En allmenn oppfatning av æresrelatert problematikk har vært at "det vil gå over av seg selv", når de etniske gruppene får bodd seg til i Norge. Fenomenet har blitt sett på som et integreringsproblem som vil forsvinne i takt med at minoritetene får utdanning, økonomisk støtte og arbeid. Så feil kan man ta. Problemet lever i beste velgående etter femti år med migrasjon og integreringstiltak, og fremstår for oss i fagfeltet som økende.

Påføring av skyld og skam virker over tid. Det bryter ned fornærmedes selvbilde og forsvarsevne, og derfor brukes det. Det fungerer. Et utall tradisjonelle arrangerte ekteskap blir "frivillig" inngått etter motivasjon på denne måten. Påføringen av skyld og skam trenger ikke en gang være uttalt - den utsatte har blitt fortalt hvordan ting fungerer, og sett situasjonen til søstre og kusiner, gjerne fra svært lav alder.

En jente fra Midtøsten sa det slik: "Hos dere løser dere konflikter med å snakke, hos oss slår vi. Alt annet blir sett på som svakhet."

Å bo i et fritt land, men samtidig leve i en lukket, tilbakestående, primitiv medbrakt kultur, var det samme som å smake på døden hver dag mens du luktet på friheten.

Selv om gjengrelatert kriminalitet i Norge er mindre utbredt enn i Sverige, har det potensial til å bli et stort samfunnsproblem her også. Norge er et land med sterk økonomi og en ganske naiv og tillitsbasert holdning til verden rundt seg. Æreskulturen er dessuten allerede godt etablert over hele landet - et perfekt utgangspunkt for klansbasert, organisert kriminalitet. Den negative utviklingen er synlig i flere politidistrikter. Det er også en økende kontakt mellom norske og svenske kriminelle miljøer.
Dette viser et bilde som delvis er, og kan bli, en enda større utfordring for Norge. Motivasjonen er penger, mens holdningene og volden som brukes, tror vi gror frem fra æreskulturen og de skadelige virkningene av den. Å forstå æreskulturen er viktigere enn noensinne.
Når det gjelder arbeidet mot gjengkriminalitet, er vårt råd å se nærmere på hvordan familiene til de enkelte fungerer. Æreskultur, manglende investering i barna og fokus på storfamiliens behov for penger og status er ikke en vinneroppskrift.

Å slippe fri fra æreskulturen i storfamilien og få hjelp til å håndtere trusler og vold er en bra start. Men det er bare en start. Suksessen ligger i at vi som samfunn klarer å få de fornærmede opp fra knestående og til et så fullverdig liv som mulig. I dag er situasjonen hos de familiene som skapte problemene, jevnt over bedre enn for de som måtte rømme fra den. Det er ikke slik det skal være.

Det er mye ressurser å spare, både for de utsatte og for hjelpeapparatet, om tvangsekteskap blir avverget. Ofte er skolen, barnevernstjenesten, politiet eller andre instanser på en eller annen måte varslet om det som skal skje. Særlig burde skolene være mer våkne for hva som skjer hos dem. Det passer her å minne om avvergingsplikten som følger av straffeloven paragraf 196, og som omfatter tvangsekteskap. Avvergingsplikten er straffesanksjonert, og gjelder uten hensyn til taushetsplikten. Resolutt innsats på et tidlig stadium er bokstavelig talt livsviktig.

Å hjelpe ofrene for æreskultur er verken krenkende, fremmedfiendtlig eller rasistisk. Tvert imot er det å ta ansvar for samfunnsutviklingen. Ved siden av kunnskapsmangel er kanskje berøringsangsten den største trusselen for å motvirke de skadelige effektene av æreskulturen slik vi ser den i Norge og resten av Europa.
Hver enkelt av oss må ha lojalitet til ofrene for en skadelig tradisjon, ikke for de som ønsker å beholde den. Respekt for religion, kultur eller tradisjon er aldri et hinder for å stille personlige spørsmål. Situasjonen skal alltid opplyses best mulig.
Æreskriminalitet er nettopp kriminalitet.