«Det beste med å bruke beskrivende språk er at det fjerner pekefingeren og beskyldningene, og setter fokus på hva som må gjøres».

«Glasset med melt veltet. Vi trenger en svamp.»
«Blomsterpotta knuste. Vi trenger en kost.»
«Det er hull i denne pysjamasen. Vi trenger nål og tråd.»

(...) «Du veltet glasset med melk ...
Du knuste blomsterpotta ...
Du lagde hull i pysjamasen ...

Når vi bruker «du», føler mange seg anklaget, og så går de i forsvarsposisjon. Når vi beskriver hendelsen (i stedet for å fordele skyld), gjør vi det lettere for barnet å høre hva problemet er og takle det.

Hvordan vekke samarbeidsviljen

1. Beskriv. Beksriv det du ser eller beskriv problemet.
2. Gi informasjon.
3. Si det med ett ord.
4. Fortell det du føler.
5. Skriv en beskjed på en lapp.

«Jo mer du prøver å skyve bort et barns ulykkelige følelser, desto mer blir det fanget i dem. Jo lettere du klarer å godta de vonde følelsene, desto enklere er det for barnet å slippe taket i dem. Hvis du vil ha en lykkelig familie, bør du være forberedt på å la mye frustrasjon komme til utrykk.»

«... foreldre kan mestre kunsten å tankle følelser etter litt prøving og feiling. Etter en stund vil du merke hva som hjelper og ikke hjelper akkurat ditt barn. Med øvelse vil du snart oppdage hva som irriterer og hva som sårer og hva som leger. Dine viktigste redskap er din egen observasjonsevne og intuisjon.»

«Noen barn foretrekker å være stille når de er lei seg. For dem er det trøst nok at mamma eller pappa er til stede»

Barn liker vanligvis ikke at man gjentar den nøyaktige ordlyden deres.

«Når en foreldre sier til seg selv:
«Jeg skulle ønske jeg ikke hadde sagt det. Hvorfor sa jeg ikke ...?», får vedkommende snart en ny sjanse til å gjøre det bedre. (...) alltid en ny mulighet. (...)

Da kan man si: «Jeg har tenkt litt på det du sa tidligere, om de barna som ertet deg på lekeplassen. Nå skjønner jeg hvor vondt det må ha vært for deg.»

Det er alltid rom for forståelser, enten den kommer før eller senere.»

«Når vi gir barna våre råd eller umiddelbare løsninger, fratar vi dem opplevelsen av å grunne over egne problemer.»

«Når vi aksepterer barnas følelser, blir de mer i stand til å godta grensene vi setter»

«Viktigste er at jeg er der når han slår eller hamrer eller tenger - at jeg ser på ham og viser at jeg forstår og aksepterer selv de sinteste følelsene hans»

«(...) når barna deres er svært opprørt, kan noen ganger en fysisk aktivitet lindre de vonde følsene.»

«En person kan ikke alltid vite hva en annen føler. Men vi kan forsøke å forstå hvordan barna våre har det. Vi vil ikke alltid lykkes, men de setter vanligvis pris på innsatsen.»

«Det mennesker i alle aldre trenger mest når de er opprørt er ikke enighet eller uenighet, de trenger noen som aksepterer det de føler.»

Det er de negative følelsene som krever en innsats. Det er der vi må overvinne den gamle fristelsen til å ignorere, fornekte, moralisere osv.

(...) det som hjalp ham med å bli mer følsom overfor sønnens emosjonelle behov var at han begynte å se for seg guttens sårede, vonde følelser som fysiske skader. (...) hjalp ham med å skjønne at sønnen trengte like rask og seriøs behandling for de sårede følelsene som om han hadde skadet kneet.

Alle følelser kan aksepteres.
Enkelte handlinger må begrenses.

Hvordan hjelpe barn med å takle følelser
Barn har behov for at følelsene deres blir akseptert og respektert

1. Du kan lytte stille og oppmerksomt
2. Du ian akseptere følelsene med småord som «å ... mmm ... jeg skjønner».
3. Du kan sette ord på følelsen. «Det høres frustrende ut».
4. Du kan gi barnet det det ønsket på liksom. «Jeg skulle ønske at jeg kunne gjøre denne bananen moden for deg akkurat nå!».

«Følelser gir oss signaler om både hvordan vi har det, og hvordan vi tar det. De skal hjelpe oss med å fortolke nåde oss selv og andre, slik at det vi opplever, gir mening. En god bevisshet omkring eget følelsesliv kan motvirke en opplevelse av indre kaos og handlingslammelse.»

«Følelser er (...) vårt viktigste signal- og navigasjonssystem»

«Det kan være tryggheten du gir bare å være der, fullt og helt til stedet. Helt rolig. Kanskje blir du usikker som voksen på hva som er riktig å gjøre. Mange voksne føler en trang, plikt og kanskje et instinkt om å beskytte, fikse og gjøre alt bra igjen, helst så raskt som mulig.
Men forsøk heller å lene deg till tilbake og si noe om det du tenker. «Det var veldig fint at du sa dette. Jeg kjenner at jeg blir litt usikker på hvordan jeg kan støtte deg på den beste måten. Når du kjenner etter, hva trenger du mest av meg akkurat nå?»»

«Huske at bare det å få åpnet opp om noe man bærer inni seg, kan skape forandring. Å fortelle noe som har vært vanskelig å si (selv små ting som du kanskje ikke egentlig tenker er så alvorlig), gjør en stor forskjell. Når vi har skrevet eller sagt noe høyt til noen andre, så begynner en prosess innvendig som kan hjelpe oss videre.»