Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Tiden som skildres, er de to første tiår av 1800-tallet, særlig russernes kamp mot Napoleon. Som kontrast til alle krigshandlingene forfatteren inngående beskriver, tegner han også livet i fredstid, i alle samfunnslag. Ut fra to av de mange hovedpersonene Andrej og Pierre springer verkets hovedtema; det russiske folks lutring og oppvåkning under Napoleonskrigene.
Omtale fra forlaget
Tiden som skildres, er de to første tiår av 1800-tallet, særlig russernes kamp mot Napoleon. Som kontrast til alle krigshandlingene forfatteren inngående beskriver, tegner han også livet i fredstid, i alle samfunnslag. Ut fra to av de mange hovedpersonene Andrej og Pierre springer verkets hovedtema; det russiske folks lutring og oppvåkning under Napoleonskrigene.
Forlag Solum
Utgivelsesår 2001
Format Innbundet
ISBN13 9788256013203
EAN 9788256013203
Genre Klassisk litteratur
Omtalt tid 1800-tallet
Omtalt sted Russland
Språk Bokmål
Sider 334
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Men han talte med slik selvtillit, at ingen forstod om han hadde sagt noget dumt eller noget fornuftig.
... og han gav sig til å fortelle om kampen ved Schöngraben. Det blev slik som deltagerne pleier å fortelle, ikke akkurat som det var, men som de ønsket det skulde ha vært.
Han gjennemtenkte likesom påny hele sitt liv, og han kom til det samme beroligende, men triste resultat som før: han burde leve sitt liv uten å gjøre andre noget ondt, uten å bekymre sig om noget og uten å ønske noget.
Weyrother svarte på alle bemerkningene med et smil, som han hadde anlagt for alle innvendinger, uansett hvad de gikk ut på.
Begge var altfor livlige og naturlige, og det kunne Anna Pavlovna ikke tåle.
Han så nu ut som en mann, der ikke har tid til å tenke på hvilket inntrykk han gjør på andre, men er optatt av et tiltalende og interessant arbeide.
Pierre så på henne gjennem brillene - redd som en hare med hundene omkring sig.
Han hadde det vanskeligste arbeide han visste fore: å si noget ubehagelig like til en mann, å si noget annet enn det denne mann ønsket, hvem han så var.
Speranski kunde aldri falle på den idé som Andrei gjerne hadde, at det han tenkte kunne være sludder, likeså alt det han trodde på. Dette virket fremfor alt tiltalende på Andrei.
Speilet viste en stygg, svak kropp og et magert ansikt. Øynene som alltid var triste, hadde nå et ganske oppgitt uttrykk. «Hun smigrer meg,» tenkte fyrstinnen, snudde seg og fortsatt å lese. Men Julie smigret ikke sin venninne: fyrstinnens store, dype og strålende øyne (det var som om hele strålebunter av varmt lys strømmet ut av dem), var virkelig usedvanlig vakre, enda så lite vakkert ansiktet ellers var. Men fyrstinnen hadde aldri sett det vakre uttrykket som hennes øyne kunne ha, siden det bare var der når hun ikke tenkte på seg selv. Som alle andre fikk hun et tilgjort, unaturlig uttrykk så fort hun så seg selv i speilet.
Bøkene er ikke rangert etter hva jeg likte mest og minst, men de er alle blant favorittene:
Send meg GJERNE tips om historiske romaner😊