Grover and Dan rode in the front seat in silence. It had been years since I had ridden in a silent car. I generally tried to fill the space with music or talk from the radio or a tape. I counted it a defiency when I was forced to ride in quiet.
Now, in the enveloping dark of Grover’s old Buick, the pleasure of silent travel came back to me from my childhood. I slid down in the back seat and listened to the whining of the tires and the steady, purring throb of the ancient V-8 under the hood. Fatback crawled over and put her head on my lap. The sky outside had changed from golden to orange to a blazing red, and was beginning to deepen to a velvet purple. My truck, my indecision, and my petty grivances and angers seemed light years away. I was in Indian country, and I was traveling on Indian time.

Fremgang er å ha fremgang, ikke å ha mulighet for fremgang. Et hvilket som helst stykke mark av en viss størrelse har mulighet i seg til å romme et palass, men hvor er palasset hvis man ikke bygger det der?

Hvorfor tenker jeg tilbake?
Fordi jeg er trett. Å minnes er å hvile, for å minnes er ikke å handle. Og for å gjøre denne hvilen dypere, tenker jeg iblant tilbake på det som aldri var …

For hva skjer om du prøver å oppdra en krokodille som et menneske, eller gir den belønning hver gang den oppfører seg etisk? Uansett hvor pedagogisk du er, vil krokodillen før eller siden spise deg.

Om AI genererte bilder: )
Vi gjør lurt i å gå ut fra at vi lever i en verden der vi ikke kan se forskjell på ekte vare og deepfakes. (s 177)
Mange bekymrer seg for hva deepfakes vil gjøre med informasjonsutvekslingen i samfunnet, og i ytterste konsekvens det opplyste demokratiet. På den annen side kan generert innhold være en velsignelse i forkledning: Vissheten om at all digital informasjon i prinsippet kan være villedende, gir oss et kraftig insentiv til å utvikle kritisk tankegang. Kritisk tenking er uhyre viktig, for den utgjør evnen til å ettergå og undersøke informasjonen vi får servert, og er dermed det mest robuste forsvaret vi har mot manipulasjon - også i den virkelige verden. (s 178)

En rekke politiske topper - fra begge sider av midtgangen, som vi pleier å si her - meldte sin ankomst i begravelsen en varm og fuktig ettermiddag i mai.

[China’s path] is based on China’s realites. China has in the past years succeeded in embarking on a development path that suits itself by drawing on both the wisdom of its civilization and the practices of other countries in both East and West. […] No country should view its own development path as the only viable one, still less should it impose its own development path on others.

Hjernen blir lykkelig når jeg aktiviserer den. Den liker å være kartet mitt. Den belønner meg når jeg kommer fram og sier gratulerer, du fant fram, kompis. Bra jobba! Hjernen min blir glad når den kan finne fram gamle Bon Jovi-refrenger fra arkivet. Aktivisering gjør hjernen min glad, mens telefonen sitter inaktiv og misfornøyd på innbytterbenken.
Dette kjenner jeg igjen fra fotballen. De mest fantastiske fotballspillere kan visne bort hvis de ikke får spilletid. Inaktivitet er døden. Eller, inaktiv er den vel faktisk ikke. Hjernen er tvert imot hyperaktiv når du sitter på telefonen, men den får aldri mulighet til å være kreativ. Hvor sunt er egentlig det?

… vi, og våre kulturer, er produkt av evolusjon, … vår kognitive utvikling har en grunnleggende fleksibilitet. Den er til og med innebygget i hjernestrukturen, med to halvdeler som kaster alternativer fram og tilbake. Dette gjør den rustet til å møte nye utfordringer, men innebærer også at den lar seg endre på. Og det er nettopp denne muligheten for endring som nå har satt den menneskelig faktoren i spill, ved at datateknologien, spesielt sosiale medier og KI, har utsatt den personlige utviklingen til nye generasjoner for et helt nytt eksperiment. Vi kan allerede se at sosiale medier og andre nett-aktiviteter har forstyrret den sosiale og kognitive utviklingen til mange. Den første generasjonen som vokste opp med sosiale medier har en urovekkende økning i psykiske problemer, og en nesten like urovekkende nedgang i målt intelligens og skoleresultater.

Foreldre «vet» (selv uten å ha fått opplæring) at det er lurt å snakke «babyspråk», bruke tydelige ansiktsuttrykk og gi babyene tid og mulighet til å respondere og imitere. Både foreldre og barn faller naturlig inn i en «samtale»-rytme der hver får sin tur. Og babyene responderer på måter som synes å være «programmerte», men som også er avhengig av en aktiv og oppmerksom voksenpartner. Blir den voksne forstyrret, for eksempel av en mobiltelefon, går kommunikasjonen lett i stå. Og om barne ikke får den rette kommunikasjonen fra de voksne, blir de hemmet i sin utvikling.

I følge sjefen i OpenAI, Sam Altman, er det (dataguruen) Stephen Wolfram som har gitt den beste forklaringen på hva chatGPT gjør. Wolfram skriver at en grunn til at chatGPT lykkes så godt, er at menneskelig språk egentlig er enklere enn vi har trodd. Og han sammenligner språkmodellenes prestasjoner med små barns: De lærer seg nemlig også språk på en helt utrolig rask måte. Ikke bare enkeltord, men også grammatikken. De lærer de nødvendige reglene, uten at noen har fortalt dem hva eller hvordan disse er. Akkurat som chatGPT, lærer barna å bruke språk ved mengdetrening. Og ofte uten noen form for instruksjon.
Wolfram mener forklaringen på dette er at det finnes strukturer i språket som vi enda ikke har identifisert, men som gjør det enklere å lære enn vi har antatt. Dette gir språket en regularitet som begrenser hvor mye det nevrale nettet må lære. Og disse strukturene er noe barn -og språkmodeller - kan lære gjennom store inntak av data.

For å lære å bruke språk, og å tenke, må barn få kommunisere med voksne, helst med direkte ansiktskontakt. Og ikke minst må de høre mye, levende språk. Vi har sett eksempler på hvor skjevt dette kan gå, for eksempel med barnehjemsbarna fra Ceaușescus Romania. Likevel er vi i ferd med å gjøre noe av det samme i dag - ved å overlate barn til skjermmedier i stedet for levende kontakt. Hvilke følger dette kan få for barns sosiale og kognitive utvikling, og for samfunnet, er vi så vidt begynt å oppdage.

Når vi snakker om kunstig intelligens, eller KI, har vi (inkludert de som utvikler denne teknologien) en tendens til å snakke om intelligens som noe som finnes inne i hvert menneskes hode, som en individuell «teknologi». Men hemmeligheten bak menneskehetens suksesser, og det som har berget oss fra mange katastrofer, er den kollektive intelligensen vi er koblet til, og som vi benytter oss av hver gang vi tenker, hver gang vi vurderer noe. Ikke bare hva vi lærer oss i kulturen vi lever i: fra foreldre, fra skole og så videre. Det vi også bærer med oss, uten å tenke over det, er den samlede kunnskapen evolusjonen har lagret opp gjennom millioner av år.

Mye av det vi har nytte av å vite, har vi stolt på at andre har orden på, mens vi nå «outsourcer» det til datamaskiner og mobiler slik at vi kan frigjøre hjernen til andre ting. Som riktignok ofte er å laste opp kattevideoer eller spille dataspill, men også mer nyttige formål. Hadde vi kun hatt kunnskapen i vårt eget hode å stole på, hadde vi ikke kommet langt. I nesten alt vi gjør, benytter vi oss av teknologi vi ikke forstår, til et formål vi ikke skjønner alle konsekvenser av. Men andre har testet det ut for oss.

Mens det «aktive» nettverket kan skrus av eller på, når vi plutselig trenger å være fokusert (fordi vi for eksempel ser et dyr ute i veien og må bremse eller svinge unna), så krever «hvilenettverket» mer tid for å komme i gang. Og det blir mye lettere forstyrret, ikke bare av faktiske forstyrrelser, med også av forventede hendelser. Oversatt til dagens forhold - der vi nesten hele tiden er «online», og konstant mottar informasjon - betyr dette at hvilenettverket får stadig færre muligheter til å bli skrudd på. Hva dette betyr for oss, hvordan vi fordøyer den informasjonen vi får og hvordan vi klarer å integrere denne, slik at vi kan bli klokere og ikke bare mer forvirret av nye inntrykk, er noe vi enda ikke vet så mye om. Men det er rimelig å anta at det kan ha noe uheldige følger.

Nøyaktig hva som foregår i hjernen når vi sover, vet vi ikke, men noe er det. Og det gjelder også lange perioder når vi er våkne, men ikke fokusert på noe spesielt. Da driver hjernen med ryddearbeid og rekonstruksjon. Det er da inntrykk og korttidsminne blir sortert, integrert og lagret der hjernen finner det mest hensiktsmessig. Men det som også gjerne skjer da, er at inntrykk, biter med informasjon, finner sammen med informasjon som er lagret fra før, og dermed «gir mening». Det er ikke tilfeldig at mange forskere, kunstnere og også helt «normale» mennesker, får sine beste ideer når de våkner om morgenen, eller når de dagdrømmer. Det er gjerne da hjernens «hvilenettverk» melder fra at det har gjort en oppdagelse.

There are essentially two types of society; mixed economies with public checks and ballances, and oligarchies that dismantle and privatize the state, taking over its monatary and credit system, the land and basic infrastructure to enrich themselves but choking the economy, not helping it grow. The lesson of history is that privatized oligarchies polerize and become failed states. Mixed economies with governments strong enough to protect their society and people from predatory rentier exploitation are successful and resilient.

Seeing the Pax Americana unravelling, Brzezinski by 2016 acknowledged that United States «is no longer the global imperial power». That is what is making so urgent its antagonism toward China and Russia, along with Iran and Venezuela. The conflict is deeper than just national trade rivalry. The underlying issue is whether money and credit, land, natural resources and monopolies will be privatized and concentrated in the hands of a rentier oligarchy or used to promote general prosperity and growth. This is basically a conflict between finance capitalism vs. socialism as economic systems.

Den økonomiske beslutningsmakten er sterkt sentralisert, og John Dewey kan knapt sies å ha overdrevet da han omtalte politikk som «den skyggen som kastes over samfunnet av storkapitalen».

Akkurat hvor redusert den offentlige arenaen burde være, er et omstridt spørsmål. De siste 30 årenes nyliberale initiativer har hatt som formål å innskrenke den og overlate den grunnleggende beslutningsprosessen til private tyranniet som stort sett ikke kan stilles til ansvar, og som er nær knyttet til hverandre og til noen få mektige stater. Dermed kan demokratiet overleve, men i en sterkt redusert utgave.