Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Utgangspunktet for Rune Christiansens nye diktsamling er en mors forsvinning inn i glemselen. Samlingen åpner i det akutte: i den dementes brennende smerte, øyeblikkene da hun innser at hun mister seg selv; i sønnens sorg over det langtrukne tapet. Men parallelt med de brutale betingelsene finnes også et slags håp, i nostalgien, i det tilsynelatende ubetydelige småtteriet i omgivelsene, og ikke minst i litteraturen. "Jeg går i sorg" er en bevegende og trøsterik dialog mellom fortvilelse og forsoning, erindring og lesning.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2022
Format Innbundet
ISBN13 9788249524877
EAN 9788249524877
Språk Bokmål
Sider 65
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketUferdig selvportrett
Jeg tar farvel med mor, hun gir meg
en nøkkel, men det finnes
ingen nøkkel, bare hånden utstrakt
og avskjeden, et knapt hørlig
etterskjelv: en kongle lander
i en vannpytt
og det er ennå ikke høst.
Noe i likhet med en venn
Hun er ikke lenger rede eller i stand til å betro seg til
andre mennesker. Men så sier hun: Jeg liker å ha
besøk av deg, bare ikke for lenge av gangen. Du kan
gå nå, sier hun, men du må gjerne snu i døren og
komme tilbake.
Slutt å tenke på det
Så mye går tapt hver dag:
planteliv, insekter, verden.
Og mor som ikke lenger husker
hvilke sammenhenger hun står i:
barnebarna som stikker innom henne
med den samme ømheten de bar på
da hun uttalte navnet deres
som om de var uforglemmelige
og umistelige, ikke som smykker,
men som kjærtegn.
Et gjemmested
Livet ditt, mor, det slår ikke en strek over deg,
men glemselen, den ber deg gi tilbake
alt du har gjennomgått.
Senere samme kveld
Klarheten i ansiktet hennes
hver gang hun går inn i erindringen -
en omtåket ferd gjennom rommene
der sorgene ikke lenger når henne.
Tilbake vender hun, hui, hvor det går,
tilbake til barnet og til barndommens
talløse årstider.
Hvem snakker om å gå i stykker
Når alt dette er over slår lyset inn svalt og likegyldig,
og senere finnes bare gulvet og veggene og taket. Når
jeg ikke tenker på henne er det høst i et år jeg har
glemt.
Om trøst som ikke bærer i seg sannhet
Det er som å si
at ensomheten inneholder
en helbredende kraft.