Jeg håper oppholdet ditt vil bli velsignet, sa munken som viste ham inn i cellen hans. Hvis det er noe du trenger, så la oss få vite det, og vi skal lære deg å klare deg uten det.

Selv om jorden sørger for frø, jord og regn, blir det ikke avling uten at den kultiveres. Alt som trengs til å drive jordbruk, finnes der, men menneskene må selv finne ut hvordan de skal bruke det.

Merkelig, egentlig, at folk som lar sine liv styres av medietrender, overtro, instinkter, sosial tilhørighet eller til og med astrologi, kan synes det er dumt å be.

Å sitte i stillhet og se inn i en venns øyne, kan synes mer uskyldig, og definitivt mer romantisk, enn bare å prate. Det er imidlertid samtalen, ikke tausheten som bygger relasjoner. Selv om jeg ikke vil bagatellisere betydningen av et par vakre øyne, forventer jeg å kunne snakke med mennesker jeg bryr meg om - og høre dem snakke tilbake. Vi bygger ikke relasjoner ved bare å la det falle en og annen setning med års mellomrom. Samtalen mellom virkelige venner flyter som en uavbrutt strøm.

Som et barn som gir opp å plage foreldrene sine, har jeg noen ganger funnet ut at jeg får svaret på mine vedvarende bønner etter at jeg har lært å klare meg uten det jeg ba om. Da kommer svarene som en overraskelse, en uventet nådegave. Jeg søker gaven og finner i stedet Giveren, og iblant ender jeg opp med gaven som jeg ikke lenger søker.

Når du ser deg tilbake, føler du at du er dyktig. Du skal nå toppen, det er du sikker på. Langt der nede ser du noe, en ørliten flekk...nei to. Kan det være turgåere? ...
Da slår det deg: fra denne synsvikelen var du selv en slik flekk for tre timer siden, et menneskelig fnugg på et enormt, ruvende og værskapende fjell som ikke enser deg i det hele tatt ( som en berømt klatrer har sagt: Fjell dreper ikke folk. De bare står der.) Du føler deg knøttliten, nærmest ubetydelig. Du får et ørlite Glimt av hvordan Gud må se det hele tiden.