Ingen lesetilstand
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Velferd uten ansikt er en skarp analyse av hva velferdsstaten gjør med mennesker i Norge i dag: med klientene, pasientene, trygdemottagerne, helsepersonellet, sosialarbeiderne, byråkratene og politikerne. Situasjonen er tragisk, sier Nina Karin Monsen: Med velferdsstaten blir vi alle snart tiggere. Velferdsstaten utvikler en avhengighet hos oss som gjør personlig og moralsk utvikling og selvstendighet svært vanskelig. "Husk du er et offer!" synes å være fremste motto i dette samfunnet, der ønsker og lyster forveksles med virkelige behov og mangler. Velferdsstatens ansatte er ikke lenger våre hjelpere, men foresatte som utøver større og større makt over våre liv. Nytelse og velvære er blitt selvsagte rettigheter - få snakker om hvilke plikter vi har. Velferdsstaten har slik skapt en kravmentalitet som helt undergraver menneskers naturlige trang til å hjelpe hverandre. Forfatteren presenterer en lang rekke forslag som kan føre oss i retning av et mer menneskelig samfunn. Forfatteren og filosofen Nina Karin Monsen har skrevet bestselgende bøker som Det kjempende menneske, Det elskende menneske og Under godhetens synsvinkel. 1. utg. av denne boken ble utgitt på Universitetsforlaget i 1998.
Forlag Fagbokforlaget
Utgivelsesår 2000
Format Heftet
ISBN13 9788276745931
EAN 9788276745931
Språk Bokmål
Sider 228
Utgave 2
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket[...] en historie om en motordrevet svingdør på Huddinge sykehus i Stockholm som først ble fjernet i 1995.
Denne døren var av en slik konstruksjon at den hadde brukket hoften på syv mennesker, tre hadde den brukket armen på, en hadde fått brudd i ryggen og fire alvorlige klemskader. En dame som kom uskadet gjennom døren i første omgang, klarte ikke turen ut fra sykehuset, hun brakk håndleddet.
En slik voldelig dør tok det over ti år å bli kvitt. Om et menneske hadde oppført seg slik som denne døren, hadde vedkommende fått lang tid i fengsel for legemsbeskadigelse. Svingdøren fikk altså ikke bare være fri og stadig gå løs på nye ofre, den fikk ikke engang skylden. Skylden fikk de stakkars ofrene, de beveget seg for langsomt og så for dårlig, ble det sagt.
Som Anatole France sa: "Loven i sin majestet forbyr såvel fattige som rike å stjele brød og sove under broene i Paris."