Ingen hylle
Ingen lesedato
Favoritt!
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Tidvis glemmer jeg at jeg er funksjonshemmet. Jeg kan hvile i et jeg, i en kropp, som bare er meg. Men verden glemmer aldri. Den bare venter på en god anledning til å gi meg en påminnelse. Hvis jeg faller er en utforskning av den særlige sårbarheten som følger med kronisk sykdom og funksjonshemning. I denne beretningen undersøker Jan Grue, med fundament i eget liv og egne erfaringer, hvordan samfunnet møter denne sårbarheten med et krav om usynlig arbeid – om at den som har kroppslige utfordringer må anstrenge seg desto hardere, må jobbe desto mer, for å bli godtatt som et fullverdig menneske. Anmelderne mener: «Selv om boken teller knappe 200 sider er nesten alle setninger mettet med en type klokhet, sårbarhet og språklig finesse som gjør at den tar lang tid å komme gjennom. Ofte fordrer setningene at man stopper opp og dveler ved hva det var man nettopp leste. Hvis jeg faller er en slik bok man blir klokere av å lese; en slik bok som gjør at en sitter igjen med stor takknemlighet for at forfatteren orket.» Oda Faremo Lindholm, VG «Når Jan Grue undersøker begrepet "funksjonshemmet", skriver om sårbare kropper og usynlig arbeid, byr han samtidig på en skjellsettende diagnose av samtiden. … Det er en intellektuell og litterær prestasjon å formidle språkets dobbelthet på et så tilgjengelig vis som Grue gjør her. Pennen hans gnistrer i det ambivalente rommet, skaper slitesterk koronalitteratur og gir en rammende samfunnskritikk. Grues tekster viser hvilken verdi det har når fremragende akademikere trer ut av de smale tidsskriftene og inn i en prosa for allmennheten, men uten å dumme ned det de skriver om.» Anna Serafima S. Kvam, Stavanger Aftenblad «Jan Grue åpner for uunnværlige samtaler om sårbarhet, samfunn og funksjonshemning. […] Vektingen av det usynlige arbeidet setter Hvis jeg faller inn i andre sammenhenger enn Grues tidligere memoarer; mens jeg leser den tenker jeg for eksempel på danske Olga Ravns mødreraseri i romanen Mit arbejde (2020) eller kjønnsforståelsene i diktsamlingen Homie (2020) av amerikanske Danez Smith. Slike koblinger til rasisme og kjønnspolitikk gjør også Grue selv. Et av kjernebegrepene i Hvis jeg faller er "familielikhet", et begrep for ulike ting som dekkes av samme begrep. En slik slektskaps-definisjon åpner for nok forskjellighet til at Grue kan slutte seg til den, og han ser etter hvert at sårbarhetens fellesskap tilbyr et ståsted som faktisk gir fast grunn. Selv har jeg iblant tenkt at jeg selv ikke hadde tålt det, at jeg ikke kunne ha vært i verden på den måten, selv om jeg vet hvilken hån det er mot de som faktisk er rullestolbrukere. Og selv om jeg skammer meg over denne tanketurismen, tilhører svakhetsforakten som kommer til uttrykk i slike grøss, ikke bare meg og mitt tvilsomme kontrollbehov. Man kan blant annet tilskrive den kapitalismens produksjonskrav eller pietismens arbeidsmoral, finne den i en rekke små ideer jeg en gang er blitt smittet med. Og som også Grue, som de fleste av oss, har i seg, slik han innrømmer når han skriver at det fortsatt finnes "en motstand i meg, som så åpenbart er svak, mot å vise frem svakheten". At akkurat denne samtalen åpnes opp i Hvis jeg faller, gjør boken uunnværlig. For er ikke det usynlige arbeidet så mange utfører, også beslektet med den (ofte) usynlige motviljen mange bærer i seg, forakten for alt som liksom er svakt? "Jeg vil ha en annen verden", skriver Grue også, et sted i Jeg lever et liv som ligner deres: "Jeg vil at den skal være åpnere, friere." Arbeidet han utfører i Hvis jeg faller, tar oss faktisk i den retningen, og fortjener full synlighet.» Carina E. Beddari, Klassekampen
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2021
Format Innbundet
ISBN13 9788205553644
EAN 9788205553644
Genre Personlige beretninger
Omtalt person Jan Grue
Språk Bokmål
Sider 182
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Les denne! Du ser plutseleg verda med andre augo! Grue klarer å skrive om funksjonshemming med innsikt og varme og set ting i samanheng på ein unik måte.
"Tidvis glemmer jeg at jeg er funksjonshemmet. Jeg kan hvile i et jeg, i en kropp, som bare er meg. Men verden glemmer aldri. Den bare venter på en god anledning til å gi meg en påminnelse".
Om sårbarhet, om motvilje mot det svake, om samfunnet vi lever i. Les denne boka - den handler om deg, også!
En fortelling fortalt med et annerledes perspektiv. Interessant
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketOg jeg husker det jeg allerede vet, at omsorg er stedet der arbeid møter kjærlighet.
Tidvis glemmer jeg at jeg er funksjonshemmet. En del av meg vet det alltid, slik jeg vet at jeg er en førti år gammel mann, at jeg er gift med Ida og far til Alexander. Rullestolen og hjelpemidlene bruker jeg slik jeg bruker ytterjakken eller solbrillene mine; jeg tenker like lite på dem. Sårbarheten og risikoen blekner og blir gjennomsiktige. Jeg kan være i det livet jeg elsker, i familielivet og i det skrivende livet. Jeg kan hvile i et jeg, i en kropp, som bare er meg. Men verden glemmer aldri.Den bare venter på en god anledning til å gi meg en påminnelse.
Alle normale kropper er like, alle avvikende kropper avviker på hver sin måte.
Språket kan endres, tankemåter kan endres. Men bare gjennom handling. Bare ved at språket tas i bruk.
Mennesker med funksjonsnedsettelser er ekstremt synlige. De blir umiddelbart definert av sin kroppslighet
Hvorfor er det å være i jobb ensbetydende med å være av verdi? Hvorfor er det så viktig at funksjonshemmede skal være i jobb når «den funksjonshemmede» er en kategori og en rolle skapt av den industrielle kapitalismen, når dette er kategorien for de menneskene som arbeidsmarkedet ikke vil ha?
Vi var mange som la identiteten vår i det, å være flink.
Tiden lever i språket, både for den enkelte og for fellesskapet, og da Lara sa fra om sitt foretrukne pronomen, kjente jeg alderen min. Det føltes som om språket mitt var stølt, som om stivnede muskler måtte tøyes opp og lære nye bevegelser, nye mønstre. Å anerkjenne gamle privilegier som om de var nye.
Det var mange som aldri begynte å studere eller som ikke maktet å fullføre graden, som var utmattede eller hadde for sterke smerter, som hadde plutselige eller langvarige sykehusopphold, som hadde blitt felt av den doble uforutsigbarheten, i kroppen og i byråkratiet.
Det er viktig, i disse situasjonene, å forbli rolig. Jeg har sagt dette til Ida, igjen og igjen. Det er ingenting å vinne på å protestere eller heve stemmen. Ikke på noen flyplass, ikke i noe land. Ikke når de kjefter på oss for å ha gått i feil kø med rullestolen. Ikke når de har glemt å bestille ambulift ute på rullebanen og jeg må opp trappen, etter beste evne, med så mye hjelp som vi kan mønstre.For vi trenger den hjelpen, om vi skal med flyet. Det er vi som har problemet – som er problemet. Vi har ikke råd til å legge oss ut med noen, vi har ikke råd til å være sinte. Det vi må gjøre, er å snakke med rolig stemme, vi må smile, men ikke smile for bredt. Vi må oppføre oss som om vi trives med å være maktesløse.