Norsk er bare i relativ, geografisk forstand et utkantspråk. For nordmenn er det simpelthen morsmålet - like sentralt og rikt og fullt av muligheter som morsmålet er for ethvert folk. Norske forfattere kan - som vi har sett - måle seg med verdens fremste når det gjelder ordforråd; men ikke har dét noen gang vært utslagsgivende for litterært renommé, like lite som antall ord er noen egnet målestokk for språklig rikdom. Og når det gjelder oversettelse, er saken jo den at oversetterne i de store språksamfunn stort sett har de samme vanskeligheter og problemer når de oversetter fra norsk til sitt språk som vi har når vi oversetter fra deres språk til vårt.
Så kan vi spørre: Er oversettelse i det hele tatt mulig? Er det mulig å bringe et litterært verk over fra et språk til et annet uten at noe går tapt underveis? Kan Undset oversettes med bibehold av alt som klinger med i syntaksens uelegante soliditet? Kan en genistrek av et ord som Bjørneboes germaniker gjengis på et annet språk slik at det oppfattes på samme måte som av nordmenn med tysk okkupasjon spøkende i den historiske og kulturelle arvemassen? Selvfølgelig ikke! Også oversettere kjenner sin begrensning, selv om det om Schlegels tyske Shakespeare-oversettelser stundom hevdes at de overgår originalen. For så vidt kunne man godt si at oversettelse er det umuliges kunst.
Det umuliges kunst, ja. Og samtidig en kunst hvor det håndverksmessige element spiller en større rolle enn i trolig noen annen kunstart.
På mange områder kan naturbegavelsen drive det langt uten noen egentlig eller formell håndverksmessig basis. Ikke sjelden har man endog sett mangelfullt håndverk overstrålet av kunstnerisk kraft (likesom det på den annen side stundom kan kamufleres av kvasikunstneriske fiksfakserier). Men ser vi på de kunstarter som har språket som sitt verktøy - i vår sammenheng representert ved forfattere og oversettere - finner vi det tilsynelatende paradoksale at mens språklig vankunne ikke behøver være noe avgjørende minus for en forfatter, så er det for oversetteren kroken for døren.

Det dreier seg om å vekke de samme forestillinger, de samme følelser, de samme assosiasjoner, hos en leser av oversettelsen som hos en leser av originalverket.

Alt hvad vor europæiske fortid, alt hvad de fjerne kulturer har skapt, må stadig på nyt gjøres til dyrebart eie, i denne vor forvisning, som er selve humanismens trossætning, at ingenting som til nogen tid eller på noget sted har bragt et menneskes hjerte til at banke, kan nogensinde miste sin egentlige livskraft.

Ingen har samme ordforråd. Ingen bruker språket likt. Som engelsk er norsk rikt, når man kan - og tør - bruke det. Utprøve det og leke med det. For det kan man med norsk. (...) Ordlek og ordmagi skaper ordglede. Og leselyst. Selv synes jeg ikke at jeg er dristig nok og flink nok til å leke med ordene - men det skyldes meg, og ikke det norske språket.

På den annen side kan nye ord virke som en åpenbarelse og åpne porter mot ny innsikt i oss. Vi vet at akkurat det ordet har jeg ventet på. Det er et ord som alltid har vært i meg uten at jeg visste det, og det griper kanskje en del av en tanke, gir form til en følelse. Det er i slike tilfeller vi virkelig opplever ordets bevisstgjørende kraft, språket som en nødvendig del av kroppens og sjelens velvære.

En skjønnlitterær tekst rommer derimot så å si per definisjon muligheter for valg. (...) Forfatteren operer på flere plan, bruker ordene på en måte som ikke bare formidler faktiske utsagn om personer, begivenheter, hendelsesforløp, prosesser og så videre, men som også etablerer en tilsiktet reaksjon hos leseren - stemninger, følelser, holdninger (...) En vellykket overføring til et annet språk avhenger av oversetterens evne til å trenge inn i forfatterens intensjoner og lytte seg frem til de skiftende valører i uttrykksmidlene.

Ordet "désir" kan på fransk bety både begjær, lyst, trang og lengsel - det er konteksten som avgjør hva man skal legge i det. På norsk blir vi nødt til å presisere: "le de désir d'Albertine" blir begjæret etter Albertine, mens "le désir de Venise" blir lengselen etter Venezia. Men Begjæret etter Albertine inneholder også en god porsjon lengsel, og lengselen etter Venezia er krydret med sanselig begjær. Slik får det norske ordet tak i en flik bare av meningsinnholdet, mens det franske samler opp i seg hele spekteret av betydninger og lar dem klinge med i den grad konteksten innbyr til det. På enkelte punkter kan det derfor virke som om norsk er et mer ordrikt språk enn fransk, men samtidig fattigere på betydning. Der hvor fransk åpner for en vifte av muligheter er vi henvist til å presisere, grovt og pedantisk.