Det hendte hun kritiserte prioriteringene mine, at jeg kunne kjøpe tre nye plater en fredag ettermiddag mens jeg samtidig gikk rundt i sko med løs, flaprende såle. Men det er jo bare materielt, sa jeg da, det er jo bare ting, mens musikk er noe helt annet. Det er jo ånd, for faen! Det er det man trenger, egentlig, jeg mener, egentlig, og det er viktig å prioritere det. Alle prioriterer ting. Alle vil ha nye jakker og nye sko og nye biler og nye hus og nye campingvogner og nye hytter og nye båter. Men det vil ikke jeg. Jeg kjøper bøker og plater fordi det sier noe om hva det dreier seg om, hva det vil si å være menneske her på jorden. Forstår du?

Jeg elsker tunneler. De er håpets symbol: En gang blir det igjen lyst. Hvis det ikke akkurat er natt.

Det er meningen med en avskjed i ordets hele og fulle betydning: at de to menneskene før de går fra hverandre, kommer overens om hvordan de har sett og opplevd hverandre.

Og ikke bare i tid er vi utstrakt. Også i rom strekker vi oss langt ut over det som er synlig. Vi legger noe av oss selv igjen når vi forlater et sted, vi blir der, selv om vi drar bort. Og det er ting i oss som vi bare kan finne igjen ved at vi vender tilbake dit.

...tankene, så mye godt man enn kan si om dem, har en stor svakhet, nemlig at de er avhengige av en viss avstand for å virke. Alt innenfor den avstanden er overlatt følelsene.

Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. (Joh 11,26)

For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. (Tit 2,11)

Da min mor ikke kom tilbake, ble jeg klar over at hvert eneste øyeblikk i livet kan bli det siste. Det må ikke finnes noe i livet som bare er en passasje fra ett sted til et annet. Enhver spasertur skal gås som om den var alt du hadde igjen. Et slikt krav kan du stille til deg selv som et uoppnåelig ideal. Deretter må du minne deg selv om det hver gang du sjusker med et eller annet. For min del vil det si 250 ganger om dagen.

Døra springer opp, det strømmer, strie strømmer, drømmer som rømmer over tømmerstokker. Men noen gråter for at noe er glemt. Glemt dyr, glemt rugplante, glemt sandjord, glemt grunnvann, glemt generasjon. Det hjelper ikke om du dør, det skal fortsette etter deg, det føres videre med dine gener.

Det eneste som ikke eldes i ansiktet, er øynene. De er like klare den dagen vi blir født som den dagen vi dør.

Det jeg sier dere i mørket, skal dere tale i lyset; det dere får hvisket i øret, skal dere rope ut fra takene. (Matt 10,27)

Han blir alltid sentimental når han kommer hjem. Årene ved universitetet har lært ham at en god student er et nøkternt, analytisk og usentimentalt menneske, men når han lander i Stavanger, når flymotoren er slått av og han går ut i den skrå vinden, når himmelen åpner seg over hodet på ham, er han motstandsløs. Han kan ikke reservere seg mot det som ikke er noen andres - hans eget liv - og erkjennelsen av nettopp det, at ingen andre enn jeg er i besittelse av dette, er overveldende. Ingen andre enn jeg lever dette livet, ingen andre i hele verdenshistorien, verken før meg, eller etter meg, kommer til å ha dette livet. Det er dette livet som løper mot ham når han står i vinden på flyplassen.