«Kjære dagbok. I to dager nå har jeg forsøkt å overbevise meg selv om at bruk av LSD vil gjøre meg til «stoffmisbruker» og alle de andre sjofle, skitne, foraktelige tingene jeg har hørt om ungdom som bruker LSD og alle de andre stoffene; men jeg er så, så, så, så, så nysgjerrig.» Bare spør Alice

I begynnelsen av nittitallet ble muren like ved koranskolen jeg gikk på et tilholdssted for en håndfull tenåringsgutter som hadde droppet koranskolen og nå brukte kveldene på tvilsomme aktiviteter, inkludert røyking av hasj. Det var før borgerkrigen, og vi levde i en boble hvor foreldrene våre innbilte seg at diktaturregimet var mer godmodig enn det var, vårt land var det fremste på kontinentet både militært og sportslig, og hvor rusmidler, hos den jevne borgeren, var en stor fy.

Det var selvsagt noen mennesker som utgjorde et unntak; medlemmer av eller familiene til eliten som hadde et sugerør inn i statskassen og som søkte mer stimulerende adspredelse enn shopping i Dubai; kunstnere, musikere og skuespillere, så lenge de holdt seg unna regimekritikk og sist men ikke minst; ungdommer på kjøret.

Fordi den gjengse borgeren ikke hadde råd eller skamløshet til å vanke på de stedene eliten frekventerte og forsøkte å unngå alt som kunne bringe en i kontakt med regimets brutale håndlangere, var ungdommene de eneste hvermannsen kunne gjøre mål for sitt oppdemmede frustrasjon, maktesløs og moralske indignasjon.

Så ethvert funn av en hasjsneip, et funn vi barna for øvrig ble oppmuntret til å bistå med siden vi likevel virret omkring, feide opp og gravde ting, vakte stor oppmerksom. Og siden ethvert diktaturregime og politistat som er verdt sitt navn, ikke kan la være å rette oppmerksomheten sin mot enhver ting som samler mennesker i grupper, hendte det ofte at politiet kom ubedt og lynkjapt til åstedet for sneipfunnet, beroliget sikkerhetstjenestens lokale stasjon om menneskesamlingen ikke hadde politiske motiver, før de til slutt forsikret tilskuerne om at myndighetene ville ta affære.

Og noen dager senere forsvant en eller flere av ungdommene i et par-tre uker.

Dette var min første erfaring med rusmidler.

Jeg lærte ikke om tyngre stoffer før jeg kom til Norge og møtte ungdommer som var avhengige av kokain, piller og metamfetamin. Men måten myndighetsinstitusjoner møtte dem på var veldig annerledes fra hva jeg var vant med. I stedet for å bli sett på som kriminelle, ble brukerne sett på som syke. I hvert fall i teorien. Til og med i dag hender det jo at brukere, avhengig av hvor mye de blir tatt med, skifter kategori og går fra å være brukere til å bli rettsforfulgt.

Misbrukere er selvsagt ikke bare individer. De er også sønner, døtre, mødre, fedre og venner. Og de første deres misbruk tester er ikke statens budsjett, det er familiens. Det er de som må se på mens deres kjære nekter å ta til fornuft og akseptere hjelp. Det er de som må ile til når de blir ringt opp fra legevakta om en overdose. Og det er de som mange ganger må punge ut for at familiemedlemmet skal gjenvinne kontrollen. I hvert fall i Norge.

Det kommer sikkert ikke som noen overraskelse at det er «litt» annerledes i Somalia. Avhengighet som ide møter der ikke en like stor forståelse. Den tilhører kun brukeren, og brukeren alene. Han eller hun blir først dømt for å i det hele tatt bryte med det islamske forbudet, så for sin uvilje mot å kvitte seg med avhengigheten, og til slutt kommer den endelige straffen; familiene kutter kontakten med den avhengige. Man amputerer rett og slett medlemmet som et infisert lem. Også her i Norge.

Derfor var noe av det første som jeg spurte meg selv da jeg leste Beatrice Sparks’ roman, «Bare spør Alice», for snart tjue år siden dette: hvorfor gidder foreldrene å kaste bort så mye energi på å hjelpe denne bortskjemte dr**?

Snart tjue år senere, er jeg mykere og forstår foreldrene bedre. Det hindrer meg likevel ikke fra å synes at de kaster bort sitt martyrium på en tenåring som ikke bare misbruker LSD og andre tyngre narkotiske stoffer, men som også stikker hjemmefra flere ganger og må få deres hjelp for å komme seg hjem.

Det mest interessante med boka, er ikke avhengighetshistorien, det er hvordan den så til de grader tar perioden, eller i hvert fall hvordan vi tror vi tror perioden var, på kornet. Her er ungdommer i tenårene som rettferdiggjør sitt misbruk med at foreldrene «avhumaniserer» dem når de insisterer på at de skal klippe av seg det lange og ofte uhygieniske håret. Her er ungdommer som vil røyke eller hallusinere seg bort fra det fæle øvre middelklasselivet, helt til de kommer seg til San Francisco og Oregon og møter barn som er yngre enn dem, men som faktisk har legitime grunner til å flykte fra hjemmene sine.

Ikke overraskende fører disse realitetsorienteringene til at både Alice og hennes reisefelle, kommer på bedre tanker, ringer hjem og blir tatt imot med åpne armer og ingen irettesettelse fra takknemlige familiemedlemmer. Jeg er ikke i tvil om at slikt skjer titt og ofte, men som leser kan jeg ikke unngå å bli skuffet over så mye forståelse. Jeg vil ha konflikt, at karakterene ofrer noe og kommer ut på den andre siden med arr og en helt annen måte å se livet på. Det skjer ikke her.

At det likevel tilfredsstiller hviler kun på at boka skal forestille å være en ordentlig dagbok, skrevet av en anonym tenåring. Den er den selvsagt ikke. Men i likhet med «Fargo» er jeg såpass imponert at jeg gir boka en sterk firer.

Les den.

Tittel: Bare spør Alice
Utgitt: 1991 (Min utgave, utkom første gang i 1971)
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Sider: 157

Terningkast: 4

I denne boken får vi lese dagboken til Alice igjennom nesten 3 år. Som bare 15 åring fikk Alice i seg dop, hun visste ikke om det før det var for sent, men da var det allerede gjort. Det har vært en del oppturer og nedturer, og det å slutte med dop forblir vanskelig. Men Alice er en ganske sterk jente og sammen med familien burde det være mulig.

Det er ikke svært mye som kan skje i en sånn bok, men det har vært interessant. Selv om boken er ganske gammel og alt stemmer ikke akkurat lengre så gjør ikke det så mye. Boken er ikke spesielt stor og det syns jeg er bra, den er også lettlest.