2014
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Det er i år ti år sidan Fosse sist gav ut ei tradisjonell diktsamling. Fosse karakteriserer den nye samlinga som ei kravlaus lita samling. Boka inneheld dikt, men òg ei salme, Nattsalme, som har fått plass i den nye salmeboka.
Forlag Samlaget
Utgivelsesår 2013
Format Innbundet
ISBN13 9788252183412
EAN 9788252183412
Språk Nynorsk
Sider 58
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
God diktning er ikke et syn, det er et tilfelle har Jon Fosse en gang uttalt. Når jeg leser dikta, får jeg assosiasjoner til kristendom, buddhisme, hinduisme, mystikk f.eks. slik en finner det hos kvekerne. Fosse påstår å skrive om det som er tilfelle, det som vi « berre veit" og likevel strømmer assosiasjoner på fra ulike religioner. I mystikken er de fleste av de religiøse dikta her forenelig, men ved et par tilfelle faller likevel buddhisten i meg av.
I et dikt dukker lagnaden opp. I diktet på side 29 heter det i sluttstrofene «han seier det finst ein lagnad og lagnaden er stille». Altså lagnad i nynorsk tradisjon nok en gang. Noe er forutbestemt med andre ord. Vi vet ikke hva som er bestemt og hva eller hvem som har bestemt dette. I Bokprogrammet med Siss Vik på NRK tv har Fosse kommentert diktet som er finne på side 52. Her forteller han om krefter som styrer livet vårt. Diktet heter «Ingenting» og når Sigmund Mjelve og Jan Erik Vold har skrevet om det store, religiøse ingenting, er det om dette intet der alt er. Men jeg har personlig vanskelig for å svelge at kosmiske krefter styrer min lagnad, at en høyere orden virker som en kraft med en vilje om å styre mitt liv, slik jeg leser det hos Fosse.
Den siste teksten i boka er en salme, «Nattsalme». Den ble vedtatt inkludert i salmeboka med preses’ dobbeltstemme under et bispemøte. Det er å forvente at ordbruken er kristen siden sjangeren er salme. Men jeg måtte stoppe opp ved de siste linjene som lyder:» (…) di sjel er hans, du er hans verd, du lyser fram hans himmel.» Det synes jeg er vakkert. Men igjen har jeg vanskelig for å se at dette er et tilfelle, altså som noe som er til og ikke bare et syn eller visjon. Slik jeg tolker disse linjene, er menneskene som stjerner og soler til glede for Gud/ det som har skapt oss eller som styrer oss. Det er ikke et strengt gudsbilde som Jon Fosse opererer med her. Det blir som at vi har blitt til og er satt til å fungere ved Hans nåde. Vi er Skapelsens marionettedukker, men jeg har hoppet av den forestillingen
Til gjengjeld har jeg funnet mange andre dikt jeg kan ta til meg, ikke minst titteldiktet Stein til stein.
Å lese Stein til Stein var som å spille et slags lotto, hvor ballene er en hel rekke med substantiver som gjentar seg i hvert dikt, men skifter litt på rekkefølgen, en hul mumling mellom ordene vind, himmel, stein, stille, hav, fjord, fjell. Jeg klarte ikke å legge sjela mi i lesningen. Jeg fant det hele kanskje ufortjent tomt. Jeg kan se diktene fungere stående alene og drukket som en liten morgendram, lest altså med mellomrom, litt i ørska, det viktige: med tilstrekkelig med tid. Lest besettende, fort og jagende etter rytmer og et rikt språk, kom den til kort.
Edit: Jeg trekker dette tilbake som en kritikk, men ikke utsagnet; samlingens verdi er ikke som samling, men diktene enkeltvis og lest over lang tid. Styrken til diktene her er ikke språket, verken i språklig overraskelse, oppfinnsomhet, presisjon eller flyt, men det betyr likevel ikke det at diktene ikke har vekt, vekten ligger annensteds, - det måtte bare litt dveling til for at jeg skulle innse det.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketSnøsong
Det å sitja og sjå på eit fjell
gjer meg godt
hjarta blir roleg
og snøen på eit fjell
lyfter andletet mitt mot ein stad
inne i den skimrande snøen
og snøen
i lyset
seier meg
det er deg det gjeld
og då trur eg
at det finst ein stad
som også eg skal finna
der vinden snakkar lågt
og der kjærleik andar
i si lyse stille
av himmel og jord
og er ein stad for kvile
i ei sky som driv forbi
Kvarandre
eg vil stryka deg over håret
eg vil seia til deg
kor mykje eg bryr meg om deg
og så ser eg ei brå redsle
i augo dine
og så smiler vi til kvarandre
Dette eine.
di stille forsvinn i ein ande
innetter
nedetter
og blir til denne eine tanken
denne eine viljen
denne eine kjærleik
dette eine lys
dette eine
Fortvila omsut
Augo som ser og ser
utan stogg
den store samanhengen
som ikkje kan seiast
og som vert sagt
slik han seiast kan
hakkete
vakkert
meiningslaust
og vanvittig
rundt fortvila omsut
som slår og vinkar
og gjer alt ho kan
for å verna det vakre
det motsette
det skøyre
det kjære
( for Georg Johannesen )
Båt
båten ligg så roleg
på den blanke sjøen
så stolt i sin tause byrgskap
og så å gå om bord
og så å løysa fortøyinga og
taust
leggja ut
Og siga langsmed landet
medan bakkane og trea andar jamnt
og himmelen stryk håret
Har vore
ei verd som har vore
og ei verd som er
av lengsle
og av gammal røynsle
tek meg til seg
gamle røyster høyrest
i klage
i glede
i von
i lyst og i sinne
og så dei gamle hendene
som stryk meg over håret
før dei
umerkeleg
trekkjer seg attende
Eit barns augo
Eit barns augo
ser og ser ikkje
ut i morgonen
men ser så ein dag koma
som har så uendes mange timar
ser eit liv
med så uendes mange år
og ser at alt er til å skjøna
og at ingenting kan skjønast for alt
er snø
er regn
er vind
og alt er stjerner
på himmelen
der den store månen lyser gult
og er som handa til ein far
DET MØRKNAR
eg står og ser på dei to hjortane
og dei to hjortane står og ser på meg
lenge står vi slik
eg står urørleg
hjortane står urørlege
ikkje noko kan høyrast
ikkje ein vind i lauvet
det mørknar
Raude lauv
lik raude lauv
som atter vert grøne
lik brune lauv
som vinkar i vinden
og kviler på jorda
kviler i jorda
før dei atter er der
grøne
og byrge
i sin uskjønelege byrgskap
som heng så trygt
i vind
i sol
i regn
LATA REGNET PUSTA
I
halda fast
ved det som finst
for det som finst
har også det som har vore
i seg
og lata vinden blåsa
og lata regnet pusta så stille
som berre lukka kan pusta
ein roleg dag om hausten
då pærene er mogne nok
til å plukkast
og fjorden er blå nok
til at fisk kan fiskast
II
eit ròte bord i husveggen må skiftast
ei takpanne må festast
og det er langt ned til bakken
ei røyst seier at eit barnebarn
fyller år og skal feirast
(for far min)
En liste for meg selv, men jeg tar likevel imot innspill, særlig nyere poesi.