«Mannen med maskinpistolen stirret rett på meg. Bruker nok et ekstra sekund eller to på å innse at det faktisk er en person i treet. Så svinger våpenet i min retning. En kontrollert, innøvd bevegelse. […] Jeg slipper greinen, og faller. Et bløtt poff. Skudd med lyddemper.» Kongens råd

Intelligent, spennende, aktuell og til tider morsom krim om spioner, kontraspioner og makten som utøves på siden av loven og demokratiet.

Timer inn i nyåret 1958 blir den tidligere motstandsmannen og legen Tormod Risør vekket av en telefon. Risør, nå en fallert dranker som ikke har praktisert medisin på en stund, kjenner ikke oppringeren, men oppringeren kjenner ham. Iallfall godt nok til å vite om Risørs patriotiske tjeneste og hvordan man kan børste støvet av den.

Kort tid etter samtalen blir Risør hentet av en bil og kjørt til en rivningsklar bygning et sted i Oslo. Der møter han menneskene som kommer til å hjemsøke marerittene hans i årene som følger: først offiserer fra overvåkningstjenesten som danner førstelinjen i den eksistensielle kampen mot sovjetiske etterretningsorganisasjoner, og deretter, trusselen, en sovjetisk spion, en quisling som heter Sverre Løvenquist.

Risør har ikke noen sympati for Løvenquists misjon, men han kan ikke la være å protestere på torturen offiserene har brukt mot ham. Den hippokratiske eden kan likevel ikke redde ham fra å velge side. Ikke når nasjonens sikkerhet står på spill, som en av offiserene minner ham på. Dermed må Risør bistå avhørsspesialistene med å holde Løvenquist i live.

Neste dag hører han på radio at Løvenquist og kona hans omkom i en bilulykke. Risør er sikker på at paret har blitt drept. Mindre sikker på er han hvorfor. Men selv det kommer ikke til å bety så mye for ham som det gnagende behovet etter å vaske av seg blodet han er blitt besudlet med. Ved å avdekke sannheten. Hvis han kan.

I nåtidens Oslo møter vi (igjen) Kyrre Kaupang, enslig katteeier, squashspiller og etterretningsspesialist. Medlem av Stiftelsen, en «vital og halvdemokratisk levning fra den kalde krigen», for å sitere baksiden av boka.

Både Kyrre og Stiftelsen lærer at Norges ambassadør i USA, er blitt funnet med buksa nede og død på det samme hotellet som var så sentralt i Strauss-Kahn-skandalen. Narkotika, Viagra og dyr champagne er i bildet. Det gjør også en kvinne. Men ingen vet hvem hun er eller hvor hun er. Enda mer mystisk: man kan ikke finne noen spor av henne på rommet.

Enda det meste tyder på at ambassadøren døde av hjerteinfarkt, skriker omstendighetene etter en etterforskning, og Stiftelsen, med Kyrre og kollegene Lorents Sølvberg i spissen, er mer enn oppsatte på å oppklare det lille mysteriet. Det er før de får ordre fra høyeste hold om å lukke saken og fokusere på noe annet.

Nest etter å drepe familien til protagonisten, vet jeg ikke om noe annet som pleier å inspirere helten til å ture frem for å avdekke sannheten og tjene rettferdighets sak. Og ikke overraskende dropper ikke Kyrre og Lorents saken. I stedet rekrutterer Kaira, en kollega som er sykmeldt.

Samtidig skaper en kvinnelig oligark og tidligere venn av Putin bølger i norsk næringsliv. Ingen vet så mye om henne, men suksessen som har gjort det mulig for henne å etablere virksomheten sin under radaren og hennes nå voksende profil, etterlater nesten tvil om at hun har mektige venner.

Er dette venner som støtter henne fordi de ser på henne som en ideell gallionsfigur de kan bruke mot Putin på denne siden av Ukraina-konflikten, eller ligger det noe mer bak?

«Kongens råd» er, for min del, den mest unorske norske krimromanen jeg har noen gang har lest. Ikke fordi flere store europeiske hovedsteder spiller en cameorolle i historien. Heller ikke fordi boka gjør noe få norske krimbøker gjør og tar for seg en hyperaktuell internasjonal sak, i dette tilfellet det kompliserte forholdet vi har med bjørnen i nord.

Jeg kaller den unorsk ganske enkelt fordi den er nærmest kjemisk rengjort for de fleste elementene jeg misliker så sterkt ved norske krimbøker; den overdrevne bruken av beskrivelser (vær så snill og slutt med det!), infantiliseringen av skurkene og ikke minst: humørløsheten.

Misforstå meg ikke: Jeg vil ikke at en krimbok skal være en latterkule, men jeg kan ikke si hvor befriende det er å lese en krimbok hvor karakterene har en humoristisk sans og forfatteren ikke er for snerpete til å blunke til leserne sine ved å skrive replikker som denne; "Skal jeg dra en Petter Northug og stikke av?" Eller; "Mine datakunnskaper er på Commodore 64-nivå."

En forfatter som tøyler iveren til å beskrive i hjel hver grå himmel og grener som rasler, annonserer at han eller hun er trygg nok på historien til ikke å ville kaste bort sider på slikt. Gode og morsomme replikker forteller meg at forfatteren vil vise meg hvem karakterene er.

Begge disse tingene overbeviser meg at jeg har foran meg en forfatter som tar meg seriøst som leser. En forfatter jeg mer gjerne applauderer når han eller hun lykkes.

Og lykkes gjør Ørjan N. Karlsson!

«Kongens råd» er intelligent, spennende og hyperaktuell om spioner, kontraspioner, prisen en del mener vi må betale for å beskytte Norges suverenitet og vanskene med å leve med dette valget.

Det er alt for tidlig til å utrope noen bok til en av årets bøker, men noe sier meg at jeg, når desember kommer, vil komme til å referere til denne som en av årets absolutt beste krimbøker.

Hvis du er opptatt av internasjonal politikk, spionlitteratur, den kalde krigen, i det hele tatt- god krim, bør du snarest lese "Kongens råd".

Anbefales varmt!

Tittel: Kongens råd
Utgitt: 2015
Forlag: Gyldendal (Leseeksemplar)
Sider: 370

Terningkast: 5

Her er min anmeldelse av "Kongens råd" (ekstern lenke)

KJEMPESPENNENDE

Bøker lest i 2019