Det er egentlig bare opp til hver og en av oss. Alle ord vi bruker, ble en gang sagt for første gang.

(...) ingenting mellom mennesker er ukomplisert, og det er ingen måte å beskrive mennesker på uten å fprenkle eller forvrenge dem.

Da han forlot huset i Marsena, hadde han tatt med seg en håndfull fotografier fra Corinnes albumer (...) Når han var klin edru, våget han ikke å se på fotografiene, når han var full, hadde han ikke behov for det.

Alle hans instinkter fortale ham at han burde holde seg hjemme. Ingentig galt kunne hende om han bare holdt seg hjemme. Han burde koke opp enda en kjele med vann, ta seg enda en kopp te og sette seg i sofaen med en bok enda en gang, og når kvelden kom, kunne han legge seg og tenke på enda en begivenhetsløs dag.

Herregud... Om jeg bare hadde vært en annen. En sånn som bare gjør det han vil, og som faktisk vil gjøre det han gjør også

-Hva trur du han far sejer om at du har tulle deg hit?
-Vet itte.
-Han slepper deg nok nerpå ei naftaflaske og slår at korken! Je tidde, redd for at han skulle sladre.

-Stakkars oss, sa je.
Og det kunne vara noe i det, på flere vis.

Da ble det så stilt at øra våre sto der tel inga nytte.

Ville vi være i stand til å vite hva som er godt hvis nogen gjør noe galt?

Du kan ikke gå tilbake, tenkte Verner. Du kan ikke begynne på nytt, det er den største illusjonen av dem alle. Du kan gå videre, men du kan aldri starte på nytt.

Radioen som sto på benken, spilte for tørre smuler og tomme kopper.

Jeg tror jeg har tenkt denne scenen i filler gjennom alle årene som har gått. Jeg har spilt den av i hodet om og om igjen. Helt til VHS-båndet floket seg og DVD-en ble full av hakk og riper.

Hun fordypet seg i ubehageligheter. Begynte å snakke i korte setninger og tenke i lange.

"Det største problemet er forventningen til livet", sa han. "At det skal være friksjonsløst lykkelig. Vi vil helst tro at psykisk lidelse er noe som tilhører unntakene."

I går kveld, lille julaften klokka ti på kvelden, dro jeg ut i mørket med hodelykt og truger, med en så tung klump i magen og brystet at trugene ikke hjalp.

Jeg går av det som er siste buss hjem. Jeg er ikke full nok, og redselen fyller meg som tusj på vått papir. Asfalten er våt og dekket av brune snegler. Skrittene mine lager høye klikkelyder. Jeg høres ut som en arbeidshest på pumps. En voldtektsmann i en busk to kilometer unna kan høre meg komme.

... de som har mest bruk for kjærlighet skremmer andre med sin hunger etter den, ja, de som har minst bruk for ensomheten blir kanskje de mest ensomme av alle.

Latter, den rikes nederlag er den fattiges fryd, eller kanskje nesten et hvilket som helst nederlag som ikke er ens eget, når livet er som mørkest kan andres sorger saktens komme som glimt av lys.

...av og til er bedre enn ingenting, men ingenting overhodet, det er for lite!

Det minnet litt om å gi et snøfnugg beskje om ikke å smelte i sola