Luften var helt stille, og det duftet friskt og deilig; bladene på trærne og rugen sto fullstendig urørlig og strålte usedvanlig rent og klart. Det virket som om hvert blad, hvert gresstrå, levde sitt eget individuelle og fullstendig lykkelige liv.

Jeg er overbevist om at med det samme en god intensjon blir uttrykt i ord, blir det enda vanskeligere, kanskje til og med umulig, å gjennomføre den.

Denne gulaktige prestekjolen med det loslitte foret, disse slitte, sorte lærbindene på bøkene med messingbeslag, disse blek-grønne blomstene med renvaskede blader og en jord som var omhyggelig vannet, og særlig denne ensformige tikkingen fra pendelen som var det eneste som brøt stillheten --- alt dette fortalte meg inngående om en liv som til nå hadde vært helt ukjent for meg, et liv i ensomhet, bønn og stille, rolig lykke. . . .

Hadde det ikke vært for lærerne, som fremdeles kom i huset og St.-Jerome, som av og til litt uvillig ansporet meg, og hadde det ikke vært for angsten for å gjøre det dårlig til eksamen slik at jeg ikke lenger ville fremstå som en dyktig, ung mann i min venn Nekhljudovs øyne, --- han anså det nemlig som svært viktig at man tok gode eksamener, --- ville våren og friheten ha ført til at jeg glemte alt det jeg hadde visst fra før og aldri hadde fått noen eksamen.

Først da vi var kommet ut av byen med de skitne og glorete gatene, og den uutholdelige duren fra brolegningen vek plassen for åkrenes vidder og den myke og behagelige lyden av hjul som knaset på landeveien, --- da den duftende vårluften og det vide landskapet slo imot meg fra alle kanter, --- først da kom jeg til meg selv igjen og fikk alle de nye inntrykkene fra de siste dagers hendelser og den nye bevisstheten om frihet litt på avstand.