Jeg vil nok få omfavnelser jeg ikke ønsker. Og hva med reaksjonen fra den annen kant? Jeg tenker ikke her på mine partifeller, men på dagens motebevisste kulturelite, på dem som lærte seg radikalisme i løpet av én sesong og som derfor vet det meste som er verd å vite om den. Jeg har snakket med noen av dem om ting som ligger meg på hjertet, jeg er ikke alltid like sikker på at vi taler det samme språk.

Mens forlag og forfattere drar nytte av sjangerbetegnelser som «roman» og «biografi» i markedsførings- og salgsøyemed, kan det være den litterære republikkens oppgave å minne om at disse skillene ikke finnes som sådan, som et slags evig, gudegitt sjangerhierarki. Det som finnes , er forfattere som utforsker verden gjennom sine tekster, og for hver tekst oppfinner en ny skrivemåte og en ny metode.

For de beste skribentene foreligger det ingen motsetning mellom å skrive for avanserte tidsskrifter, og for et allment publikum. I alle fall ikke når det gjelder skriftens form: de gode setningene, de treffende bildene, den gjennomtenkte presentasjonen av emnet.

Vedskjul
Ved å lage flere avdelinger innvendig kan man hente ved til forskjellige fyringssituasjoner. Opptenningsved i én bås, grovkløyvd hardved til sprengkulda i en annen og lettere treslag i en tredje, alt etter hva utetemperaturen påkrever. Det gir en følelse på linje med å ha vinkjeller.

Det er viktig å «lese treet» for å se hvor hogget skal settes, for kubbene kan ha naturgitte akser de helst vil dele seg etter. Ofte er veden lettest å kløyve fra toppen, altså når kubben står på stabben slik treet vokste i naturen, men dersom kvistene har vokst i krapp vinkel oppover, vil det omvendte være tilfelle, fordi kvistene står som mothaker inn over kubben.

I det følgende århundre var Steeringslekten forutseende nok til å plassere sin kapital i tekstilfabrikker, som de anla for å utnytte fossefallet i ferskvannsdelen av Steering River. På borgerkrigens tid var Steeringfabrikken den eneste næringsvei i Steering, all annen virksomhet i forbindelse med Steering River var en saga blott. Slekten trakk seg ut av skipsbransjen og gikk inn i tekstilbransjen da tiden var moden.
En annen skipsbyggerfamilie fra Steering var ikke så heldig: denne familiens siste skip kom bare halvveis fra Steering til havet. I en beryktet del av elven, Tarmen, som den het på folkemunne, ble det siste skip fra Steering sittende fast i gjørmen. I årevis kunne man se det fra veien, halvt flytende ved høyvann, og fullstendig tørrlagt ved lavvann. Barna lekte i det helt til det la seg over på siden og knuste en eller annen uoppmerksom hund. En svineoppdretter ved navn Gilmore reddet masten for å bygge seg låve.

Han var skipsbygger i en småby hvis eneste bindeledd med havet var en elv dømt til undergang. Everett visste at elven var dømt til undergang.

... for many of the left (particularly in the West), 1978 marked a turning point in the wrong direction - away from sosialism, away from the cause of the working class and the peasantry. The introduction of private profit, the decollectivation of agricultur, the appearance of multinational companies and the rise of Western influence: these added up to a historic betrayel and an end to the Chinese Revolution.
The consensus view within the CPC is that sosialism with Chinese characteristics is a strategy aimed at strengthening socialism, improving the lives of the Chinese people, and consolidating China's sovereignity. Although China had taken incredible steps forward since 1949, China in 1978 remained backward in many ways.

Greenpeace’s research unit concluded that ten hedge funds made an estimatet $1.9 billion profit by capitalising on the rise in food prices in the immediate aftermath of Russia’s invation of Ukraine.

After Russia invaded, 7 million metrisk tons of Ukrainian grain could no longer be exported. This represented barely 0,9 per cent of global production. Yet grain prices rose by 70 per cent. Not so much because of that little extra supply and demand but because of marked speculation. In recent years, we have begun to look at food more and more as an investment.

Lakota-folket har et ordtak som ikke går ut på dato, og som er godt å tenke med: «Når mennesket snur seg vekk fra naturen, blir dets hjerte hardt.»

Når frykt sprer seg i samfunnet, får rasjonaliteten trange kår.

Hadde han en flokk? Kanskje han bare streifet hvileløst etter bytte og parring, en ensom vandrer som allerede har gått videre.

Vestlige beskrivelser av Kina har (nemlig) vært mer påvirket av politiske prosesser i Europa enn av det virkelige Kina. For Voltaire på 1700-tallet var Kina et idealsamfunn. Det hadde ikke det presteskapet han mislikte ved Frankrike. For Montesquieu representerte Kina barbari, fordi landet manglet den maktfordelingen han var opptatt av å få til i Europa.
…
På 1960-og 1970-tallet var bildet helt motsatt. I store ungdomsgrupper i Vesten ble landet oppfattet som historiens forløser.
…
Kina blir av amerikanske politikere fra begge partier stadig oftere skildret som en aggressiv stat, som en eksistensiell trussel mot USAs posisjon og en dødelig fare for liberalitet og demokrati globalt.

Menneskeheten vet jo nå for første gang definitivt at klimaet har endret seg dramatisk mange ganger opp gjennom historien, og det vil derfor komme til å gjøre det på nytt med store konsekvenser. Men ingen kan vite akkurat hvordan.

I 1962 var det kun åtte personer som arbeidet med utviklingshjelp i Norge. I 2020 består det norske systemet alene av tusenvis av heltidsansatte, og flere store organisasjoner har en stab på hundrevis av mennesker, hvorav nesten ingen selv driver med bistand, men med «informasjon», politisk påvirkning og innsamling og videreformidling av penger. Flyktningehjelpen som fortsatt driver operasjonelt, opplyser at de alene har over 14 000 ansatte.

I Norge i 1963 fantes det syv små organisasjoner som fikk et par millioner fra staten for til å drive praktisk utviklingsarbeid. I 2020 deltar store deler av det store norske organisasjonslandskapet, de viktigste mediebedriftene og humanitære organisasjoner i dette systemet. Bare de såkalte «fem store» humanitære organisasjonene i Norge får nå fem millioner kroner hvert år i overføringer fra staten til å drive bistand og etter hvert også milliardbeløp for å drive med integrering og flyktningmottak.

Rett etter andre verdenskrig var det knapt ti internasjonale NGO-er, mens det i 2016, litt avhengig av kriterier, var godt over 60 000.

Fra en situasjon der staten hadde hatt mer enn nok med seg selv i hundrevis av år, driver den norske stat nå, ved slutten av det internasjonale gjennombrudd, utviklingsarbeid i mer enn 100 land. I samme periode bevilget staten godt over 100 milliarder til politikerfeltets virksomhet i Norge, mot null kroner i resten av det moderne Norges historie.
…
Så sterkt sto utviklingshjelpens retorikk at selv de stadig flere krigene som Norge deltar i, ble begrunnet med at de var en kamp for de universelle menneskerettighetene og landenes utvikling.

Penger til bistand og kjøp av våpen på Raufoss tas fra den samme Nansen-pakken som Norad presenterer som en samlet hjelpepakke på sin hjemmeside. Det besynderlige - og interessante - er at slike sivile-militære samarbeid ikke har fått noen betydning for hvordan bistanden omtales.