Å anerkjenne barndommens egenverdi betyr blant annet at småbarnslivet bør være en frisone fra det prestasjonsjaget som preger skole og voksenliv. Å gi alle barn et godt grunnlag for allsidig utvikling, er noe helt annet enn å lage en målestokk som alle barn skal passe inn i.

Mange foreldre tenker at det ikke kan være så farlig om barnet deres kartlegges. Mange synes det er fint å vite "hvor barnet står". Men de aller fleste vet intuitivt at skjemaene de får presentert, ikke gir VIKTIG kunnskap. At kartleggingen ikke er viktig. De vet at det vesentlige er hvordan barnet deres blir møtt i hver enkelt situasjon i barnehagens hverdag. De vet at i ulike situasjoner hjelper det ikke med manualer eller standardiserte løsninger. De vet at standardiserte løsninger er det dummeste man kan komme med når et barn gråter fordi mamma eller pappa skal gå. De har sett med forbløffelse hvordan førskolelæreren og de andre ansatte i barnehagen er sensitive overfor hva barn uttrykker , løser tilsynelatende uhåndterlige situasjoner og formidler hendelser fra dagen på en måte som gjør at foreldre ser sitt eget barn med et nytt blikk. Uten skjemaer.

Folkehelsen trues av at friske barn sykeliggjøres. Teknologiske muligheter gjør det lett å få oversikt over enkeltindividers genetiske sammensetning. Offentlige registre gjør det mulig å krysskoble uante mengder data. Men det er ikke nødvendigvis slik at all denne kunnskapen gjør oss klokere. ei heller at den gir oss et bedre liv.

Kartlegging gjennom standardiserte verktøy handler først og fremst om jakten på det normale barnet: et voksendefinert barn som passer inn i det politiske prestisjeprosjektet. Det skal lønne seg å være og ha barn. Derfor må ethvert mulig avvik identifiseres, og det må skje så tidlig som mulig. Å oppdage avvikene og sette inn målrettede tiltak for å få flest mulig barn til å passe inn i standarden , blir viktigere enn det som er barnehagens egentlige formål: å fremme demokrati og fellesskap, møte barn med respekt og anerkjenne barndommens egenverdi.

Vi har vel alle vært forbløffet over hva barn kan, vet og ønsker å vite. Men det kompetente, deltakende barnet har også rett til beskyttelse. I denne sammenheng gjelder det beskyttelse mot et kunnskapsregime som gjør barnets nysgjerrighet, fascinasjon og læringslyst til nasjonale standarder og forventninger om prestasjoner. Ingen er tjent med at barnehagen blir en dårlig kopi av skolen eller inneholder et "barnehagepensum".

Barnehagens formål er å ivareta barnas behov for omsorg og lek, fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling. Barnehagen skal videre møte barna med tillit og respekt og anerkjenne barndommens egenverdi, og den skal bidra til trivsel og glede i lek og læring....Med økt "læringstrykk" risikerer vi at det helhetlige synet på lek, læring og omsorg som barnehagen ifølge loven er pålagt å ivareta, trenges til side. Når barn kartlegges, synes disiplinering av barn mer sentralt enn å fremme danning og demokrati.

Å være objekt for de voksnes blikk, enten de voksne er foreldre, førskolelærere, politikere eller rådmenn, kan forsterke barns sårbarhet. Rammeplan for barnehagen gjør det klart at både barn og foreldre kan reagere dersom for mye av det barn sier og gjør blir gjort gjenstand for skriftlig observasjon og vurdering. Det må med andre ord tas hensyn til hva barn ønsker skal dokumenteres om dem og hvilke situasjoner som kan og må være "private". Vi har understreket at barn skal vite at de observeres. Å forsøke å skjule observasjonen er uetisk.

Pålegg om å kartlegge barn ut fra standardiserte verktøy betyr mer styring og kontroll, både av barnehagens arbeid og av barns liv. Mistilliten til førskolelæreres profesjonelle rolle, endrer førskolelærerens rolle. Mindre tid brukes på å være sammen med barna, mer tid brukes på dokumentasjon og papirflytting. Det er bemerkelsesverdig - på grensen til rørende å se hvordan politiske motsetninger finner hverandre i spørsmålet om kartlegging i barnehagen. Fra høyresida vil man skape vinnere, og på venstresida vil man unngå tapere. Merkelig nok er det de samme virkemidlene man tyr til, nemlig å lage standardløsninger som alle barn skal passe inn i.

Stortingsmeldingen Kvalitet i barnehagen, som ble lagt fram av den rødgrønne regjeringen i mai 2009, representerer et vendepunkt i barnehagens historie. Meldingen innebærer at kartlegging i barnehagen legitimeres på en helt ny måte. Ett av tiltakene som Kunnskapsdepartementet foreslår er å "innføre krav om at alle barnehager skal gi tilbud om språkkartlegging ved treårsalder".