Hva var det hun hadde sagt? Å være gift med deg, hadde hun sagt, er som å gå med en ryggsekk fylt med stein hele tiden, stein som ikke kan brukes til noe, og det går an å sette seg nedpå og hvile litt, men aldri å ta av seg sekken, hadde hun sagt.

Man har et stort skrik inne i seg fra det som skulle vært sagt men aldri blir det, tenker du.

Og det arret du har nå, som klør litt under pysjamasjakken, en lang, kraftig linje med mange korte streker på tvers, den røde, oppsvulmede huden, som ligner en glidelås (liksom du kunne åpne og kikke inni), eller bare en grov søm( du er en sekk noen har sprettet opp og tatt noe ut av og kanskje lagt noe nedi før de sydde den igjen), det er dessuten et slags stempel på at du er godkjent til å være levende, slik griseskrotter hos slakteren har et blått stempel som forteller at de er godkjent til å være døde.

Sant nok, ikke i kikkerten: et gyroskopisk bevegelig aluminiumsrør, montert på en solid stang, en plattform til å stå på, og en spalte til mynten (man ser ingenting, det vet han, før man har betalt; pengestykket, skranglende ned i boksen, er et plutselig aha som åpner for noe helt nytt og utenkt, og lar det stå klart frem, forstørret, indiskret nært, mot betaling; han forestiller seg en blind mann med skranglende blikkeske på maven, han må hele tiden putte en mynt i den for å få se noen minutter, stadig nye mynter, og hver gang strømmen av småpenger tar slutt, er han fullstendig blind inntil neste stykke skillemynt kan skaffes til veie; det er ikke gratis å se, det legger seg opp som gjeld, og han ler dempet for seg selv, i mørket, ved tanken, heldigvis er det ingen der som kan høre den kikete, hikstende fresingen en strupeløs latter er).