2016
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Haroun er broren til den navnløse «araberen» som ble drept av den beryktede Meursault, antihelten i Albert Camus mesterverk Den frem.mede. 70 år etter drapet nekter han å la broren forbli anonym og glemt. Han gir ham et navn, Mousa, og skildrer gjennom glimtvise minner og historier, det livet han levde opp til den skjebnesvangre dagen da han ble drept.
Kveld etter kveld sitter Haroun på en bar i Oran og grubler over sin egen ensomhet, sitt mislykkede kjærlighetsliv, sitt religiøse sinne, og den uro han føler for landet som har skuffet ham så dypt. Som en fremmed blant sitt eget folk, påberoper han seg retten til endelig å få å dø.
Albert Camus' Den fremmede er sentral for Meursault-saken, idet boken både anerkjenner og kritiserer en av tidenes mest kjente romaner. Dette er en verdig oppfølger: ikke bare er det en dyptpløyende historie om arabisk identitet og de katastrofale følgene kolonialismen i Algerie fikk, men også et solid, litterært prosjekt med en unik og gripende stemme.
Meursault-saken var innstilt til den prestisjetunge Goncourt-prisen i 2014. Forfatteren er kjent for sine skarpt samfunnskritiske artikler i blant annet dagsavisen Le Quotidien d'Oran.
Forlag Bokvennen
Utgivelsesår 2016
Format Innbundet
ISBN13 9788274885905
EAN 9788274885905
Omtalt sted Algerie
Språk Bokmål
Sider 148
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
I denne romanen klager hovedpersonen, Haroun, på framstillingen av et drap i en av verdens mest kjente romaner, Den fremmede av Albert Camus. Det urimelige er jo at vi som leser originalen knapt får vite noe om offeret annet enn at han er araber. Ikke engang navnet hans får vi vite. Dette tar Haroun sikte på å rydde opp i. Han er jo den mye yngre broren! Det er nå hans tur til fortelle sin versjon av drapet og hvilke konsekvenser det hadde for familien.
Dette kunne vært en anti-kolonialistisk tirade, men Daoud skriver langt mer nyansert. Det gjelder ikke minst om forholdet mellom araberne og franskmennene i årene etter 1942 fram til Algeries selvstendighet 1962 etter en brutal frigjøringskrig. Karakteristisk nok har fortelleren ikke noe til overs for franskmennene, men likevel virker det franske språket frigjørende for ham. Haroun deltar ikke i frigjøringskrigen og blir dermed en «fremmed» i forhold til det nye samfunnet. På den annen side virker den fiktive fortellingen til Camus å gi mening til hans eget liv - om enn en nokså bitter versjon.
Daoud har skrevet en engasjerende historie som står trygt på egne bein. Anbefales!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketJeg drepte, og etter det er ikke livet lenger hellig, i mine øyne. Kvinnene har mistet sin sensualitet og evne til å gi meg håp om noe absolutt. Hver gang begjæret blottet seg, husket jeg at livet ikke hviler på noe solid, det er så enkelt å avskaffe at jeg kunne ikke lenger elske det- noe annet ville være å lure meg selv. Jeg hadde drept et eneste menneske, og med det hadde jeg gjort alle menneskekropper kalde. Ja, kjære venn, det finnes kun ett vers i Koranen som virkelig taler til meg: " Den som dreper en eneste sjel, dreper hele menneskeheten."
Ja, kjære venn, det finnes kun ett vers i Koranen som virkelig taler til meg: «Den som dreper en eneste sjel, dreper hele menneskeheten.»
Om jeg er troende? Jeg har løst problemet med himmelen ved å erkjenne en selvfølge, jeg innså allerede som ung at av alle de som ønsker å mene noe om mitt tilfelle - engler, guder, djevler og bøker - er jeg den eneste som faktisk føler smerten, den eneste som skal oppleve døden, den eneste som må tåle arbeid og sykdom. Det er jeg som betaler strømregningen og jeg som til slutt blir spist av mark. Ferdig med det! Jeg hater religion og underkastelse. For en idé å løpe etter en far som aldri har satt sine føtter på jorden, som aldri har kjent sult og aldri måttet jobbe for å tjene til livets opphold.
Fredag var ikke den dagen Gud hvilte, det var den dagen han rømte og bestemte at han aldri ville komme tilbake. .... Selv liker jeg ikke det som strekker seg mot himmelen, bare det som preges av tyngdekraft.
Hva vil du jeg skal si, herr etterforsker, om en forbrytelse begått i en bok?
[Om Algerie] : Landet her er fullt av ord som ingen lenger eier, du ser dem på gamle butikkskilt, i falmede bøker, i folks ansikt eller bare bearbeidet av det merkelige kreolspråket som avkolonisering alltid avler.
Bøker og din helts språk [fransk] gjorde det litt etter litt mulig for meg å kalle tingene ved andre navn og ordne verden med egne ord.