Han burde ha avbrutt Lone Franzen da hun snakket seg varm, og sagt til henne at uttrykket skogens ro som hun stadig kom tilbake til, handlet om skogen selv, ikke om menneskene i den. Mennesker er like urolige i skogen som utenfor; hvis noen tror noe annet, så blander de sammen virkelighet og håp.

Ingen klarer å stå imot en verden som går til helvete i det uendelige.

Siden hun alltid har vært husredd, kveiler isteden hennes egen skvettenhet armene hardt rundt det nærmeste den får tak i - henne.

Hva har hindret ham selv fra å handle i alle år? Små banale oppdrag, uviktige hverdager som har gjort nakkevirvlene til en rusten glidelås. Dager som ikke kan veksles inn i noe, selv om han har lommene fulle av dem. Skulle han likevel driste seg til å hige etter et livsløp med perspektiver ut over arbeidstidas slutt på fredag, så er vekslingskursen så stiv at han sjelden prøver igjen.

Jeg ville gjerne vært dum og uvitende.
Da ville jeg ikke visst hvor uvitende jeg var.

Kanskje tankte ho at ho hadde lært det: Livets reknestykke går aldri heilt opp. Den som bøyer av for motstand, svik sitt kall. Men den som skal vinne må også vera audmjuk. Å vise styrke tar eit år. Å bli audmjuk tar eit liv. Å sigre tar eit liv.Når sigeren er vunnen, er livet forbi. Men det at ein sigra, var det ikkje det som var livet?

Man trenger lange armer for å holde rundt seg selv.

Hvis man venter lenge nok, blir nesten ingenting som man har tenkt.

Roald Dahl... en OK fyr, men han fant på historiene sine. Tanta derimot, hun oppdiktet seg selv. Hun var sin egen fantastiske historie, og dét i all beskjedenhet.

"Alle voksne mennesker har en sorg i seg," sa han. "Selv om de ikke alltid vil innse det."

Jeg var himmelfallen over at alt jeg trengte for å overleve, kunne bæres på ryggen min. Og, enda mer overraskende, at jeg faktisk klarte å bære det. At jeg kunne bære det som ikke var til å bære.

Livet trenger ikke være komplisert så lenge du koser deg.

-Jo, sa Marjja stille. -Jeg er redd, men akkurat nå er det ingen hjelp i det.

Jeg tenkte på Heins ord om at "der de begynner å brenne bøker, vil de før eller siden ende med å brenne mennesker." Det svarte sotet la seg over livet mitt. Som skitten snø, som søsknene Skyld og Skam.

Var hun blitt overveldet av forståelsen av at det er først når du våger å slippe taket du klarer å holde fast i det som er viktigst?

-Kanskje det var det at vi ikke forsto hverandre så godt som gjorde at vi forsto hverandre bedre, fortsatte hun, og da hun så at jeg måtte tenke over det hun hadde sagt, nikket hun for liksom å understeke at jeg hadde hørt riktig.

Jeg vet ikke om det var Jenga eller jeg som oppdaget det, men da bussjåføren stoppet for det første beinstrekket, kastet sola skygger av kroppene våre bortover asfalten, og gjennom å justere måten vi sto på så det ut som vi holdt hender.

-Skal jeg kjøre deg hjem?
Hun så på meg, og det var noe bunnløst over blikket.
-Bare hvis vi tar den lengste veien.
-Hvor går den?
-Til venstre der man vanligvis tar til høyre. Og motsatt.

Jeg snudde meg for å gå, og tenkte at dette var noe av det skjøreste jeg noen gang hadde sett. Ingenting er vakrere enn det som en gang var.

"Det er ingen sak å klare seg sjøl om en er lita, når'n bare veit åssen en skal behandle dem en møter," sa hu til seg sjøl. "De lure skal en lure, de feige skal en skremme og de sterke skal en klø bak øret."