En skamplett på norsk historie er historien om jødene i Norge under 2. verdenskrig. I Eichmann i Jerusalem blir denne historien satt i kontrast til historien om jødene i Danmark.

Historien om de danske jødene er sui generis, og den danske
regjerings og det danske folks opptreden var uten sidestykke i Europa,
hva enten vi ser på land som var okkupert, forbundet med "aksen",
nøytrale eller helt uavhengige. En kunne være fristet til å anbefale
denne historien som obligatorisk lesning for alle
statsvitenskapsstudenter som ønsker å lære litt om det enorme
maktpotensial som ligger i ikkevolds-aksjon og i motstand mot en part
med helt overlegne voldsmidler.

...

Da tyskerne gjorde en nokså forsiktig henvendelse om å innføre den
gule stjernen, fikk de ganske enkelt vite at kongen ville bli den
første til å bære den. Ledende dansker i offentlige stillinger gjorde
det klart at de omgående ville ta avskjed i tilfelle av jødefiendtlige
tiltak.

Noen faktaopplysninger som er hentet fra Hannah Arendts bok:

• 760 av Norges 1800 jøder ble sendt som fanger ut av Norge. 24 overlevde. Omtrent 900 (ca. halvparten av det norske jødiske samfunnet) kom seg unna til Sverige.
• I Danmark ble til slutt 477 av totalt 7800 jøder pågrepet og sendt ut av landet. 429 av disse 477 overlevde.
• 5919 jøder og 1376 halvjøder unnslapp fra Danmark til Sverige. Dette skjedde ved hjelp av den danske fiskeflåten. Flukten ble hovedsakelig betalt av velstående dansker.

Alt eksisterende fødes uten grunn, fortsetter av svakhet og dør ved et tilfelle.

Å, mine brødre! Hvem utgjør da den største fare for all menneskefremtid? Er det ikke de gode og rettferdige? –

– dem som sier og føler i sitt hjerte: "Vi vet allerede hva som er godt og rettferdig, vi har det også; ve dem, som her fremdeles søker!"

Slik gikk det til at jeg ble opptatt av en uekte lidenskap for et elskelig hønsehode. Hun hadde lest den kulørte pressen så inngående at hun snakket om kjærlighet med samme sikkerhet og overbevisning som en intellektuell forutsier det klasseløse samfunn.

Det lyktes meg å elske samtidig kvinner og rettferdighet, hvilket slett ikke er lett.

Og jeg svarte: "Enda flyttet ikke mitt ord fjell, og det jeg sa, det nådde ikke til menneskene. Vel gikk jeg til menneskene, men ennå har jeg ikke nådd frem til dem."

Da talte det atter uten stemme til meg: "Hva vet du om det! Duggen faller på gresset, når natten er på det tauseste."

Oppfinnelser

Oppfinnelser skulle være
til menneskehetens beste -
istedenfor å fortære
både oss selv og vår neste.
Den som en ensom smerte
ser og forstår, har et hjerte fått.
Og han som oppfant hjertet
har sikkert ment det godt.

Fra talen Camus holdt i Stockholm rådhus etter nobelprismiddagen (min utheving):

I mer enn tyve år i vår avsindige historie, har jeg, som alle andre på min alder, hatt en uklar følelse av at det å skrive er en ære, fordi det er en handling som forplikter, men ikke bare til å skrive. Denne følelsen forpliktet meg, som den jeg var og med de kreftene jeg hadde, til å bære, sammen med alle de andre som levde den samme historien, vårt håp og vår nød. Disse menneskene, som var født i begynnelsen av første verdenskrig, som var tyve år da Hitler kom til makten og de første Moskva-prosessene ble kjent, en generasjon som siden, for å fullføre sin utdannelse, også ble konfrontert med den spanske borgerkrigen, den andre verdenskrig, konsentrasjonsleirene, et Europa av tortur og fengsler, skal nå oppdra egne barn og drive eget arbeid i en verden der atombombenes ødeleggelser truer. Ingen kan kreve at vi skal være optimister.

Hvis [myten om Sisyfos] er tragisk, er det fordi dens helt er bevisst. Hva skulle hans lidelse bestå i hvis han for hvert skritt han tok, ble holdt oppe av håpet om å lykkes? Vår tids arbeider sliter hver eneste dag i sitt liv med de samme oppgaver, og denne skjebne er ikke mindre absurd.

Hamsun om årstiden vinter:

At det findes en Aarstid saa fuldkommen alene om at være forfærdelig.

Jeg har længe grublisert paa at reparere mine Galosjer nu imot Høsten.

Da [operaen] var slutt, begynte noe nytt, det var fioliner, jeg bøyde meg fram, det sto NRK ALLTID KLASSISK på displayet.

Sånne damer. Sånne radiokanaler. Jeg visste ikke at de fantes engang.

Dette: å stå aleine
midt i ei verd så grenselaust rik,
er som å leva livet
i lag med sitt eige lik.

Litt relevant totalitær statistikk: Under Hitler regner man med at det var én Gestapo-agent per 2000 borgere. USSR under Stalin hadde én KGB-agent per 5830 personer. I DDR var det én Stasi-agent eller informant per 63 personer. Hvis man tar med deltids-informanter, er det noen som har anslått tallet til én overvåker per 6,6 personer. Det, mine damer og herrer, er en overvåikingsstat.

Tysk film siden 1990 er mangfoldig og spennende. Ikke minst fordi den stadig går tett og inkvisitorisk på den nære historien, som enten har vært lukket eller fortegnet av ideologiske grunner. Nå står disse dørene på vidt gap, og det fins smertepunkter og drama nok til mange års produksjon ennå. Moderne tysk film er ærlig. Det kan være noe å tenke på at snart 70 år etter krigen har Norge ennå ikke lagd en storfilm om Vidkun Quisling. Mens vi lager heltefortellinger som Max Manus og Kon-Tiki, akkurat som på 1950-tallet, holder tyskerne på med Der Untergang. Det er nesten så man skulle tro det var vi som var "den demokratiske folkerepublikken".

Gjennom visiret kunne eg sjå auga hans. Eg tenkte at det var som å sjå opp i stjernehimmelen og ut i universet. Du visste at det fanst liv der ute ein plass, men du kunne ikkje sjå noko teikn til det.

Spenn? Vil du tjene spenn, kan du handle med heroin. Straffa er omtrent den samme. Det er det snuten og godtfolk kaller forebyggende tiltak. At stoff er stoff, og straffene omtrent like høye uansett i hvilken bransje du driver på. Den eneste viktige forskjellen, en forskjell som propaganda-apparatet har valgt å overse, er at av heroinen dør du, mens hasjen lar deg leve videre. En liten forskjell for journalister og feite direktører. En liten forskjell for den lovlydige borger, som riktignok drikker seg snydens noen ganger i uka, men like fullt tar avstand fra «narkotika». Og en liten forskjell for snuten, som egentlig ikke gråter så sårt selv om noen går føyka. Stoff er stoff, enten det dreier seg om hvitt pulver eller svart kvae. Ferdig med det. Hasjen er jo bare det man begynner med, heroinen den naturlige konsekvensen når hasjen ikke virker lenger. Latterlig! Umulig! Men ingen kan si noe. Ingen kan protestere. Gjør du det, står folkehopen klar til å tenne bålet ditt. Jeg tenkte på meg sjøl. Min egen dop-karrière. Hadde hasjen noen gang slutta å virke på meg? Nix. Aldri. Men det er en offentlig sannhet at før eller seinere må du ha sterkere saker. En blank løgn, som ingen andre enn snuten tjener på å ha svirrende rundt som sannhet. Og jeg tenkte tilbake på min egen omgangskrets opp gjennom åra. Hasjfolka jeg hadde kjent, både i Oslo og andre steder. Jeg kunne sette opp ei navneliste på flere hundre dersom det var nødvendig. Og av alle de folka jeg har i minnet, av alle de jeg hadde delt pipe med, fantes det fire – fire som hadde kjørt seg ut på junk. To var døde, to sto for tur. Og alle unntatt Tone hadde en ting til felles bortsett fra at de en gang hadde «begynt» med hasj: De hadde sona mange og lange fengselsstraffer allerede før de blei skikkelig tørre bak øra. Jeg hadde aldri hørt noen gjøre seg formeninger om hva det hadde gjort med dem. Det er hasjens feil, ferdig med det. På en måte er det jo sant – de blei tatt litt for tidlig med litt for mye. Det er ikke lett å være kriminalisert, og det er ekstra hett for den som bare er femten år. I virkeligheta er det Norsk Lov som har kjørt dem ut, ikke noen uskyldige rever. Jeg hadde sett og kjent dem før de åka inn, og jeg hadde sett, men ikke kjent dem etterpå. Og jeg hadde brent etter å gi debattantene fra «Forbundet mot rusgift» skikkelig på kjeften. De som breia seg i spaltene i Klassekampen og oppfordra til å angi venner og bekjente til snuten dersom de brukte hasj. Fy faen som jeg forakta de folka. Fy faen som jeg forakta de som satt i redaksjonen og lot den slags vås trykke. De revolusjonære som blindt godtok politiapparatets radbrekking og ikke våga å se heroin-trafikken i større perspektiv enn at «noen oppe i åsen tjener spenn på norsk ungdom».

Om kvelden kom Marie for å hente meg, og hun spurte om jeg ville gifte meg med henne. Jeg sa at det var helt uten betydning, og at vi godt kunne gjøre det dersom hun hadde lyst.

… og det siste han sier før han kaster seg inn i drosjen, han som var med på å gi livet mitt en ny retning da jeg var femten år gammel, går rett i hjertet på den nervøse apekatten det er rettet til, og er dessuten, skulle det vise seg siden, det rene forsvarsel, uhyggelig nesten, om ting i gjære, men ennå ikke skjedd.

"Du må passe på deg selv. Med din energi. Så du ikke ødelegger deg selv."

Du skal se dere kommer styrket ut av det, hørte jeg en si til Eva. Hadde jeg hatt krefter til det skulle jeg tatt øksen som fremdeles sto plantet i tv-en, hugget av henne armen og gitt den til henne og sagt: Du skal se du kommer styrket ut av det.