2022
Favoritt!
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Gå glipp handler om begrensningens kunst og verdien av å avstå fra noe. Denne livskunsten er viktig for oss både som samfunn og som mennesker. Brinkmann hevder at det i seg selv er verdifullt å lære «å nøye seg med» fremfor hele tiden å ville ha alt. Vår samtid fylles opp med mer av alt i et stadig økende tempo, med et voksende krav om flere opplevelser. Det å gi avkall på noe må ifølge Brinkmann derfor betraktes som en aktiv handling. Å «gå glipp» av noe krever en innsats. Det er ikke nødvendigvis så enkelt, men ikke desto mindre en eksistensiell, etisk og psykologisk nødvendighet.
Gå glipp er i sterkere grad enn de tidligere bøkene Stå imot og oppfølgeren Ståsteder ute i et samfunnsmessig og politisk ærend. Boken hevder at begrensningens kunst er absolutt nødvendig hvis vi skal beholde vår egen, samfunnets og miljøets levedyktighet og bærekraft.
Forlag Press
Utgivelsesår 2018
Format E-bok
ISBN13 9788232802104
EAN 9788232802104
Språk Bokmål
Sider 144
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
«Han er – som deg – en fyr som gjør seg tanker om hvordan vi lever livene våre. Svend Brinkmann er professor i psykologi. Han er dansk. Og han er en svært tydelig stemme i det offentlige ordskiftet i Danmark. Svend Brinkmann tar til ordet mot selvrealiseringsmaset og det evinnelige kravet om å bli mer effektive mennesker. Nå er han aktuell med en ny bok som kort og godt handler om at vi må lære oss begrensningens kunst, og at vi må lære oss å sette pris på å gå glipp av ting.»
Sitatet over er slik Anne Lindmo introduserte Svend Brinkmann da han var gjest her i programmet Lindmo 24. mars 2018. Yess, tenkte jeg etter å ha hørt han snakke om tema– den boken må jeg lese. Boken Gå glipp Om begrensningens kunst i en grenseløs tid av Svend Brinkmann er nå lest og den kan jeg anbefale. Jeg syntes det var et viktig tema før jeg leste boken. Enda mer viktig synes jeg det er det etter å ha lest den.
Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar jeg har fått av Forlaget press som presenterer bokens innhold slik:
«Gå glipp handler om begrensningens kunst og verdien av å avstå fra noe. Denne livskunsten er viktig for oss både som samfunn og som mennesker. Brinkmann hevder at det i seg selv er verdifullt å lære «å nøye seg med» fremfor hele tiden å ville ha alt. Vår samtid fylles opp med mer av alt i et stadig økende tempo, med et voksende krav om flere opplevelser. Det å gi avkall på noe må ifølge Brinkmann derfor betraktes som en aktiv handling. Å «gå glipp» av noe krever en innsats. Det er ikke nødvendigvis så enkelt, men ikke desto mindre en eksistensiell, etisk og psykologisk nødvendighet."
I innledningen skriver Svend Brinkmann at spørsmålet er hvordan vi skal klare å fokusere i en verden full av muligheter og fristelser. At vi ikke skoleres i tilstrekkelig grad til å gå glipp av noe, og at boken handler om nødvendigheten av å gå glipp for både individet og samfunnet, og at den råder leseren til å gjøre nødvendigheten til en dyd, og rett og slett øve på å gjøre det å gå glipp av noe til en kunst.
«Når måtehold og avhold diskuteres i moderne psykologi, skjer det gjerne under overskriften selvkontroll. Selvkontroll er ikke uviktig, men i denne boka behandles den psykologiske dimensjonen ved det å gå glipp av noe bare som en blant flere relevante dimensjoner. Jeg skal ta for meg fem slike, formulert som overordnede argumenter som utgjør bokas kapitler.»
Argumentene han viser til er det politiske, eksistensielle, etiske, psykologiske og estetiske. Brinkmann avslutter innledningen til boken slik:
«Samlet er disse argumentene tenkt å vise at det både ligger en politisk nødvendighet bak begrensningens kunst, en eksistensiell dybde i begrensningen, et etisk potensial, en psykologisk gevinst og en estetisk kvalitet i det å gå glipp av noe. Denne oppdelingen i domener må ikke tolkes som den eneste mulige, for det finnes ingen skarpe grenser mellom for eksempel eksistens og psykologi, eller politikk og etikk. Kapitlene overlapper hverandre, men kan også leses uavhengig av hverandre. Jeg har ingen illusjoner om at leserne vil være enige i alle de fem argumentene, men det er da forhåpentlig heller ikke en forutsetning for å få utbytte av boka. Noen vil kanskje legge vekt på det psykologiske, men avvise det politiske - andre vil se det stikk motsatt. Mitt eget mål med boka er å vise, gjennom analyser av tilværelsens mange sider, at det har en grunnleggende verdi å gå glipp av mer enn de fleste av oss har vennet seg til å gjøre. Vi kan alle øve oss på å fokusere, å velge bort, å være tilfreds med mindre av det uvesentlige - og dermed forhåpentlig få mer tid til det vesentlige. «Do less, more thoroughly», var rådet antropologen Harry Wolcott ga studentene når de skulle skrive avhandlinger, med ham som veileder. Kanskje flere av oss kunne hatt godt av å ta til oss dette rådet om å gjøre mindre – men gjøre det grundigere. Ikke bare som studenter, men i livet i det hele tatt. Men forutsetningen er altså at vi våger å gå glipp av mer. Dette krever mot til å forplikte seg til noe bestemt. Denne bokas ærend er å fremheve det å gå glipp av noe som en kunst, en kunst som kan begrunnes politisk, eksistensielt, etisk, psykologisk og estetisk.»
Det er mye han skriver om jeg ønsker å trekke frem. Men det er som han skriver i innledningen, leserne vil oppleve det han skriver om ulikt. Fordi vi er forskjellige og lever forskjellige liv. Men en ting som jeg tror mange som leser denne boken vil være enige om er det han skriver her og som jeg ønsker å trekke frem:
«Analysen ut fra denne boka vil være at Trump er et produkt av en grenseløs kultur som risikerer å skape mennesker uten sans for kunsten å gå glipp av noe. Trump er symbolet på mentaliteten som vil ha alt – nå!»
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketGjør mindre, og gjør det grundigere
Uansett hva vi gjør, så vil vi alltid gå glipp av noe, så jaget etter å få med seg alt er dømt til å bli en fortvilt jakt.
Vi lever i en utviklingskultur som er blitt grenseløs. Utviklingskulturen kan observeres i de utallige kravene om fleksibilitet, omstillings- og forandringsvillighet vi møter i jobben og i utdanningsinstitusjonene. (…) I de livslange læringsprosessene vi må innstille oss på, er kravene grenseløse. De tar aldri slutt, og det er vanskelig å forestille seg at noen noensinne har uttalt i en medarbeidersamtale at nå, nå anser man seg faktisk som ferdigutviklet. De politiske reformene er også grenseløse, de finner aldri en ferdig form. "Den uendelige reformen" har vært metoden man har utviklet det offentlige på siden 1970-tallet, med en konstant reorganisering av staten, dens oppgaver og dens ansatte. Tenk bare på de siste reformene av skolen, universitetene, sosialhjelpen og så videre. Kravene om kompetanseutvikling og optimalisering er grenseløse, noe som logisk sett tilsier at ingen noensinne gjør noe godt nok, for alle vet at snart må de gjøre enda mer, og de må gjøre det enda bedre. Og alt sammen overvåkes, måles og evalueres, slik at vi kan få "synlig læring" i skolene og på arbeidsplassene. I våre "lærende organisasjoner" skal alle fremskritt synliggjøres, slik at de kan inspirere alle til å bli "enda dyktigere", som det ofte kalles.
Det grenseløse består altså på den ene siden i krav som aldri innfris, fordi målstreken stadig dyttes framover i takt med at vi prøver å nærme oss den. Men det består også i dette at man skal utvikle og optimalisere seg på tvers av livsområder. På jobben kreves det ikke bare faglig utvikling, man må utvikle seg som person også. Barna våre skal ikke bare være flinke på skolen, de skal også være sunne, kreative, musikalske og flinke i idrett. (…) Vi har fått en grenseløs utviklingskultur nesten uten bremseklosser, uten hemninger. Det truer ikke bare vårt velbefinnende - det er heller ikke bærekraftig på et mer overordnet plan.