Den irskfødte Casement syntes å være selve personifiseringen av en keltisk type. Ytre skjønnhet og indre mystikk var en uslåelig kombinasjon som gjorde svært mange kvinner hodestups forelsket i ham.

Å sette en slik mann til å samarbeide med irske separatister for å lage uro i Irland, var som å sende en kattunge inn i et rom fullt av garnnøster.

...krigsministriets hang til å utkjempe fortidens kriger om igjen:" De husket det de burde ha glemt, og glemte alt det de burde ha husket."

Casements Irland var et produkt av en nasjonalistisk fantasi. I hans hode stammet den irske befolkningen fra mytiske forfedre som en gang i middelalderen hadde vært Europas mest kultiverte, siviliserte og fremgangsrike folk.

Han hadde for lengst trådt inn i en verden der få var den de utga seg for å være. ...
Det halvveis falske navnet fungerte tilsynelatende ikke helt som det var tenkt; i skipspapirenene ble han i hvert fall registrert under sitt riktige navn. Kvinnen han reiste sammen med, ble derimot ført opp som en annen enn den hun var.

Christensen ga pussig nok ingen forklaring på hvorfor han bød frem informasjonen. Han ba ikke engang om penger fra Lindley. Men nervøsiteten avslørte at han visste hva han gjorde. Christensen var i ferd med å forråde ett av de få menneskene som elsket ham. Hvorfor i all verden gjorde han det? Den gjengse forklaringen blant historikere har vært at han var ute etter penger og håpet at britiske myndigheter ville belønne ham for opplysninger om at Casement var på vei til Tyskland . Men han fremsatte ingen slike krav overfor Lindley.

På papiret omformet Casement seg til en speilvendt judasskikkelse. Han måtte aksle den tunge byrden med å gjøre noe forferdelig for å oppnå noe godt. Ikke desto mindre mislikte han å omtale seg selv som forræder, og understreket at England bar det egentlige ansvaret for alt han gjorde... Den religiøse retorikken fikk følge av svimlende visjoner om hva han ønsket å oppnå. "Tiden er kommet for å bryte opp det britiske imperiet."

De må ha vært et selsomt syn, de to karene som satt og pattet på hver sin sigarett mens de frydet seg over den spennende beretningen om sjømannen fra Moss. Casement og Bethmann-Hollweg var ikke ulike hverandre. Begge var i 50- årene. Begge var idealister, noe som gjorde dem ensomme i en stadig mer kynisk verden. Men i motsetning til den ordinære og tvilrådige rikskansleren var Casement karismatisk og visjonær. Bethmann-Hollweg var den svake lederen for et sterkt land. Casement fremsto som den sterke lederen for et land som var så svakt at det ennå ikke eksisterte.