2015
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Intens romandebut fra Birger Emanuelsen.
Tallak Nybuen skadeskyter en reinsdyrbukk, og i jakten som følger, faller han om. For å overleve natten tar han seg til stølen som hans far har leid ut til en jeger nede fra kysten.
Neste dag drar de to mennene sammen ut i fjellet for å finne bukken. Turen vekker minner fra Tallaks oppvekst
morens uforklarlige fravær, ham selv og faren alene på den lille gården, følelsen av å være fanget i den trange dalen, i det evige slitet. Natten er kommet med snø, turen blir tung, og etter hvert som de søker over den tomme vidden, blir det klart at det er mer enn det skadeskutte dyret som knytter de to sammen.
Fra jorden roper blodet er en konsentrert roman, rik på kjærlighet. Gjennom et lite og levende persongalleri vikles det ut en stor fortelling - om familie og arv, sannhet og løgn, om hvilke historier som former våre liv, og om hvordan alt kunne vært annerledes.
Forlag Tiden
Utgivelsesår 2014
Format Innbundet
ISBN13 9788210053429
EAN 9788210053429
Språk Bokmål
Sider 221
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Ungdommens kritikerpris 2015 Sørlandets litteraturpris 2015
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Fra jorden roper blodet er en stillferdig, men likevel dramatisk roman om Tallak. Tallak har vokst opp på en gård litt utenfor allfarvei sammen med faren sin. Etter farens død er han tilbake på gamle trakter, skadeskyter en reinsdyrbukk og søker seg til stølen som faren har leid ut til en jeger. I det som skjer, ser han også tilbake, på tiden som barn, forholdet til faren, mora, bygda. Dette er en roman med vakre naturskildringer og antydninger til familiehemmeligheter, hvor det usagte ligger som en småekkel skumring gjennom hele historien.
Gjennom tilbakeblikkene får vi gradvis glimtene av hvem Tallak var, hvem faren var, hvordan forholdet mellom dem var. Om den ensomme gutten Tallak som savner en mor, om Elisabeth, læreren, som forsøker å være en slags erstatning, om faren som gjør så godt han kan. En far som forteller historier, skremmende, morsomme, historier som binder dem sammen. Om slitet på gården, arbeidet som edler mannen, angsten når faren blir syk.
Dette er en sterk roman på mange måter. Og jeg drives fremover i lesingen fordi jeg blir nysgjerrig på hva det er med faren og Tallak, hva ligger hemmeligheten i, hva skjedde med mora. Naturskildringene er vakre. Jeg ser bildene godt for meg. Jeg føler med Tallak og med faren.
Svarene får vi ikke før på slutten av boka. Slutten er også dramatisk. Tallak og Henrik, som leier stølen, drar ut i den kalde vinterdagen for å lete etter den skadeskutte bukken. Og Tallak som ikke har noen å være nær, føler en slags nærhet til Henrik, men det fremkaller også et sinne i ham. Mange års trykk ligger og ulmer, hvordan vil han håndtere det?
Jeg skal innrømme at bøker med typiske maskuline sider som jakt og gårdsdrift i utgangspunktet ikke appelerer til meg, så det tok litt tid før jeg kom i siget på denne romanen. Det er også mye mørke her, og det tok meg litt tid å komme gjennom . Flere ganger måtte jeg lese sider om igjen. Det gjaldt også slutten av del 3, om Tallak og Henrik i fjellet. Hva var det egentlig som skjedde?
Det som gjorde at jeg kom meg gjennom var det gjennomført velskrevne, fine språket, samt skildringene av natur og forholdet mellom Tallak og faren først og fremst, men også Tallak og faren i relasjon til de andre.
Emanuelsen har ikke gitt oss en ferdigtygd roman, men han kan kunsten å fortelle en historie med antydninger, hentydninger, noe å spekulere på, som sitter i en god stund etter at du har lest boka.
Jeg leste forleden en tekst av Ingvar Ambjørnsen om De nye stemmene, debutantene, om at få av årets 36 debutanter vil stå igjen som forfatter om 10-15 år. De fleste gir seg etter tre bøker. Det tar tid å bygge forfatterskap. Men noen utmerker seg tidlig. Jeg tenkte på denne teksten og det Ambjørnsen skriver om når jeg leste denne boka. Er Emanuelsen en av de som står igjen, som vi vi kan regne med om 10-15 år? En av dem som blir stående igjen norsk litteratur? Det må være en grunn til at jeg tenkte slik. Mannen skriver jo utrolig godt, og det er noe urnorsk klassisk over denne romanen, noe ganske annerledes enn mye av det andre som skrives av nye forfattere for tiden.
Her er en liten smakebit:
" Tallak slapp sekken ned på skuldrene og følte seg lettere. Han begynte å gå, men da han hevet hodet, så han at Henrik sto og vinket ham til seg.
Det var en enslig ravnefugl som kretset over vidda foran dem, den første oppmuntringen de hadde hatt på flere kilometer. At ravnen fløt rundt der oppe, trenget naturligvis ikke å bety noe, kanskje var den bare på vift, men i mangel av noe annet tok det det som et godt tegn. Kanskje lå dyret i den retningen de var på vei." ( s. 166)
Hele blogginnlegget mitt finner du HER
Jeg ble ikke grepet av denne historien slik den oppsummeres. Skjebnen til Tallak og faren griper meg ikke slik at dette blir en stor fortelling. Jeg synes det er for mye usagt også fra forfatteren. Når da bildet tegnes bedre helt på slutten, er det for sent for meg. Jakten på reinsdyret og møtet med Henrik tar for stor plass i historien uten at den tegner et tilstrekkelig bilde av Tallak slik han er blitt. For meg havner denne romanen/historien i grenselandet til å være for dyster/mørk. Mer i et innlegg jeg har skrevet på bokbloggen
Mørk, innestengt og fåmælt mann. Han går på jakt, ser tilbake på livet, undres over sin far, trenges opp i et hjørne. Mange fine naturscener. Jeg får sympati med hovedpersonen, spesielt som barn, og forstår hvorfor han bygger opp et sånt enormt indre trykk. Jeg måtte tenke på min favoritt David Vann og hans univers. Emanuelsen rekker ikke opp til Vanns nivå etter min mening, men er absolutt verdt å lese.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketHan ble fylt av et raskt lys, og da han løftet hodet og trakk håret tilbake, ble han liggende og titte ned i speilet som snart falt til ro under ham. Ansiktet som stirret tilbake var gammelt, overalt løp furer og skår, som arr i en trestamme.
"Jeg tenker ikke så mye på mamma", sa Tallak endelig. Den fremmede snudde seg mot ham. "Sånn er jeg også", svarte han. Så løsnet han skjorten, trakk den ut fra buksene og viftet den inn og ut. Det slo en søt lukt fra ham. "Det er som når det regner, været blir ikke bedre om en snakker om det" sa han, og da Tallak fant blikket hans, blunket han.
I hennes hus var det plass til jubel.
Han rant over av slike historier, hele barndommen hadde faren fortalt dem, igjen og igjen, og etter at han ble borte, var de begynt å komme tilbake, som biller og mark til en rotvelte.
Det ene øyeblikket hadde han noe, det neste ikke.