Historie
Beckett skrev Proust sommeren 1930, som svar på en kommisjon utløst av Thomas MacGreevy, Charles Prentice og Richard Aldington, under oppholdet på École normale i Paris. I slutten av september leverte han den til Charles Prentice hos Chatto & Windus. Boken solgte 2600 eksemplarer innen 1937, og de resterende 400 eksemplarene ble stående i 1941. I ettertid avfeide Beckett det som å ha blitt skrevet i "billig prangende filosofisk sjargong".

Tolkning
Essayet tjener dobbel plikt som forfatterens estetiske og epistemologiske manifest, og proklamerer på vegne av dets tilsynelatende emne: "Vi kan ikke vite og vi kan ikke bli kjent". I tett og hentydende språk krediterer Beckett sine nåværende påvirkninger, spesielt Schopenhauer og Calderón, og forutsier hans fremtidige opptatthet, og leser dem inn i prosaen til Marcel Proust:

Minnelovene er underlagt de mer generelle vanelovene. Habit er et kompromiss som utføres mellom individet og dets miljø, eller mellom individet og dets egne organiske eksentrisiteter, garantien for en kjedelig ukrenkelighet, lynlederen av hans eksistens Habit er ballast som lenker hunden til oppkastet hans. Pust er vane Livet er vane Eller snarere er livet en rekke vaner, siden individet er en rekke individer; verden er en projeksjon av individets bevissthet (en objektivering av individets vilje, vil Schopenhauer si), pakten må kontinuerlig fornyes, brevet om sikker oppførsel oppdateres. Skapelsen av verden fant ikke sted en gang for alle tid, men finner sted hver dag. Habit er da den generelle betegnelsen for de utallige traktatene som er inngått mellom de utallige subjektene som utgjør individet og deres utallige korrelative objekter. Overgangsperiodene som skiller påfølgende tilpasninger (fordi gravarkene ikke kan tjene som svøping) -klær) representerer de farlige sonene i individets liv, farlige, prekære, smertefulle mystisk og fruktbar, når kjedsomheten ved å leve et øyeblikk erstattes av lidelsen ved å være (på dette tidspunktet, og med et tungt hjerte og for tilfredsstillelse eller misnøye til gideanere, semi og integral, blir jeg inspirert til å innrømme en kort parentes til alle de analogivorous, som er i stand til å tolke 'Live dangerously', den seirende hikken i vakuum, som nasjonalsangen til det sanne egoet som er forvist i vane. Gideerne tar til orde for en vane med å leve og ser etter et epitet. En useriøs bastardfrase En automatisk tilpasning av den menneskelige organismen til forholdene for dens eksistens har like liten moralsk betydning som å kaste en innflytelse når mai er eller er ikke ute; og formaningen om å dyrke en vane like lite fornuftig som en formaning om å dyrke en coryza)

Beckett fortsetter med å peke på sitt moralske fokus på de grunnleggende dilemmaene ved menneskelig eksistens, og fraskriver seg ethvert engasjement i sosiale spørsmål:

Her er Proust som alltid helt løsrevet fra alle moralske hensyn. Det er ingen rett og galt i Proust eller i hans verden (bortsett fra muligens i de passasjene som omhandler krigen, når han for et rom slutter å være kunstner og hever stemmen med plebs, mob, rabble, canaille). Tragedie er ikke opptatt av menneskelig rettferdighet. Tragedie er uttalelsen om en soning, men ikke den elendige soningen av et kodifisert brudd på en lokal ordning, organisert av knepene for dårene. Den tragiske figuren representerer soningen av arvesynden, av den opprinnelige og evige synden til ham og all hans 'soci malorum', synden ved å ha blitt født.

"Vel, forbrytelsen
Det er fra mennesket å være født".

Det siste sitatet er fra Pedro Calderón de la Barcas Life is a Dream, og "soci malorum" er et sitat fra Arthur Schopenhauers Studies in Pessimism:

Faktisk er overbevisningen om at verden og mennesket er noe som bedre ikke hadde vært, av et slag for å fylle oss med overbærenhet mot hverandre. Nei, fra dette synspunktet kan vi godt anse den riktige tiltaleformen for å være, ikke Monsieur, Sir, mein Herr, men min medlidende, Soci malorum, compagnon de miseres!

I alle sine påfølgende skrifter fortsatte Beckett å støtte denne hamartiologiske konklusjonen; sammenlign "Den eneste synden er synden ved å bli født", fra et intervju fra 1969.

Proust, Wikipedia

Dette halvåret har jeg bestemt meg for å gå inn i Prousts univers for å forsøke å avdekke hvordan dette erindringsprosjektet er kokt opp, hvilke grønsaker og livsfilosofier som er kokt ihop. Dette er noe jeg føler jeg har litt greie på, men det er problemer her også. Mildt sagt er Proust ingen Henry James - det er ingen forskjell mellom forteller (her erindrer) og narrativ - så det er ingenting som kan tviles på i disse bøkene.. Det beror på segselv da det er gravd ut av hans hukommelse. Men likevel: det er en hel del erindreren ikke kan fortelle oss om, så hvordan gjør han det? I Bd. 2 har vi et f.eks. telefonmotivet, og i Bd. 1 til Bd. 2 en veldig overgang. Det viktigste i prosjektet vil nok være Mimesisbegrepet hos Gadamer og Walter Benjamin, symboler/ledetråder, nærlesning, hermeneutikk både i metode og som filosofi, Gadamers kunstfilosofi (kunst som sannhet for forholdet menneske og ting), hukommelse og mennesket som lingvistisk konstituert "objekt", som "navngiver", og forskjellige teoretikeres lesninger av Proust. Først og fremst står selvsagt egen lesing av På Sporet av Den Tapte Tid. Det sies at den som analyserer og ser blindt forbi debattene er naiv, men den som beror kun på debatter er overflødig.

Listen er ikke ferdig og jeg tar gjerne mot tips. Det er morsomt å være filosofistudent.