Kjerlighed og Smørrebrød

At Smørrebrød er ikke Mad,
Og Kjerlighed er ikke Had.
Det er for Tiden hva jeg ved
Om Smørrebrød og Kjerlighed.

Johan Herman Wessel

Kvar gong eg

veit
inst i draumen,

kvar Bibelen bør slutta.

Arne Birkedal

Identitet

En okse skåret opp
i terninger, og surret
i sausen har tapt
sin identitet.

Men med pepperrot
og revne gulrøtter drar
jeg kjensel
på min egen.

Ernst Orvil

En vakker dag

Etter trengselen i butikken
er det greit å sitte på t-banen
med handleposen mellom føttene

En vakker dag
når tiden har reist litt ifra
skal jeg bøye meg ned

og lure på om noe er glemt
om vi har kjørt for langt
eller om det er nå livet skal ta en vending

Per Jonassen

Inn i tåke

hva faller over hjertet
hva er det
som faller

tåke faller over hjertet

og du lytter til det som flyter

du er tåken
tåken er i deg
du og tåken lytter
til den flytende sjelen

beruset av den
lyden av den
lyden av det som faller

He Dong

Diktet om den svarte katten

Hva var det den svarte katten ville ha
ikke ville den ha fiskepudding
og ikke ville den ha pølse
Den ville ha rått kjøtt
og så ville den ligge på ryggen
og leke

Kjell Heggelund

Gåte

Kvifor har treet røter
for å halda jorda fast
eller for ikkje å flyga

Ein storm ruskar i morgonen
Treet sender eit brev i blåsten
ei avbroten grein

Oddveig Klyve

Trærne står

Trærne står med
vind i nakken
og alle husene
har rødbrune gensere på
de står så stille
som de har bremset
foran Evigheten.

Gunvor Hofmo

Det første snøfallet

Bilisten som snudde i innkjørselen
i løpet av natta, etterlot seg
ingen andre meldinger enn avtrykket
av to fisker i nysnøen.

Thor Sørheim

Lille dikt

Lille dikt er
i blomstene. Lille
dikt er i
bladene. Lille dikt
gjemmer seg i
gresset. Tit tit
lille dikt - jeg har
deg nå!

Arild Nyquist

Slutten på en reise

Det haster ikke nå
det gjelder bare
å finne en kaikant
eller en skog
det gjelder bare å lytte
gjelder bare
å komme litt nærmere
nå

Britt Karin Larsen

Si forvel
ta det
som en begynnelse

Olav Angell

Hvis gåten er et lyspunkt,

fordobles den av visdom. Stjernen
du tror du ser, er en dobbelstjerne.
Tenkning kommer etter et visst tidspunkt
tilbake til utgangspunktet.
Det vil si at i samme øyeblikk
man nærmer seg den virkelige løsning av et problem,
opphører problemet
å eksistere som problem.
Prosessen
er smerte.

Ver still mi sjel

Ver still mi sjel
med timan ror,
og trei står så sturne.
Kva er vi vel?

Ein handfull jord.
Litt oske i ei urne.

Eit liv av leir.
Eit hold som gror.
Men kjenner lengsle banke
mot noko meir
enn berre jord.
Ver still, men urotanke.

Er døden død?
Han gjer deg fri
for siste slavebande.
Eit ævefrø
slær røter i
det dulde grenselande.

Jan-Magnus Bruheim

Ordene

Ordene gir meg mitt brød.
Jeg spyr dem ut i tusenvis.
Jeg sprøytelakkerer en masse ungdom med dem
hver eneste dag.
Hamlet med sin fattige: words, words
var bare blåbær mot meg.

Ord.
Stadig flere ord.

Tenk om man kunne få betaling for å holde kjeft.
Tenk om man kunne få tynne, tynne bøker
for god betaling.
Tenk om man kunne peke på sin radio
og si i triumf til sin venn: hør.
Du hører ingen ting.
Men så koster den da også flesk,
og jeg har ærlig og redelig betalt min lisens.
Å, hvilken fryd.

Tenk om disse mine ord mot ordene
kunne bli de siste på en lang stund,
Tenk om vår tale kunne være ja, ja,
og nei, nei om dagene,
og om nettene kunne vi lukke våre munner
resolutt igjen,
og gå ut under stjernene,
de enslige bleke sommerstjerner,
de store, blåhvite vinterstjerner ...

De gnistrer ennå i stumme myriader
skjønt vi er midt i det tyvende århundre,
og stundom faller det en på snøen
langt inne i de øde skoger.

Ja, slik er det.
Uten ord.

Tenk om ... nei, jeg sier ikke mere.
Men hvilken jord det kunne bli, venner.
Hvilken jord!

Hans Kristiansen

Natur

Alle de enkle urmælende ting i naturen
fyller meg med en slags medynk
eller en følelse av å ha
forrådt noe.
Glemt og til glede for ingen
holder de fast ved
sin naive gjentagelse av seg selv.
Trærne folder seg like fromt ut
mot himlen
til alle årstider,
gresset gror
ydmykt og umerkelig,
veien
vender sitt hvite ansikt
evindelig
mot solen og skyene.

Di makt

Du maktar ikkje å skapa
ei einaste frø
i den vårlege jord.
Men du kann trakke
på det som gror.

Og du kann knuse gleda
med steintunge, harde ord.

Du kann ikkje makte å stille
bladi til ro
på eit blåsande tre.

Jan-Magnus Bruheim

Høstkveld

Jeg sitter inne i et fugleskrik - -

I dette sære lyset av kvit lyd
ser jeg min sjel i et syn.
Den har auger som en skremt fugl,
og det later ikke til at den
kjenner meg.

Den stirrer på meg. Stirrer på meg
med det sugende svartblikket,
fullt av undring og angst.

Hans Børli

Fra en annen virkelighet

Syk blir en av ropet om virkelighet.
Altfor nær var jeg tingene,
slik at jeg brant meg igjennom
og står på den andre siden av dem,
der lyset ikke er skilt fra mørket,
der ingen grenser er satt,
bare en stillhet som kaster meg ut i
universet av ensomhet,
å av uhelbredelig ensomhet.
Se, jeg svaler min hånd i kjølig gress:
Det er vel virkelighet,
der er vel virkelighet nok for dine øyne,
men jeg er på den andre siden
hvor gresstrå er kimende klokker av sorg
og bitter forventning.
Jeg holder et menneskes hånd,
ser inn i et menneskes øyne,
men jeg er på den andre siden
der mennesket er en tåke av ensomhet og angst.
Å, om jeg var en sten
som kunne rumme denne tomhetens tyngde,
om jeg var en stjerne
som kunne drikke denne tomhetens smerte,
som jeg er et menneske kastet ut i grenselandet,
og stillheten hører jeg bruse,
stillheten hører jeg rope
fra dypere verdner enn denne.

Gunvor Hofmo

Drømmen

Jeg drømte om deg i natt.
Vi satt i en båt. Du var trett og blek.
Månen stod veldig, og ett eller annet
lå ute på sjøen og skrek.

Du hadde skjøvet fra land.
Nå tok du med øvede hender
årene, og det knirket sørgmodig
i ruklete tolleband.

Endelig var vi alene og sammen.
Jeg prøvde å føle meg trygg.
Da så jeg en utgammel, grinende kjerring
gløtte frem bak din rygg.

Jeg ropte: Vi vil ikke ha henne med!
Hun ler av oss! La oss snu!
Du vendte deg mot meg med slokne øyne
og spurte: Hvem mener du?

Du så ikke noen av oss.
Ditt ansikt var herjet av måneskinn.
Jeg satt i en båt og ble rodd mot havet
av en som var blind.

Inger Hagerup