovedpersonens år som hjemløs rusmisbruker, og den fornedrende opplevelse av hele tiden å måtte tigge seg til et sted å sove for natten, glemmer jeg aldri. (...) Nikolai Torgersen skriver rett frem og konkret, samtidig som han fortløpende reflekterer over hva han forteller. Romanen er en slags folkelivsskildring fra et sosialt lag de aller færreste av oss noen gang kommer i kontakt med. (...) «Gater jeg har levd» er ingen perfekt eller flink bok. Men den røsker tak i deg, og du slipper ikke unna!» Sindre Hovdenakk, VG (Terningkast 6) «Nikolai Torgersen kan mer enn å male. Debutboken hans er forbløffende god. Sjelden har jeg støtt på en så stødig debutantstemme. (...) Gater jeg har levd beviser at det er langt mer ved Torgersen enn en trist barndom. (...) maken til velformulert debutant skal man lete lenge etter. (...) Gater jeg har levd er en helt usedvanlig debut.» Anne Cathrine Straume, NRK (Terningkast 5) «... en knallsterk livsskildring. (...) En helt unik skildring av en oppvekst fylt av fattigdom, rus og hjemløshet i et stadig mer velstående Norge. (...) Jeg kan ikke huske å ha lest like intense skildringer av å flakke omkring i Oslo og søke tilflukt i rus for å glemme livet man lever.» Marius Wulfsberg, Dagbladet (Terningkast 5) «Hvitglødende memoarer fra kunstsensasjon. Nikolai Torgersen skriver rystende godt om sex, rus, psykiatri og en ekstremt traumatisk oppvekst. (...) Det finnes ingen sval avstand, alt brenner. Til tider er det så man mister pusten. (...) Til tross for all lidelsen, er «Gater jeg har levd» påfallende blottet for selvmedlidenhet. Nikolai Torgersen viser seg snarere som en skarp og perspektivrik analytiker, som både kan problematisere sin egen rolle som «leverandør for voyeurismen som skriker etter påfyll» - og løfte sin besynderlige livshistorie til et punkt hvor den avdekker noe sentralt om klasse, rang og samfunnsinstitusjoner i det nyliberale Norge.» Leif Bull, Dagens Næringsliv «Med distanse og tindrende klare setninger, fortalt fra hodet via kroppen, tenker han rundt kunst, om lojaliteten og kjærligheten til sine foreldre, filleproletariatet som ingen, som ikke har opplevd selv, forstår at finnes i rike Norge (...) Det unge talentet fra fattige kår, som beskriver en virkelighet de færreste lesere av litteratur har noen som helst erfaring med, forvalter en enorm kraft ved å fortelle sin virkelighet på helt egne vilkår.» Hilde Slåtto, Vårt Land «Nikolai Torgersens debutbok er hudlaus, eg er mållaus. (...) Torgersen har eit rikt og nyansert, og liksom klokkeklart språk, som dreg lesaren inn, det er vanskeleg å legge boka frå seg. (...) Han skildrar det lågaste, det uslaste, på ein så open, uklanderleg litterær måte ... (...) Av og til er det fint å få språk for erfaringane. Takk. Med den briljante og usentimentale pennen til Torgersen blir Gater jeg har levd til ei stor, sterk og uunnverleg lesaroppleving.» Ingvild Bræin, Dag og Tid «Denne bokas styrke er at den omhandler et liv preget av fattigdom, rusproblemer og psykiske lidelser uten å bli sentimental. Det er til dels ganske drøye ting som beskrives, men fortellerstemmen kaver seg sjelden opp, det er mer som om den observerer alt utenfra og katalogiserer inventaret i den fattige hverdagens generelle elendighet.» Espen Grønlie, Bokvennen Litterær Avis
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2025
Format Innbundet
ISBN13 9788203453397
EAN 9788203453397
Genre Biografisk litteratur
Omtalt tid 2000-2009
Omtalt person Nikolai Torgersen
Språk Bokmål
Sider 208
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketGresset har vært grønnere på den andre siden, for det var kratt i gråtoner der vi befant oss, men metningen i fargen sa ingenting om røttene alt vokste ut fra, og det var lett å tro at jordsmonnet var surt og røttene råtne, men i stedet var det i det dyptpløyende kaoset at familierelasjonene og livsgrunnlaget fant styrken.
Det er et ønske om ærlighet i meg, for livets del. Selvbedrag, forskjønnelse og idyllisering av livet føles som det som i størst grad står i veien for en ren og meningsfull opplevelse av tilværelsen.
Det som skjer daglig, blir dagligdags uten å ta hensyn til hva ordet opprinnelig rommer. Tiden herder deg, du lærer deg å godta livet som det er, helt uavhengig av hva det består av.
Jeg vinker kjapt, løfter hånda raskt over hodet mens jeg tilter panna litt ned mot bakken, og sier ha det til pappa og lillebror som står i hagen med søppelsekker rundt seg og flytter om på noen greier fra én sekk til en annen. Det er en annen type «ha det» enn jeg kjenner fra før. Det ligger noe annet i dette «ha det» enn de tusenvis av gangene jeg har sagt det tidligere. Det finnes ord som er bedre enn «ha det» her, tenker jeg. «Vi sees rundt», «lykke til», «jeg sier ifra hvis jeg finner et sted å sove». Men det blir «ha det». Det er ladet med noe annet enn den hverdagslige betydningen. Vi har kjent hverandre hele livet, men det blir annerledes fremover. Neste gang vi møtes, møtes vi som fremmede på gata, med skammen mellom oss og den livsnødvendige aggresjonen vår som en mur foran sorgen.
Ødelagte tenner var et tydelig symbol på forsømmelse av egen helse, som knyttet meg så sterkt til bakgrunnen min, ikke fordi tannbørsten i seg selv var for dyr for oss, eller at trygda mennesker tvang sine barn til sengs før tannpuss, men kaoset som fulgte fattigdommen, tillot aldri normalitet eller rutiner, selv når det gjaldt synelatende grunnleggende og enkle ting som hygiene
Før trodde jeg at døden var noe som kom på slutten av livet. Det finnes de som mener at livet utelukker døden, at døden utelukker livet, at de er to motstridende ideer, men livet og døden er overlappende skikkelser. Jeg tenker på døden, min egen og andres, flere ganger hver eneste dag, men jeg tenker så godt som aldri på livet. Størrelsen på tilstedeværelsen døden har i livet, er absurd sammenlignet med hvor liten plass livet har i døden. Livets plass i døden er begrenset til en blomst som vokser opp av jorden, med våre levninger som gjødsel. Døden i livet er der alltid mens tiden renner ut og dine nærmeste dør fra deg som en konstant påminner om hva som kommer
Å dø er ikke lenger et hastverk
jeg hata kino, for vi hadde ikke råd, dessuten hadde vi ingen kultur hjemme, så den eneste filmen jeg hadde sett, var Flåklypa, for den gikk på TV, og jeg var redd for at det fantes sosiale koder for kinobesøk, som overalt ellers, som jeg ikke forsto
Jeg kan telle de gangene jeg har spist et måltid ved bordet sammen med familien min på fire hender. Selv det å omtale et bord uten bruksmerker som bordet i bestemt form føles feil. De eneste gangene vi satte oss ned rundt bordet, var på julaften eller når barnevernet kom på besøk. Så lenge jeg kan huske kom barnevernet på rutinemessig besøk til avtalte tider gjennom hele oppveksten min. I timene før besøkene lignet leiligheten en maurtue med arbeidere som løp i alle retninger for å få det skrøpelige hjemmet til å virke presentabelt. Etter hvert besøk var det tilbake til normalen, som ikke lignet andres normal.
Å vokse opp i fattigdom er mer sammensatt enn det å ikke ha råd til en tur på kino eller å alltid måtte kjøpe det billigste pålegget. Det er enkelt å peke på materielle ting når man tenker på konsekvensene, at man ikke har råd til utstyret som trengs for å dyrke hobbyer eller interesser. Det er tydelig i ferier, som av andre blir brukt til reise bort, mens man selv sitter fast i sin egen bakgård, mens avstanden til den virkelige verden vokser sammen med frykten for alt det ukjente. Fattigdom slipper aldri taket, det påvirker og styrer alt i livet. Avgjørelser, planer, fremtidsutsikter, motivasjon, livslyst og erfaringer. Alt verden har å by på, kommer i en slags ufullkommen og avstumpa versjon av hva andre får fordi underbevisstheten alltid er opptatt med å løse hvordan man skal få nok penger til neste økonomiske utfordring, som alltid er rett rundt hjørnet.
Lager en liste over bøker jeg ønsker å lese, mange av dem faktisk basert på omtaler her på bokelskere.no.
Mest som en huskeliste for meg selv.
Lista er i stadig endring, noen bøker blir lest ferdig, og nye ønsker kommer til.
Mange forfattere som for meg vil bli nye bekjentskaper.
Uprioritert rekkefølge.