2024
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Den amerikanske forfatteren Rebecca Solnit er en av våre absolutt skarpeste nålevende essayister. Hun er en like stor fornøyelse å lese uansett tema, men i hennes ofte like politiske som litterære krøniker har hun en forkjærlighet for rommet og landskapet som omdreiningspunkt.
I Å gå seg vill - en felthåndbok er det nettopp landskapet hun tar utgangspunkt i. Behovet for og lykken ved å miste orienteringsevnen i landskapet danner en metafor for nødvendigheten av å trø utenfor de oppmerkede stiene, de vante strukturene og den tvingende vanens overmakt,, et poeng som harmonerer godt med Solnits ofte radikale analyser av det moderne vestlige samfunnet.
"Solnits nærvær, åpenhet og forståelse er vidunderlig, hun er som en generøs venn, bare mye smartere enn du selv. Dette er fantastisk lesing."
Jenny Maria Nilsson, Helsingborgs Dagblad
"Å gå seg vill er ikke en bok som coacher en inn på den rette veien eller viser hvordan man finner hjem. Tvert i mot er den en stimulerende og merkelig oppløftende forsvarstale for terra incognita, det vi overser, ikke vet, det uopplyste og tapte i historien."
Pia Bergström, Aftonbladet
Forlag Pelikanen
Utgivelsesår 2018
Format Heftet
ISBN13 9788283830170
EAN 9788283830170
Omtalt sted USA
Språk Bokmål
Sider 173
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Denne boken er som å lytte til en god og klok venn, som forteller historier om reiser og opplevelser fra livet sitt. Boken består av flere historier, som hver på sin måte utforsker grenselandet til ukjente. Jeg leste boken på norsk, men har tenkt at opplevelsen hadde blitt bedre om jeg hadde lest den på original språket.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDette som i sin natur er fullstendig ukjent for deg, er som oftest det du trenger å finne, og for å finne det må du gå deg vill.
Å aldri gå seg vill er å avstå fra å leve; å ikke vite hvordan man gjør det, kan være fatalt, men et sted i det mellom liggende terra incognita finnes det et liv fullt av oppdagelser.
Et gammelt fotografi, en gammel venn, et gammelt brev kan minne deg på at du ikke er det du en gang var, for den personen som hadde med dem å gjøre, som ville dette ene, valgte dette andre eller skrev på denne bestemte måten, finnes ikke lenger.
Folk ser inn i framtiden og forventer at nåtidens krefter skal spille seg ut på en sammenhengende og forutsigbar måte, men enhver undersøkelse av fortiden avslører at utviklingens krokveier er ufattelig bisarre.
Et lykkelig forhold er én fortelling, et som slår sprekker er to eller flere fortellinger i konflikt, og et forhold som er over ligger ved føttene dine som et knust speil der hvert skår speiler sin egen versjon av fortellingen, at det var vidunderlig, at det var helt grusomt, hvis bare slik, hvis bare ikke sånn. Fortellingene lar seg ikke sette sammen igjen, og det betyr slutten på dem, på disse remediene vi bærer med oss som skall og skjold og skylapper og av og til som kart og kompass. Menneskene som står deg nær blir speil og dagbøker der du bevarer din egen historie, verktøy som hjelper deg til å forstå og huske deg selv, og du representerer det samme for dem. Når de blir borte, har du ikke lenger bruk for eller glede av alle de små anekdotene, vitsene, språklige vendingene: Boken de sto i er klappet igjen eller står i flammer.
For meg var barndommens utflukter det som gjorde meg mer selvstendig, som lot meg oppleve eventyr og finne en retning, som stryket fantasien og lysten til å utforske, å gå seg litt vill og så etter hver finne veien tilbake. Jeg lurer på hva det vil komme ut av å plassere denne nye generasjonen i husarrest.
De unge lever fullt og helt i nået, men det er en nåtid full av drama og dumdristighet; de handler på impuls og løper med flokken. De tar barnets fryktløshet med seg inn i handlinger som får voksne konsekvenser, og når noe går galt, opplever de også skammen eller smerten som et evig nå. Voksenlivet består av forsiktige forventninger og et nøkternt minne som gjør at du kan orientere deg langsommere og stødigere. Men redselen for å gjøre feil kan i seg selv bli et stort feilgrep, et som hindrer deg i å leve, for livet er risikabelt, og var det ikke slik, så ville det også vært et tap.