«Jeg ønsker å legge inn et godt ord for naturen», skriver Thoreau i sin bok Til naturen, «for det gjennomført frie og ville i kontrast til en frihet og kultur som er rent borgerlig …», før han går over til det som egentlig er mer en hyllest til det å gå, enn til naturen som sådan. For Thoreau er turen målet:

(Her har Hessen et langt sitat hvor Thoreau sier han tror han må gå minst fire timer om dagen for å bevare livsmot og helse, og at håndverkere og kjøpmenn som sitter med beina i kors hele dagen fortjener en smule respekt for ikke å ha tatt livet av seg for lengst.)

Hadde jeg vært en av disse kjøpmennene, så ville jeg blitt temmelig provosert av Thoreaus svermeriske arroganse, for hvem kan leve av fuglesang, luft og spasering?

Om vi nå ikke inntar den ytterst uvitenskapelige holdningen at menneskets natur er irrelevant (altså at vi på eller annet vis er «rene» kulturprodukter - eller at vi er mer i slekt med englene enn med dyrene), så kan vi hevde at mye av våre gjerninger, lyster, laster og preferanser i større eller mindre grad har utspring i vår egen, indre natur.

Problemet med bøkene er naturligvis at de kun kan stå for informasjonsflyt inn i hodet, de dekker ikke det tiltakende behovet vi har for å bringe kunnskap ut. Kanskje ikke så mye kunnskap, forresten, men meninger, og det er ikke en helt urimelig påstand at det har utviklet seg et skjevt forhold mellom kunnskap inn og meninger ut.

Biskopen av London foreskrev en gang følgende behandling av en doktor i teologie som hadde skrevet nedsettende om konger, adelsmenn og prelater: Først pisking, deretter gapestokk, i gapestokken avskjæring av det ene øret, samt oppskjæring av det andre neseboret, og til slutt brennmerking på det ene kinnet.
Derefter en ukes fengsel og ny oppstilling i gapestokken til gjentagelse av samme behandling, denne gang med øre nummer to, nesebor nummer to og kinn nummer to.
Dommen taler til fordel for biskopens fantasi og moral.

Det ble kastet en bombe på Haymarked i Chicago under oppstanden i mai måned 1886.
…
Etter en forbløffende ærlig prosess, hvor ingen påsto å vite hvem som hadde kastet bomben, ble to dømt til livsvarig fengsel, fem til døden. Men de interessante personene i denne sammenheng var juryen; fem av de ubestikkelige, ærlige tolv hedersmenn og familiefedre som hadde uttalt dødsdommen, fem av dem endte sin dager på et riktig, ekte sinnssykeasyl, - like hylende gale som vi selv er. Og det taler til deres fordel at de ble sprø. Historien interesserer også ved sin tallmagi: fem drepte, fem dødsdømte, fem sinnsyke. Og alle de dømte var blankt uskyldige; men landet hylte på hengningene, og dommerne hadde intet valg.

Noen styrer verden, andre er verden.

Jeg har hatt store ambisjoner og store drømmer - men det samme har løpegutten og sypiken, for drømmer har vi alle: det som skiller oss er kraften til å virkeliggjøre dem eller skjebnen som virkeliggjør dem for oss.

«Think of that Thoreau fellow. I've read some of his books. He went out and lived in a shack and looked at a pond. No he's one of your heroes. If I go out and live in a shack and look at a pond, pretty soon I'll have so many damn social workers beating on my door that I won't be able to sleep.
«They'll start scribbling in some damn notebook: ´No initiativ. No self-esteem.`They will write reports, get grants, start som government program with a bunch of forms. Say it's to help us.
«That's what happened with allotment. They said they were trying to help us. They cut up our reservations into chunks and told us we had to be farmers. When we didn't farm, they said we were lazy. I don't remember anything about Thoreau being a farmer. He mostly talked about how great it was to do nothing, than he went and ate dinner at his friend's house. He didn't want to farm and he's a hero. We don't want to farm and we're lazy. Send us to a social worker.»

Grover and Dan rode in the front seat in silence. It had been years since I had ridden in a silent car. I generally tried to fill the space with music or talk from the radio or a tape. I counted it a defiency when I was forced to ride in quiet.
Now, in the enveloping dark of Grover’s old Buick, the pleasure of silent travel came back to me from my childhood. I slid down in the back seat and listened to the whining of the tires and the steady, purring throb of the ancient V-8 under the hood. Fatback crawled over and put her head on my lap. The sky outside had changed from golden to orange to a blazing red, and was beginning to deepen to a velvet purple. My truck, my indecision, and my petty grivances and angers seemed light years away. I was in Indian country, and I was traveling on Indian time.

Fremgang er å ha fremgang, ikke å ha mulighet for fremgang. Et hvilket som helst stykke mark av en viss størrelse har mulighet i seg til å romme et palass, men hvor er palasset hvis man ikke bygger det der?

Hvorfor tenker jeg tilbake?
Fordi jeg er trett. Å minnes er å hvile, for å minnes er ikke å handle. Og for å gjøre denne hvilen dypere, tenker jeg iblant tilbake på det som aldri var …

For hva skjer om du prøver å oppdra en krokodille som et menneske, eller gir den belønning hver gang den oppfører seg etisk? Uansett hvor pedagogisk du er, vil krokodillen før eller siden spise deg.

Om AI genererte bilder: )
Vi gjør lurt i å gå ut fra at vi lever i en verden der vi ikke kan se forskjell på ekte vare og deepfakes. (s 177)
Mange bekymrer seg for hva deepfakes vil gjøre med informasjonsutvekslingen i samfunnet, og i ytterste konsekvens det opplyste demokratiet. På den annen side kan generert innhold være en velsignelse i forkledning: Vissheten om at all digital informasjon i prinsippet kan være villedende, gir oss et kraftig insentiv til å utvikle kritisk tankegang. Kritisk tenking er uhyre viktig, for den utgjør evnen til å ettergå og undersøke informasjonen vi får servert, og er dermed det mest robuste forsvaret vi har mot manipulasjon - også i den virkelige verden. (s 178)

En rekke politiske topper - fra begge sider av midtgangen, som vi pleier å si her - meldte sin ankomst i begravelsen en varm og fuktig ettermiddag i mai.

[China’s path] is based on China’s realites. China has in the past years succeeded in embarking on a development path that suits itself by drawing on both the wisdom of its civilization and the practices of other countries in both East and West. […] No country should view its own development path as the only viable one, still less should it impose its own development path on others.

Hjernen blir lykkelig når jeg aktiviserer den. Den liker å være kartet mitt. Den belønner meg når jeg kommer fram og sier gratulerer, du fant fram, kompis. Bra jobba! Hjernen min blir glad når den kan finne fram gamle Bon Jovi-refrenger fra arkivet. Aktivisering gjør hjernen min glad, mens telefonen sitter inaktiv og misfornøyd på innbytterbenken.
Dette kjenner jeg igjen fra fotballen. De mest fantastiske fotballspillere kan visne bort hvis de ikke får spilletid. Inaktivitet er døden. Eller, inaktiv er den vel faktisk ikke. Hjernen er tvert imot hyperaktiv når du sitter på telefonen, men den får aldri mulighet til å være kreativ. Hvor sunt er egentlig det?

… vi, og våre kulturer, er produkt av evolusjon, … vår kognitive utvikling har en grunnleggende fleksibilitet. Den er til og med innebygget i hjernestrukturen, med to halvdeler som kaster alternativer fram og tilbake. Dette gjør den rustet til å møte nye utfordringer, men innebærer også at den lar seg endre på. Og det er nettopp denne muligheten for endring som nå har satt den menneskelig faktoren i spill, ved at datateknologien, spesielt sosiale medier og KI, har utsatt den personlige utviklingen til nye generasjoner for et helt nytt eksperiment. Vi kan allerede se at sosiale medier og andre nett-aktiviteter har forstyrret den sosiale og kognitive utviklingen til mange. Den første generasjonen som vokste opp med sosiale medier har en urovekkende økning i psykiske problemer, og en nesten like urovekkende nedgang i målt intelligens og skoleresultater.

Foreldre «vet» (selv uten å ha fått opplæring) at det er lurt å snakke «babyspråk», bruke tydelige ansiktsuttrykk og gi babyene tid og mulighet til å respondere og imitere. Både foreldre og barn faller naturlig inn i en «samtale»-rytme der hver får sin tur. Og babyene responderer på måter som synes å være «programmerte», men som også er avhengig av en aktiv og oppmerksom voksenpartner. Blir den voksne forstyrret, for eksempel av en mobiltelefon, går kommunikasjonen lett i stå. Og om barne ikke får den rette kommunikasjonen fra de voksne, blir de hemmet i sin utvikling.

I følge sjefen i OpenAI, Sam Altman, er det (dataguruen) Stephen Wolfram som har gitt den beste forklaringen på hva chatGPT gjør. Wolfram skriver at en grunn til at chatGPT lykkes så godt, er at menneskelig språk egentlig er enklere enn vi har trodd. Og han sammenligner språkmodellenes prestasjoner med små barns: De lærer seg nemlig også språk på en helt utrolig rask måte. Ikke bare enkeltord, men også grammatikken. De lærer de nødvendige reglene, uten at noen har fortalt dem hva eller hvordan disse er. Akkurat som chatGPT, lærer barna å bruke språk ved mengdetrening. Og ofte uten noen form for instruksjon.
Wolfram mener forklaringen på dette er at det finnes strukturer i språket som vi enda ikke har identifisert, men som gjør det enklere å lære enn vi har antatt. Dette gir språket en regularitet som begrenser hvor mye det nevrale nettet må lære. Og disse strukturene er noe barn -og språkmodeller - kan lære gjennom store inntak av data.

For å lære å bruke språk, og å tenke, må barn få kommunisere med voksne, helst med direkte ansiktskontakt. Og ikke minst må de høre mye, levende språk. Vi har sett eksempler på hvor skjevt dette kan gå, for eksempel med barnehjemsbarna fra Ceaușescus Romania. Likevel er vi i ferd med å gjøre noe av det samme i dag - ved å overlate barn til skjermmedier i stedet for levende kontakt. Hvilke følger dette kan få for barns sosiale og kognitive utvikling, og for samfunnet, er vi så vidt begynt å oppdage.