Margrethe Lien
Veiene møtes
roman
av Anne Karin Elstad (forfatter).
Aschehoug 2000 Innbundet
Kjøp boken hos
Margrethe Liens eksemplar av Veiene møtes - roman
Lesetilstand
Har lest denneHylle
Ingen hylle
Lesedato
Ingen lesedato
Favoritt
Ingen favoritt
Terningkast
Min omtale
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Anne Karin Elstad . Veiene møtes Veiene møtes er den siste boken av i alt fire romaner om Innhaugfolket. Her føres handlingen frem til 1870-årene. Ti år er gått siden Magret sendte sønnen Mons til fostring på slektsgården Innhaug. Nå kommer han hjem igjen til Møre, og en ny tid skal begynne for Magret. Men det går ikke som hun håper. Årene har skapt en kløft mellom mor og sønn, og det blir ikke lett for Magret å vinne ham tilbake. Skuffet og fortvilet føler hun at det bare er barndomsvennen Johan hun kan åpne seg for.Fortellingen om Magret kan trekkes ut av tid og sted, og sees som en studie i en voksen kvinnes sinn. Veiene møtes utkom første gang i 1980.
Bokdetaljer
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2000
Format Innbundet
ISBN13 9788203182761
EAN 9788203182761
Serier Elstad. A. K. Samlede verker 1-12. Bindene selges også enkeltvis Innhaugfolket (4)
Genre Historisk litteratur
Omtalt tid 1800-tallet
Språk Bokmål
Sider 221
Utgave 1
Finn boka på biblioteket
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Bokelskeres terningkastfordeling
20 53 21 2 1 0Bokomtaler
Om kampen fot tilværelsen i enda et slektsledd av Innhaug-folket
I denne fjerde og siste boka om Folket på Innhaug, har Mons kommet tilbake fra Innhaug, hvor han har tilbrakt de siste ti årene av sin oppvekst. Han er bitter fordi foreldrene sendte ham av gårde, som om han var uønsket, og han trekkes ufrivillig inn i den maktkampen som pågår mellom Magret og den han tror er hans far, nemlig Erik. I hans verden er det bestemoren Oline som er hans "mor". Dessuten har Magrets og Johans veier møttes igjen. Kjærligheten mellom dem er like sterkt som i ungdommen, og til slutt klarer de ikke mer - de må ha hverandre ...
Hovedtemaet i denne siste boka er forholdet mellom Magret og sønnen Mons og dessuten ekteskapet mellom Magret og Erik. Kløften mellom moren og sønnen er stor, og Magret savner så intenst den fortroligheten som en gang var mellom dem. Hun er også engstelig for at Mons skal gå seg vill i ungdomstiden, og foreta ting som kan ødelegge fremtiden hans. De er og bli innflyttere i den lille bygda, og hun mener derfor at Mons må passe seg for folkesnakket.
Det skal så lite til før folk får mot dem i den lille bygda. Magret er et arbeidsjern, men samtidig som dette skaper respekt, snakkes det også om at hun egentlig er havesyk og stor på det. Blant annet drar hun hvert år inn til byen for å kjøpe garn og alskens råvarer, som hun senere vever flotte åklær og lignende av, og som hun i neste omgang selger. Slik klarer hun å skaffe penger i en tid hvor det mest går i bytte av varer, og hvor alle i perioder har nok med å skaffe tilstrekkelig mat til seg og sine. Hun drømmer om at de skal kunne kjøpe den andre halvdelen av gården de bor på, slik at Mons skal kunne leve av den. Mons er imidlertid ikke mest av alt opptatt av gårdsdrift, til Eriks store fortvilelse, men har mer en kremmer i seg ... som sin mor. Men der Magret tenker små tanker, tenker han stort ... Så store at det skremmer vettet av Magret ...
Det er mange temaer i denne boka, hvor vi følger Magret og hennes familie frem til 1870-årene. Jeg skal ikke røpe flere enn dem jeg allerede har nevnt. Mens jeg har lest bøkene om Innhaug-folket, har jeg blitt slått av innstillingen som beskrives hos menneskene. Ekteskapelig kjærlighet i denne tiden var det slett ikke alle forunt å få oppleve, og om man så bare hadde fått en sommer med en man elsket, så følte kvinnene i boka at de hadde levd. Opplevelsen av kjærlighet - uansett hvor kortvarig den ble - var så sterk at den ble bevart som en skatt i hjertet når livet var hardt, og hardt var det stort sett hele tiden. Boklig lærdom var ikke utbredt, men klokskapen om mangt og meget i livet var likevel stor. Hvorvidt kvinnene på den tiden var så sterke som dem vi møter i Folket på Innhaug, vet jeg ikke, men jeg antar at man måtte være det for å overleve. Magret kommer stadig tilbake til at ektemannen Erik var så veik, fordi han aldri sto ved hennes side når hun trengte det som mest, og sånn sett overlot vanskelighetene til henne, samtidig som han bebreidet henne for ikke å la ting ligge. I dag ville vi antakelig ha kalt en mann som Erik konfliktsky, men ikke veik. En annen ting jeg tenkte på mens jeg leste disse bøkene, var at livet har vært hardt til alle tider og at det på mange måter er de samme tingene menneskeslekten har balet med fra tidenes morgen - selv om det før vår moderne tid handlet mye mer om å skaffe mat på bordet enn i dag. Sånn sett har denne romanserien noe svært universelt over seg, som gjør at nye generasjoner av lesere kan lese den mange år etter at den ble utgitt, og likevel oppleve at den har noe å si til en.
Det er vemodig å ta farvel med Folket på Innhaug. Dette er en romanserie som grep meg fra første stund. Og ja, den er enda bedre enn serien om Julie, selv om jeg også likte den! Som tittelen i denne siste boka røper - "Veiene møtes" - handler det denne gangen mye om forsoning. Og mon tro om ikke Magret og Erik kan finne noe som forener dem på et eller annet vis på sine gamle dager? Hildegunn Eggen leste også denne gangen helt nydelig! Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan!
En god avslutning på serien hvor vi har fulgt tre generasjoner via Oline, Magret og Mons. Sjelden har bøker festet seg og gjort slik inntrykk og blitt lest i rekordfart. Vet ikke helt hva jeg skal starte på etter dette. Serien anbefales!
En fin avslutning på bøkene om Innhaug. Kommer ikke mot de 2 første, men det er en nerve i boka som gjør at jeg blir rørt.
Skriv en omtale Se alle omtaler av verket
Diskusjoner om boka
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketSitater fra dette verket
Vennskap og naboskap e ett, det kan vårrå bra nok, sier hun, - men den dagen det røyner på e det hos si ega slekt en skal finne støtte. Mang en har fått angre på at dem snudde ryggen til sine egne. E du uten slekt, e du fattig på jord'n. Da står du att en dag og e helt ålene. Hun blir ikke kvitt disse tankene. En plutselig innskytelse var det som gjorde at hun tok dem alle med på reisa. Nå kjenner hun at det er det som har vært målet med det. Det har vært ei drift i henne sjøl, "at dem skulle sjå rota dem e runne tå"
Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket
Lister som inneholder dette verket
Noen av bøkene i hylla mi, fler kommer etterhvert.
Andre utgaver
-
1.
-
2.
-
3.
-
4.
-
5.
-
6.
-
7.
-
8.
