Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Året er 323 før vår tid. Kong Aleksander av Makedonia - for ettertiden kjent som Aleksander den store - ligger forgiftet og lammet i sitt palass i Babylon. Han er trettito år gammel, har hatt Aristoteles som læremester og er den største hærføreren verden har sett.
I den andre enden av palasset sitter Phyllis innelåst i et rom. Hun er kokk for kongens hær og er arrestert av de nye herskerne. Hele sitt voksne liv har hun levd i felten, og i lengre tid som Aleksanders elskerinne.
Hvem har forgiftet kongen? Phyllis får leve så lenge hun skriver ned alt hun vet om Aleksander. Hun åpner opp en rik og rå fortelling om krigens brutale hverdag, om planleggingen av Arabia-toktet, om et usynlig bibliotek som rommer eventyrlige skrifter og oppdagelser, og om lidenskapen mellom en kokk og en konge.
"Det usynlige biblioteket" er en eksistensiell og inspirert roman som går til kjernen av menneskelig erfaring - hvem er vi i krig, i kjærlighet, i livets siste dager?
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2015
Format Innbundet
ISBN13 9788249514069
EAN 9788249514069
Genre Historisk litteratur
Omtalt tid Antikken
Omtalt sted Persia
Omtalt person Aleksander den store
Språk Bokmål
Sider 219
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Aleksander den store ligger for døden, 32 år gammel. I det samme palasset i Babylon, sitter kokken og Aleksanders elskerinne Phyllis innesperret. Hun har fått oppdraget med å skrive ned alt hun vet om den store hærføreren. Når hun slutter å skrive må hun dø.
Interessant historisk lesning om livet til Aleksander, og beskrivelser av hvor mange som var med ham over mange år. Både kvinner og barn var å finne i de bakre rekkene.
Boken er basert på brev fra Phyllis.
"Det usynlige biblioteket", Thorvald Steen
Interessant dette med hvordan musikk kan påvirke noens liv. Thorvald digga The Doors og Morrison i tenåra. Morrison var så oppslukt av Aleksander den store, at han fordypet seg i Plutark nedtegnelser om ham og lot håret vokse som Aleksander. Når så Thorvald måtte slutte med sin lidenskap, hopping, pga sin alvorlige og snikende sykdom, muskelsvinn, søkte han ro og utfordringer i bøker, og fikk som Morrison en interesse for antikken og Østen, og har i dag store kunnskaper i dette feltet. Thorvald sier han aldri har forsøkt å flykte fra sykdommen, og mener at den veien han måtte gå også har beriket hans liv.
Kjenner meg litt igjen der. Jeg har MS, sitter og ligger mye. Det forrige livet med å gå tur i fjellet, sloss med judo, eller andre ting jeg ikke lenger behersker, er ikke den store nedturen som jeg trodde det skulle bli, bare jeg har bøker nok - (selv om jeg nok ville ha vekslet bort mine bøker i en kur mot min sykdom).
Fortellerteknisk synes jeg boka er veldig bra. Det finnes svært lite nedtegnelser i gamle skrifter om kvinnenes posisjon i antikken, men alle skjønner de var der, så at han valgte fortellerstemmen, Phyllis, ei dame, kjæreste, elskerinne, synes jeg var stilig. Aristoteles var hans rådgiver, han har vi hørt om, så ved å lese litt om han gir boka mer dybde for de som ønsker det. Thorvald skriver inn sine personlige kommentarer, og det er tydelig at han sammenligner seg på en rekke punkter med Aleksander. Morrison laga mye musikk i rus, Aleksander planla sine tokt i rus, og hadde flere psykedeliske åpenbaringer, som nok den gode Morrison også var prega av. Phyllis hadde noen fysiske plager, og Thorvald og Aleksander kjemper en kamp om hvordan kroppen virker i perioder i bika. Tydelig at han bruker seg selv inn i boka, og lager bånd mellom Aleksander den store, Phyllis, Morrison og seg selv. Om Morrisons tekster er påvirka av Aleksander og Plutark fant jeg ikke ut ved en gjennomgang, men av en eller annen grunn stoppet jeg litt opp ved Strange peoples.
Skal lese flere bøker av Thorvald Steen, det er i hvert fall sikkert.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDet sies at kvinner skal være takknemlige når ektemannen ikke slår dem. Det samme gjelder esler, de bør være snille og medgjørlige når eieren ikke pisker dem. Jeg mener, som Platon, at kvinner bør forvente mer enn esler.
Fra Plutark og til i dag formidles ofte historien som om den er sann, som om forfatteren ikke har noen egen agenda.