jeg står på trappa og fyller munnen med sol
går inn til deg og gaper

en mandag i august er du en tom stol
når navnet ditt ropes opp
og det er ingenting merkelig med det, det er bare en stol som en annen kan få, og det er jo helt vanlig
at noen ikke kommer

vennene dine står i skolegården
de skyver lufta mellom seg
der du skulle stått, de kjenner at ingenting ligger fast
og neste morgen er det en annen
som er blitt den morsomme, og ei anna jente
er blitt den raskeste, og uka etter er de blitt vant til
at du ikke kommer med bussen
og bussen lukker dørene og kjører av gårde
og treneren avfyrer startpistolen
sjøl om du mangler i ytterste bane

slik forsvinner du
fra startlistene, klasselistene, venninnenes planer
de stryker deg ut
jeg stryker deg varmt over ryggen
trekker sperrebånd opp foran huset: beklager
vi har stengt

jeg leter i ansiktet ditt
for å se om det beveger seg
i et ja eller et nei
det myldrer av ord i deg, jeg vet det nok
jeg kunne rote i deg med en pinne

hendene mine forstår noe
som jeg ennå ikke har forstått
de holder glasset mot munnen din
de gjør det ikke vanskelig
å mate et voksent menneske
de får det til å se enkelt ut
å holde andres gråt i hendene
de følger en oppskrift
jeg ikke kan huske å ha lært
hvordan kan jeg ha unngått å få med meg dette
som hendene har visst om besteandig

jeg legger hodet ditt fra meg og går ut
i hagen, der åpner jeg ansiktet alene

nå står navna våre i barken, søster
jeg har skåre oss inn med kniv
pressa meg inn i den harde veden
snudd barken med sårsida ut

det damper av skogen det renner av trærne
de står der og størkner i vinden
det ryker av navna våre:
her er to som vil finnes

jeg håper du tenker på høye trær
og lyset mellom trærne
og rett som jeg tenker på det
står du foran meg på stien

hendene er ferdige her nå
de tar med seg lyset og går ut i natta
der drikker jeg meg full og danser
med andre som heller ikke holder ut å synge alene
jeg trekker kjolen over hodet:
vil du ta meg med hjem
jeg skal ikke be om mye, jeg vil bare få rase sammen
inntil en rygg, i ei slik seng
i et slik mørke
jeg ønsker meg

jeg lister meg ut før noen har våkna
slipper håndkleet i graset, kaster meg uti
kløyver vannet varm og brå

i huset lukker jeg skuldrene
strikken har røke i ansiktene rundt bordet
vi sender brødet og mjølka
svelger tvilen
før den når munnen
og ingen vil være den første
til å spørre: hva betyr det
at hun mangler til frokost
vi ser ut av vinduet, er det noen der ute som vet
hva det er som har begynt

jeg drar og fyrer opp i et gammalt hus
som ingen lenger bor i
åpner vinduene, får ut fukten
kjenner ansiktet mitt lyse foran ovnen

jeg ville at noen skulle komme
og bo litt i meg
tørke støv og ta inn posten
stryke en finger langs listene
fylle rommet med lys
før de låste seg ut

jeg kjører forbi hus etter hus
som alt har falt sammen