Ingen lesetilstand
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
"I løpet av nokre få tiår har Norge, landet der eg har budd heile livet, vorte fullstendig forandra, og med dét vi som bur her, eg også, ja ikkje minst eg, eg kjenner knapt igjen meg sjølv." Trond veit ikkje lenger kven han er. Han vaks opp i Namdalen på 1970-tallet, på Prærien, i ein typisk arbeidarklassefamilie. Faren jobba på saga og var ihuga NKP-ar, mora jobba som hjelpepleiar og var fråfallen frå bedehusmiljøet. Trond hadde høgare ambisjonar, han ville studere, og skaffa med tida eit trygt middelklasseliv. Han skaffa seg alle moglegheiter. Men nå har han mista grepet. Han har mista jobben, har skilt seg frå kona, han forstår seg ikkje på døtrene sine. Arbeidarhjerte er ein roman om en mann som midtvegs i livet begynner å forakte det han har oppnådd. Den handlar om korleis Norge har forandra seg dei siste 50 åra, og om eit sosialdemokrati som truar med å gå i oppløysing. «Gnistrende miks av misnøye og morskap. (...) Konflikter og utenforskap graves fram, det er både destruktivt og konstruktivt, og det er her i disse gnisningene Tiller skaper sin romankunst. (...) Tiller har skrevet en rå og underholdende roman som inneholder dyp innsikt om tap av mening i livet, og med en lengsel etter samhold, som er blitt borte. Oppløftende likevel, fordi den er krydret med en finmalt porsjon humor.» Stein Roll, Adresseavisen (Terningkast 5) «Tiller i toppform. Den som ikkje lar seg røre av personane i Carl Frode Tillers nye roman, har også eit hjarte. Av stein. (...) Carl Frode Tiller har lenge vore noregsmeister i skam. Men han kjem jammen på pallen også i kunsten å skildre dagens og gårsdagens Noreg.» Knut Hoem, NRK (terningkast 5) «Sylskarpt fra Carl Frode Tiller. (...) Selvhevdelse, forlegenhet og lengsel etter anerkjennelse: Knapt noen skildrer det kompliserte familielivet bedre enn ham.» Sindre Hovdenakk, VG (Terningkast 5) «Carl Frode Tiller skriver skarpt og morsomt i sin nye roman om velferds-Norges utvikling og alt som er gått tapt på veien. (...) Sarkasmene - enten de er uttalt eller bare tenkt - renner over i treffsikkert vidd. Leit for dem det går utover, åpenbart frigjørende for Trond og ikke minst: ren nytelse for leseren! (...) Carl Frode Tiller trenger neppe å bekymre seg for Arbeidarhjerte 1. Den borer så dypt på en så underholdende måte at den nok vil bli svært synlig i bokhandler utover høsten.» Leif Gjerstad, Bok365 (Terningkast 5) «Her er storartede miljøskildringer og nennsom plassering av tidsriktige kulturmarkører, som vil være gjenkjennelige for alle som er på Tronds og Tillers alder eller eldre. Det er også en fortelling om historie og tradisjoner, som historikeren Tiller har et mer enn alminnelig godt grep om (...) i sum er dette et imponerende stykke litteratur om vår samtid og nære historie, en velskrevet og perspektivrik roman, full av innsikt, skarpe iakttakelser og klare refleksjoner.» Sigmund Jensen, Stavanger Aftenblad (Terningkast 5) «Carl Frode Tillers «Arbeidarhjerte» viser hvordan det er mulig å skrive om klassereise på en kompleks og god måte. Carl Frode Tillers nye bok viser både kontinuitet og vilje til å bryte nytt land, så å si fra innsiden av forfatterskapet. (...) Få forfattere er like gode som Tiller til å beskrive selve det sosiale rommet mellom mennesker, stedet hvor både destruktivitet, omsorg og kreativitet utfolder seg.» Tom Egil Hverven, Klassekampen «... Carl Frode Tiller har til gode å skrive en dårlig roman. Og hvem vet hva han kan finne på i den varslede oppfølgeren.» Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten «Presist og personlig. Arbeidarhjerte 1 er ei storslått skildring av dei siste femti åra. Tidsmarkørane er presise og treffande. (...) Carl Frode Tiller har eit røntgenblikk som gjennomlyser og viser fram det ein helst vil skjule. (...) Tiller er ein meister i syrlege kommentarar, treffande og med underliggjande fornærmingar.» Oddmund Hagen, Dag og Tid «Romanen er flott, håndverksmessig og dyktig komponert. Den kronologiske fortellerlinja kastes over bord, vi hopper rundt i tid og rom og presenteres underveis for mange scener og assosiasjoner. Likevel bevares både tråden i fortellinga og lysten til å lese videre. (...) Dette er et flott og moderne stykke norsk arbeiderlitteratur. Og det fineste av alt: Det er bare begynnelsen. Ryktet vil ha det til at Tiller sitter og skriver på ei bok nummer 2 om Trond, slekta og vennene hans. På bakgrunn av bok 1, er det god grunn til å glede seg til oppfølgeren.» Jan Erik Østlie, Frifagbevegelse
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2024
Format Innbundet
ISBN13 9788203398339
EAN 9788203398339
Språk Nynorsk
Sider 349
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen kan lage dårligere stemning rundt middagsbordet enn Carl Frode Tiller, og denne gang skal det i tillegg diskuteres politikk. Det kan ikke gå bra.
Hovedperson og arbeiderpartimann Trond angripes fra alle fronter, av sin FRP-bror og sin NKP-far, av samfunnets strenge diskursregler og ikke minst sin egen klassereise.
Spesielt er beskrivelsene av klasseforakt spesielt gode og gjenkjennelige. Hva skjer når Trond, nå akademiker, møter gamle kamerater fra barndommen?
Personlig er jeg litt glad for at Tiller trekker det tilbake fra de to siste bøkene, hvor hovedkarakterene da har vert i ekstrem krise. Det og Tillers skrivestil har gjort det til en voldsom prøvelse å komme seg gjennom bøkene.
Min subjektive mening er at Tiller, rent objektivt sett er Norges beste forfatter. Og når han nå skriver bøker det er mulig å lese er det bare å håpe at Arbeiderhjerte får mange oppfølgere.
Jeg eksluderer 5 av 6 klasseforædere for fraksjonsvirksomhet for denne boka.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketEnda så rasande vi kunne bli på kvarandre, tenkte eg på slike diskusjonar med eit slags vemod, der eg lå og halvsov på sofaen, dei minte om ei tid som var borte, og som eg ofte tok meg i å sakne. Berre orda vi brukte; klassekamp, klassefiende og klassebevisstheit, demokratisk sentralisme, proletariatets diktatur, historisk materialisme. Vi brukte desse begrepa med den største sjølvfølge, og vi kunne naturlegvis ikkje forestille oss at vi, eller rettare sagt eg og alle andre på min alder, berre åtte, ti år seinare, aldri i livet ville ha funne på å uttale dei same orda utan å vere ironiske. Eller at dei få år etter det igjen skulle gli ut av språket og så og seie bli borte. Nesten som gamle menn med hatt. Som skrivemaskiner, korrekturlakk, videospelarar, opptakskassettar eller skvettlappen på bilar, tenkte eg, idet Therese kom inn på stua.
... eg kjente på ei takksemd som på ein eller annan måte sette meg i kontakt med ein søskenkjærleik eg ikkje hadde følt på mange år, og like før vi skulle til å avslutte arbeidsdagen, kom eg til å tenke på ein forskningsrapport eg hadde lese for ein del år sidan, og som eg såg for meg at han ville bli glad av å høre om; det handla om hjerterytmen til kroppsarbeidarar. Det var velkjent at hjerta til folk som song i kor, begynte å slå i takt mens dei song, men denne forskningsrapporten viste at det same skjedde med folk som arbeidde fysisk saman; etter ei stund begynte rett og slett hjertet til kvar enkelt å slå i takt med resten av arbeidarkollektivet.