Etter hvert som han blir eldre, vil gutten oppdage og erkjenne at det er tusenvis av steder han gjerne skulle ha besøkt, men som han aldri kommer til å besøke. Verden er for stor, og han er altfor liten.

Og det man kan gjøre når som helst er det sjelden man gjør.

Barndommen var over, leiken rant ut mellom fingrene deres, himmelen skyet til og det kom et annet drag i været.

Stoppestedet ble nedlagt, rampen revet, og det håndmalte skiltet med påskriften HAVSJØEN lå delvis ødelagt i graset noen meter unna. Den unge mannen tok skiltet med seg, la det i sin mørkeblå Fiat Uno og kjørte det hjem til Krokstadelva. Der henger det fortsatt i dag, 35 år seinere, på en vegg inne i skjulet. H-en mangler, så stoppestedet heter nå AVSJØEN. Avskiltet. Det er ikke som det var, men samtidig mye mer enn ingenting – det kunne ha vært verre, men det er det altså ikke.

Gutten tenker at bygningen er fin, at navnet Stai er fint, at her kunne han gjerne tenke seg å komme tilbake en gang det falt seg sånn. Men når faller ting seg sånn? Etter hvert som han blir eldre, vil gutten oppdage og erkjenne at det er tusenvis av steder han gjerne skulle ha besøkt, men som han aldri kommer til å besøke. Verden er for stor, og han er altfor liten.

Som skyer som driver forbi. Man ser dem i en bestemt formasjon i noen minutter, men så former vindene der oppe dem til noe helt annet eller nærmest oppløser dem fullstendig. Bestemt form blir til ubestemt. Alt blir diffust og blir glemt, selv om det bare for en kort stund siden var sannhet og virkelighet.

Et sted kan være så fint det bare vil i en periode på mange år, over flere generasjoner, men ingenting er statisk, ingen slike konstruksjoner varer evig. Når nye generasjoner kommer inn og overtar, kan det som er bygd opp kollapse fullstendig. Et hus, en gård, en familie har bare gyldighet i en avgrenset periode, så faser det ut og blir til noe annet, eller det går helt i oppløsning, og åstedet for noen menneskers mest dyrebare minner smadres til pinneved.

De siste som forlater huset, er minnene. De svever fortsatt rundt på eiendommen i mange år etter at de siste menneskene forsvant, og det vil de fortsette med i uoverskuelig framtid. Minnene forteller historien om mennesker som nærmest svevde over tunet på vei inn i fjøset eller eldhuset eller på vei ut i utmarka, som om de rant stille nedover jordene som små bekker av levd liv, en fugl i rolig flukt, fallende engler.

Løgner har korte bein.

Et ekko kan høres i tusen år, men ikke i all evighet