Cornelia var mest glad i mamma. Derfor ble hun ikke med til Lagos. Hun fikk også tilbudet, for pappa var like glad i oss begge. Mamma og pappa sluttet på et tidspunkt å være glad i hverandre, og jeg var mer glad i Cornelia enn hun var i meg. Det er vel sånn det er i en familie. Ingen er glad i alle, men alle er glad i noen.

Jeg elsket mamma. Kanskje var kjærligheten jeg følte et stockholmsyndromaktig resultat av at jeg hadde vært fanget i livmoren hennes i ni måneder. Eller kanskje jeg elsket henne fordi det frem til da var hun som hadde sørget for at jeg var mett og ren, at hun alltid var i nærheten. Det skal ikke så mye mer til før et menneske begynner å elske et annet. Det er vanskeligere å forstå hvorfor hun elsket meg, men det var bare sånn det var. Ingen tviler på at en mor elsker barnet sitt.

Cornelia jobber i administrasjon og er mer opptatt av regler enn hun er av virkeligheten

Annika hadde det alltid bra når hun ikke tenkte på hvordan hun hadde det.

En gang pappa kom hjem fra Pakistan med fake Gucci-belte for meg, hvor g-en så ut som en sekser, og så han henta en t-skjorte med Nike foran og Adidas bak, og i den jævla lappen innafor stod det Puma!

Det finnes ulike snarveier til følelser. Det er vel der som er definisjonen på manipulasjon.

De kommer i rekke og rad i perfekt linje. Mora had sikkert bra kaktus på den eller hva man kaller det når du har bra kontroll på barna dine!

Det er mye fattigdom her, mange vanner ut linsesuppa eller hvilken suppe de spiser, dag ut og dag inn. Jeg har sett det selv his kompiser fra barndommen. De var alltid flaue når de skulle spise middag, så de sa alltid jeg måtte gå. Men jeg visste, fordi vanligvis utenlandske muslimske familier spesielt, de lar deg ikke gå når det er middag, as, fordi gjester er Guds gave, mann. Men jeg pleide å gå rolig til min egen leilighet, for jeg visste. Jeg forsto

En i parallellklassen min på ungdomsskolen, faren hadde kalt han Halim Ul Hassan Bin Talib Bin Khawaja Bin Kayyum Ul Khusri Al Daroori husne Kitaaba. Bror, da jeg tror det blir vanskelig å få jobb!

Siv Jensen vil ikke ha for mange av oss, for da det er ikke så koselig lenger. Og hvis noe er ukoselig, da norske nordmenn gir sånn strengt blikk, ansiktet deres blir sånn furten eller hva det heter. De viser med øynene at: «Dette her, dette er ukoselig. Nå liker ikke Gunnar og Karin situasjonen.»

Han sitter i kjellerleiligheten foran lysende skjerm og skriver drittsnakk om oss utlendinger mens han får masse likes fra andre nordmenn som også sitter i kjellerleiligheter foran lysende dataskjermer i mørket.

Saken er, etter en sommerferie i Pakistan du føler deg som jævla Marvel-helt. Du har overlevd alt, jeg kødder ikke! Firfisler, frosker,slanger, øgler, kakerlakker, svære jævler av noen edderkopper, alt! Pluss alle slags sykdommer, tyfoid, tuberkulose, herpes, hele alfabetet! Du overlever dødelig diaré så du har flydd på do førti ganger om dagen og ikke har noe vann igjen i kroppen, brur. Og gatebikkjer! I Norge bikkjene spiser sånn sånn Pedigree pal og tygger på leker, de sitter og ser på Nytt på nytt med eierne sine, blir oppdatert på verden. Lykkelige bikkjer som smiler med fin rosa tunge og fine tenner

Da Annika var ny i familien, var hun blitt skremt av ordleken. Det var før hun forsto fornektelse som taktikk mot livets smerte. At det var en måte å leve på

Man kan flykte på to måter med mat. Ved å ikke stappe maren i munnen og ved å gjøre det

Sorgen gjør en tjukk. Hvis ikke man er voksen. Da blir man tynn

Det fantes en sånn familiehemmelighet som hadde best av å ikke bli fortalt. Det var egentlig det eneste som kunne skade Ninnans eksistens. For den brøt opp overflaten som et sår og man fikk se rett inn i verk og skitt. Metoden hennes var å leve som om ingenting hadde skjedd.

Da Annika var ny i familien, var hun blitt skremt av ordleken. Det var før hun forsto fornektelse som taktikk mot livets smerte. At det var en måte å leve på.

Marianne ville bare dra derfra. Men det kunne ikke Marianne si til noen. For gutter var gutter og alle har liksom problemer med mennene sine. Problemene hennes ble dagligdagse, selv om de egentlig var akutte. Alle kjente seg liksom for mye og for raskt igjen når hun forsøkte å fortelle om at det var vanskelig i Kaj og Mariannes forhold. De svært få gangene Marianne hadde prøvd å fortelle noe til en bekjent, havnet de straks i at typen hadde glemt en bursdag, ikke byttet bleier like ofte, var dårlig til å vaske opp. Mmm, sa Marianne, men det var ikke dette Marianne mente da hun sa at det var vanskelig å være sammen. Det kunne vært det Marianne mente og det var også sånn det ble forstått, som: sukk, typen min også. Kanskje fordi Marianne ikke var kommet til punktet i fortellingen om at hun var redd for Kaj. Hun hadde heller ikke fortalt at Kaj sa hun ikke fikk klippe seg eller gå med bukser. At Kaj hadde slått henne

Men makten som hadde vært selve kjernen i Kajs konstitusjon hadde begynt å mutere til sitt motstykke. Det som skjer når den undertrykte får nok, skjedde også med Marianne. Den undertrykte gjør opprør. Det lykkes fordi man ikke har noe å tape. Det kan aldri bli verre enn man har hatt det som undertrykket

Sånn er det med undertrykkelse. Etter en stund når man har blitt pisset på og man til slutt ikke er verdt noe, kommer man på den vidunderlige tanken at man ikke har noe å tape, så man kan like gjerne tape. Man slutter å være redd, for man har ingenting å beskytte