For å løse naturkrisen, trengs gjennomgripende endringer i samfunnet. En nøkkel ligger i hvordan vi tenker natur, hvordan vi verdsetter den. Vi må bort fra at kortsiktig økonomisk gevinst kan trumfe alle andre hensyn og verdier i politiske beslutninger.

For et tre er et liv etter døden ikke bare et håp, men en realitet.

Skogen har vært der, underveis og i stadig endring, uendelig mye lenger enn oss mennesker.

Skogen gjør noe med deg. Det store suset i trekronen snakker til deg, det har sunget gjennom skogene i millioner av år, siden karbontiden. For skog har tidsfylde. Trær er arvesølv fra en tid som ikke finnes lenger, en tid du aldri har erfart.

Råtesopp kan ikke hamle opp med tyri. Derfor brytes slike stammer uhyre langsomt ned: Du kan finne furutrær som spirte på 1200-tallet og døde på 15-1600-tallet, men som fremdeles står staute i skogen i dag, et halvt årtusen seinere.

Rundt meg finnes alle stadier av liv og død. For dette er urskogens merke: Trær som ikke bare får leve livet ut, men som også får leve ut sin død, får brytes ned i skogens langsomme rytme, gjennom årtier, århundrer, helt til du bare aner den døde stammen som en avlang forhøyning i bakken. Skogen har brettet sitt klede av mugg og mose, lyng og linnea over treet og tatt det tilbake.

Men det er lite rom for undring og beundring i en skog der hogstmaskinen skal gå i døgnkontinuerlig drift. Ingen hulder kan bo på en hogstflate. I et samfunn som har blitt intellektualiserende og rasjonaliserende, har naturen gått fra å være noe mytisk til å bli noe mekanisk.

Disse potetassende, fjærflygende, klovklampende naboene våre har navn. Artsnavn. Lær deg dem. Bruk dem. Del dem med andre, snakk om artene.

Allerede de gamle egyptere kjente til den bevarende effekten av eteriske oljer. De brukte harpiks i balsameringsprosessene. Visse japanske buddhistiske munker i tidligere tider dro det enda lenger: ved å spise barnåler og bark og drikke harpiks over en periode på flere år, forsøkte de å rense kroppen for fett og vann, mens de langsom sultet og tørstet i hjel. Til slutt satte de seg i lotusstilling i et gravkammer med lufttilgang, utstyrt med en liten bjelle de skulle ringe med hver dag. Den dagen bjelleklangen opphørte, ble lufttilgangen kuttet og graven forseglet i tusen dager, før mumien ble hentet ut og plassert i tempelet. Dette ritualet, kalt sokushinbutsu, ble med sin ekstreme askese og selvoppofrelse betraktet som en sikker vei til nirvana.

Det gjelder å høste tidlig-dersom målet er å produsere mest mulig biomasse raskest mulig.
Prinsippet er ikke annerledes enn i mye annen produksjon av biomasse. Tenk kyllingkjøtt. Nyklekte, små gule dunballer kan se langt etter voksenlivet, de slaktes tre uker gamle. Kyllingen blir filet, furua blir finer.