Om du liker å lese bladet Illustrert Vitenskap, eller å se Schrødingers katt på fjernsyn, da er denne boken noe for deg. Heldigvis liker jeg begge deler, så på den måten er UFO!UFO! midt i blinken. Fra første side er teksten krydret, ofte overlesset, med store og små fakta om kosmologi, tidsreiser, kvantefysikk og tallteori. Mye er gamle, velkjente teorier, men mye er også kreative spekulasjoner av det slaget man finner i for eksempel Illustrert Vitenskap.

Rammen rundt det hele er historien om hvordan David på 13 år legger i vei fra Aurskog litt øst for Oslo, til Hessdalen i Sør Trøndelag. Han har nettopp deltatt i Kvitt eller Dobbelt på NRK, og kom helt til 48 000 kroners-spørsmålet (hva er en singularitet?). Han vet godt svaret, men får aldri fullført, siden han blir overveldet av voldsom støy og av ropene fra en klassevenninne – og det er bare han som hører, lydene er inni hans eget hode. Hun som roper er Karine, den mest populære jenten i klassen, hun forsvant en uke tidligere, og er ikke blitt funnet. Ut fra det David hører skjønner han at hun sannsynligvis er kidnappet av utenomjordiske vesener, og siden Hessdalen er det stedet i Norge med flest UFO-observasjoner, bestemmer han seg for å dra dit og redde henne. Det er tydelig at Karine er en av de få han har et slags vennskap med, og man aner at han er forelsket.

Det blir en dramatisk ferd, med nærkontakt av både andre og tredje og fjerde grad, MiB (Men in Black) dukker opp, og underlige ting skjer med tid og rom. Det som aldri blir helt klart for meg, er om dette er noe som skjer bare med David, eller om det også skjer med resten av verden. At David er en litt annerledes gutt er nemlig helt åpenbart. De gangene han kommuniserer med vanlige folk langs veien virker han klønete og utilpass, han har muligens Aspergers eller lignende.

Det er en del nerdete humor i boken, kulturelle referanser av ymse slag – og MiB som åpenbart bruker Google translate når de snakker. Men den er samtidig litt skummel, især med tanke på at det er en ensom 13åring som opplever alt sammen, mens han hele tiden lengter hjem.
Jeg blir ikke helt klok på boken – som sagt er jeg personlig ganske glad i rare fakta om verdensrommet og kvantefysikk og den slags, men for en som ikke er interessert i sånt kan den nok bli tung å komme gjennom. Jeg klarer heller ikke helt å avgjøre om den passer best for nerdete ungdommer (og voksne), eller voksne som vil prøve å forstå hvordan en ekstremt nerdete ungdom tenker. Den passer kanskje like godt for begge.

Opprinnelig publisert på bloggen Lesehorden:
http://lesehorden.wordpress.com/2014/01/02/ufo-ufo-av-tore-aurstad/

Da jeg fikk øye på denne mursteinen jublet jeg inni meg – endelig en forfatter som ikke undervurderer målgruppen sin ved å skrive korte, enkle fortellinger med stor font. Innholdet er også avansert, fylt av favorittemnene til protagonist David Hansen, deriblant en masse om fysikk. Dessverre fant jeg aldri helt tonen med selve plottet, men jeg er storfornøyd med at boka er en skattkiste full av vanskelige temaer gjort enkle.

David er 13 år, og denne sommeren gikk to ting skeis. For det første forsvant Karine, klassens fineste jente, sporløst, og for det andre røk David ut av Kvitt-eller-dobbelt, selv om han har svaret. Begivenheten som setter ham ut i Kvitt-eller-dobbelt overbeviser han at Karine fortsatt er i live – ikke bare det, hun har blitt kidnappet av aliens. David må komme seg til Hessdalen, der han er overbevist om at Karine kan befinne seg. Han sniker seg hjemmefra, pakker det mest nødvendige (deriblant NAF veibok, selvsagt) og sykler i vei. Fra Aurskog til Hessdalen.

Reisen blir slett ikke ufarlig, for her dukker det opp såkalte MiB – Men in Black – så vel som aliens, og David bruker alt han vet om fysikk for å forklare og berolige seg selv. Hjemme har han hver eneste utgave av Illustrert vitenskap, og han refererer stadig til ting han har lest der. Jeg liker hvordan han bruker naturvitenskap for å forklare alt rundt seg, han griper aldri etter det paranormale, alltid etter ting som kan kobles til håndfast forskning.

David er en noe spesiell karakter. Han fremstår som om han har autisme i en eller annen form, og han har enormt mye kunnskap om fysikk. Han sliter til gjengjeld med sosiale relasjoner, og har litt vanskelig for å forstå hvordan han skal oppføre seg med andre mennesker. Isteden fordyper han seg i vitenskap og uforklarlige fenomener, men Karine er noe for seg selv. Når han blir stressa, gjør han ting som å telle stavelser på fingrene eller gjenta fakta. Så blir han roligere. Han er en fin, fin karakter, litt annerledes og veldig smart.

Jeg har allikevel ei høne å plukke med David. Ufo! Ufo! kunne ha blitt en fabelaktig roman som fremmer kritisk tenkning og vitenskapelig metode, men dessverre skyves dette noe til side. David har nemlig en hang til å tro på ting (særlig det som har å gjøre med aliens) som ikke kan underbygges med gode nok bevis. Det skal riktignok nevnes at vitenskapelig metode nevnes mot slutten, men David kunne med fordel ha vært mer skeptisk, snakket mer om hvordan bevisene så langt ikke var gode nok, og så eventuelt modifisere denne holdningen etter hvert som han opplever mer og mer. Han kunne ha snakket langt mer om psykologien som ligger bak det å tro på ting. Når det er sagt, så vet jeg at gutten «bare» er 13 år. Men jeg synes forfatteren kunne ha pushet akkurat dette allikevel. Det er nemlig stor forskjell på å tro på ting før bevisene kommer og å vente med å tro på ting til etter bevisene dukker opp (og behandle bevisene med et kritisk hode).

Jeg synes romanen trakk litt ut. Det er en lang tur, som fylles med en slags Sofies verden for fysikk. Så plutselig, når David ser seg selv på en avisforside og leser en tekst (som jeg ikke skal avsløre her), våknet jeg plutselig opp igjen, etter å ha lest en hel haug av ting jeg allerede visste om (dette gjelder jo selvsagt ikke alle leserne). Jeg tenkte «YES! Det er mer ved denne romanen enn forfatteren har latt leseren få vite så langt!» Men så følte jeg at ballen ble liggende litt, før det hele kulminerer i en avslutning jeg ikke helt klarte å havne på bølgelengde med. Her blandes fantasi og virkelighet, og leseren etterlates med en del ubesvarte spørsmål med tanke på hva som faktisk skjedde. Forfatteren har definitivt gjort det slik at leseren må bruke hodet selv og filosofere videre på egen hånd.

Totalt sett en roman breddfull av potensiale, og jeg blir overlykkelig når jeg finner norske ungdomsromaner som tør å utfordre leserne når det gjelder leseevne, men jeg kom litt skjevt ut med plottet. Man lærer enormt mye fysikk her, og det forklares på en enkel måte som definitivt inspirerer til å google videre på egen hånd. Det varmer hjertet mitt.

Denne anmeldelsen ble først publisert på bloggen min.

denne ble for snirklete for meg- hovedpersonen hadde all verdens tanker i hodet- distraksjoner eller autisme eller hva det no var- men det ble altfor mye --sikkert spennende "opplysninger" så jeg orket ikke fullføre- har noen andre noen tanker eller synspunkter her tro? Er det meg som ikke "forsto" Har mistanke om det nemlig. men for meg ble den bak mål

Bøker bøker bøker!