Av denne verden

Ensomheten
i en hunds øyne
er av denne verden -
slik tenkte jeg
også noen ganger -
om menneskets ensomhet
men jeg tok feil.

Uttrykket i en hunds øyne
overfor sin herre -
er fra en høy verden
av grenseløs tillit -
liksom et menneskes kjærlighet,
når den bærer sitt sanne,
sitt rette navn.

Ensomheten
i en hunds øyne
er en taus appell
til mennesket i oss alle -
om hjertens-godhet
og barmhjertighet
med alt levende og skjønt
som er skapt -

ja - dobbelt mer
med det ufullkomne -
det som ikke ennå
er nådd frem til modning - -
nei, ensomheten
i en hunds øyne,
som i menneskets,
er visselig ikke
av denne verden.

Sovende blomster

Nå er de søvnige som barn om kvelden.
De orker ikke lenger stå og smile,
men bøyer hodene i trang til hvile.

De er som småbarn lagt til ro i vuggen.
På slappe stengler står de litt og gynger.
Og vinden er en moderrøst som synger.

De synker søvnige mot jordens pute.
Så blir den hvite dynen ømt lagt over,
og snøen dekker blomsterliv som sover.

De sover trygt. I lange vinternetter,
til snøens dyne løftes bort av våren,
og solen kysser dem med smil: "God morgen".

Å våkne på ny

Å våkne en jordisk morgen
mer herlig enn noensinne -
da glemt er all kveldens tretthet,
begravet hvert sårbart minne.

Å våkne på ny så styrket,
som aldri du byrder kjente
og vite at selv det tyngste
var renselsens ild som brente -

som førte deg ned i dypet
til sjelslivets dunkle sjakter -
men nå leder opp mot dagen
til møte med livets makter.

Å våkne på ny en morgen
og vite en gjerning kaller -
blir - selv om den synes liten -
som vandring i høye haller.

En morgen - skal dine hender
bli liggende stive, stille -
det haster i glitrende morgen
for deg, som en gjerning ville.

Dagdrøm

Kunne vi forenkles
uten å bli primitive barbarer,
forenkles inn til det sublime -
som musikk fra det fjerne -
i en stille nattetime -
synker inn i et menneske-øre.

Kunne det bli kontakt
mellom det ubeskrivelige
og det sterkt virkelige -
ville sannheten stå enkelt naken
og dens egen storhet - etter hvert
beseire oss alle.

Kunne vi bli så enkle
at vi ble sannheten verdige -
ville livsdagens mange tjenester
kunne bli som dype kilder
av forfriskende vann
og tindrende skaperglede.

Om diss stadig sildret
i vårt indre -
skulle vel ingen av dem vi møtte
noensinne -
behøve å tørste
seg helt til døde. -

Våren begynner om høsten

Det ryker og fyker fra stengler og strå.
Det bugner av moden frukt.
Vinden hvirvler en sky av små
former og farger ut i det blå.
Det vrimler av frø på flukt.

De danser og stanser. Hvert frø er en drøm,
en verden hvor våren bor.
Noen seiler på bekkens strøm.
I tjernet legg en del på svøm.
Og noen glir ned i jord.

Det fryser. Det lyser av snø på fjell,
og livet får karrige kår.
Men vinteren taper allikevel.
Spirer lever bak brune skjell
og er en ukuelig vår.

Med åtte roser

Åtte roser vil jeg gi deg:
Én fordi du er så pen.
Én for alle drømmer i deg.
(Lar du meg få plass i én?)
Én fordi du er en hulder.
Én fordi du er en ånd.
Én for trykket av din skulder.
Én for varmen av din hånd.
Én for håpet, én for slottet
vi skal bygge: Det blir åtte -
åtte roser som vil tørste
efter å få være nu
hos den niende og største
ville rose - som er du.

Ved sirkelens sentrum

Lengst ute i periferien
befant vi oss
en gang alle
med drømmen fra dunkle decennnier
om å nå frem
til livets eget sentrum.

Der ute,
når vi befant oss
ved de motsatte utgangs-punkter
forekom avstanden - oss imellom -
uoverkommelig lang,
så et møte syntes umulig.

Men ubrytelig - streng og vid
er livets sirkel tegnet
og langt sterkere enn vi selv
er makten som leder oss
langs vår egen radius
fram imot sirkelens sentrum.

Alle er vi ensomme
der ute i periferien -
famlende og uvisse
om vår radius' endepunkt -
aner bare glimtvis hånden,
som står hevet - høyt over Altet -
og som en gang dreiet
livets store sirkel.

Men med store forundring
og uventet glede
oppdager vi det usannsynlige:
På vei mot målet
nærmer vi oss hverandre -
for der fremme -
ved sirkelens sentrum
finns intet mer som skiller.

Oppbrudd

Endelig har vi lagt
noe ubrukelig bak oss -
adskillig rekvisita
som hindret
vår frie gang.

Altfor lenge har vi prøvd
å føle oss hjemme
i surret av fraser
og tomt bulder
uten mening -

Nå står vi ved det store
oppbrudd
fra alt som hastig
ble forvandlet
til uvesentlige ting -

Våre hoder er løftet
i stille forventning
overfor det egentlige -
som nå skal måte
ved veis ende.

Vi nevner ennå
ingen navn -
vi lenges utenom
det forslitte
til det usigelige -

Vi har lagt noe
ubrukelig fra oss -
og nye syneer
dirrer allerede nå
bak våre øyenglober.

Artistisk høst

Vilt og eksotisk
lar du tuben sprute
over paletten
utenfor min rute.

Rørt av din pensel
rødmer nypens kule
Berberissen gløder.
Bjørkene blir gule

Trett av å male
tar du til å tegne
streker i tåken,
nakne trær i regnet.

Blek og forfrossen
stryker vinteren stille
ut dine kunstverk
med en snøhvit fille.

Kjensgjerninger

Å ligge tett inntil et hjerte
men med den tynne sommergardinen av hud mellom
er å være utestengt.

Å lete innover øyne
er å høre ekkoet fra den andre siden av en
uoverstigelig ensomhet.

Å bli glad i
er å legge grunnsteinen
til et savn.

Midt på en islagt mening

Trøtt av tilsynelatende ting
terper jeg en uskrevet grammatikk.
Det omstendelige lyset
i ordbøker med bare blanke ark blender meg.
Usynlige skrifttegn
fattbare for en dristigere logikk

enn stoffets, min egen kropps
midlertidige rom, åpner råk
midt på en islagt mening. Eldet, tørst
og bøyd over kanten drikker jeg
munnfuller av et uløselig språk

og gjendikter vers fra en skjult
virkelighet. Skyggene kaster trær
i det klare skinnet fra slukte stjerner.
Våre tall har byttet fortegn.
Jeg transkriberer og prøver å tyde
ord som ikke fins og derfor er.

Fem ganger

Fem ganger i mitt liv
har NÅ vært NÅ.
Helst har det fra veisvingen forut
vinket meg bort til seg
for så,
når jeg endelig nådde dit,
å dukke opp igjen ved en ny sving. Alltid
med samme avstand mellom oss, en stadig
forflytning av utmålte, flate distanser.

Eller bak meg, gjerne litt trist
som en hårlokk i en aldri sprettet konvolutt,
en kalender uten tid,
begivenheter knapt registrert
fordi sinnet var snudd, en omvendt kikkert.

Slik svek vi hverandre fremover og bakover.
Men de fem gangene NÅ og jeg var sammen
husker jeg som verdensrom av fryd:

Noe som et vilt mørke forvandlet til lys.
Noe som fyrtårn for slokte skip.

Vi klamrer oss til hverandre

vi av samme generasjon.
Med de samme ordene
for snart utviskede spor.

Vi har satt oss her
på den samme samleplassen,
trekkfugler som har gitt opp
på flukten mot sør.

Det er blitt kaldt, ødslig.
Flokken er borte,
men vi varmer oss på hverandre
med et avblomstret språk.

Til våren! sier vi.
Jaja, men det er langt dit.
Og hva grønt er
har vingene glemt.

Testamente

Lenge har jeg trodd at dikt var innsikt,
en slags mikroskopering av ord. Og ja, når jeg skrev,
åpnet det seg forunderlig former for øynene mine,
fabelaktige sammenhenger: Alt som var skjult
myldret frem, beveget seg.
En ballett av gåter danser
med flimmerhår bølgende rundt kroppen,
og jeg innbilte meg at trinnene kunne tydes, tas med
ut i den virkeligheten jeg frøs i som en overvintrer.
Jeg skrev på kaféer, i jernbanekupéer, hjemme.
Og alltid denne fryden, følelsen av å se, forstå.
En ferd inn i ordene, i hjertets og hjernens geografi
hvor Godwanaland, Timbuktu og Nilens kilder
måtte nås og kartlegges på ny og på ny.
Og aldri med tanke på berømmelse eller rikdom,
bare dette djevelske imperativet: Reis! Reis!
Og gleden ved å være underveis, på samme tid
inn i seg selv og bort fra seg selv, alltid
hjemtur og flukt, ferdens
åpne og lukkede Janusansikt: Dør eller Død.

Men dikt er som snø.
Jeg har sett poeter på dødsleiet
lukke feberhendene sine rundt diktet
som om de tryglet det om hjelp.
En innsikt av hvit krystall
smeltet til tårer på teppet.

Og likevel:
Du som leser, må lese.
Du som dikter, må dikte
Døden er et annet sted, har et alfabet
av antimaterie og et ur uten klokkeslett og visere.

Alt vi kan
er å tro og lete, tyde og plukke opp
brukne pinner og spor lagt ut
for å hjelpe eller villede oss, vi vandringsmenn
i denne skogen av sammenfiltret skygge og lys
som er Livet.

Jeg har sluttet å løfte pekefingeren

Jeg har sluttet å løfte pekefingeren.
Det er hull i lommene mine, og patentløsningene
er forsvunnet. Jeg er
en vekst på jorda, neppe viktigere
enn et tre f.eks. Treet
er det minst hovmodige jeg vet. Det
lukker løvet opp for full gjennomtrekk
og lar livet suse i seg. Min forstand
står med begge føttene plantet i lufta
og kan godt si at sånn er det og ikke sånn.
Men hva så?
Jeg tror ikke på det eneste riktige svaret. Verden
overkjører meg som alle andre uten å bremse,
hoppe av og hjelpe meg opp etterpå. Heller ikke
bommer livet på meg. Det treffer alltid blinken
og får skyttermerket i gull med lenke og vel så det.
Treffene svir, jeg er gjennomhullet på kryss og tvers.
Men andre har det verre. Jeg oppfanger
radiostøy fra galakser i mennesker jeg aldri har sett
og aldri får se. Lidelsens stumme språk
forstår jeg, men også latterens store bokstaver.
Innvollene mine har ører som en elefant. Fjernskriveren
i hjertet tikker ned meldinger utenfra. Jeg mottar
informasjoner fra alle hold
og har noen meninger jeg står fast ved.
Jeg vet ikke om jeg tør dø for dem,
men er ikke feigere enn folk flest, håper jeg.
Ikke flinkere heller. Så
spør du meg om veien, siterer jeg at
dette er min vei, hvor der din? Veien nemlig
fins ikke.
Og jeg har sluttet å løfte pekefingeren.

Bevegelsens søvn

Har nok noe med alder å gjøre:
Å ha vært her så lenge
at det andre
(det andre hva?)
skremmer.

Men hvorfor skremmer det
når jeg ikke husker det
og det kanskje var vakkert?

Et helt liv
har jeg brukt på å lære meg tingene her:
Dette er et bord.
Dette en stol.

Etterhvert er slikt
blitt selvfølgeligheter og alt jeg kjenner.
Likevel vet jeg
at det er benevnelser på noe annet:

At dette tålmodige bordet
som hånden min hviler på her og nå,
denne stolen,
fjellknausen der borte -
alt dette stille, tilsynelatende døde
kanskje er liv
midlertidig opphørt i den bevegelsens søvn
vi kaller materie.

Jagd

Å bli jagd av sin egen tristhets
utrøttelige blodhunder.
Jagd forbi trær
som bare står.
Jagd forbi hus som holder ettermiddag
med varm kaffe på kjøkkenet.
Jagd forbi servicemenn på bensinstasjonene
som sikkert prater bil med bileiere,
Og jagd forbi en gammel boms på hjørnet
som nok forlengst har gitt blaffen
og latt seg innhente av bikkjene.

Å bli jagd slik
midt i et liv som skriker om hjelp.
Så privat, nedverdigende
og vondt.

Jeg leser ansiktet ditt

Alt tenkt har jeg tenkt. Eller kanskje
er jeg alene og alt rundt meg
tenkt gjennom meg? Jeg ser
ansiktet ditt, hver lesbar linje i det.
Men kanskje er det en bedre leser enn jeg
som leser det.

Jeg leser ansiktet ditt, men kanskje
er det en annen som bruker meg
til å lese med?

Det er ikke mye
vondt eller godt jeg har tenkt
som ikke har vært brukt
til å tette virkeligheten med.

Jeg leser ansiktet ditt, men virkeligheten
lekker -
Jeg leseer ansiktet ditt
i en virkelighet fylt til randen
når den er tømt.

Skarpslipte

morgener, avstandene
urokkelig gjennomsiktige. De fratar
åsene lengst borte alle gåtene, sommerens
hetedirrende muligheter.

Stram sannhet nå. Begripelig.
Definitiv.

Interiør med regn

Byen har dukket hodet mellom skuldrene
og holder den grå frakken av skyer
tett igjen i halsen.
I bakgården trommer dråpene triste regndikt
på et tomt oljefat.

Egentlig er håpløsheten en privatsak
på vår side av vinduet.
Vi snakker ikke det samme språket lenger.
Før brukte vi øynene og fant ikke ord
for det vi så.
Nå bruker vi ord
for det vi ikke ser.