Det var et kjempemessig register av alle høstens farver, stablet i lag efter lag, sortert efter nyanser. Farvene klatret opp og ned i toneskalaen som i en klingende trapp; de begynte nederst og prøvet usikkert og klagende alle altstemmens nyanser og halvtoner, gikk så over til fjernhetens utvaskede asketoner og gobelinblått, strakte seg oppover i stadig rikere akkorder, kom til dype blåtoner, til fjerne skogers indigo og brusende parkers plysj for til slutt, gjennom alle sjatteringer av oker, rødt, rust og sepia, å gli inn i visnende havers raslende skygger og nå frem til soppenes mørke duft, pustet av muld i høstnatten og de dypeste bassers hule akkompagnement.

Det er farlig å gå med en åpnet pennekniv i en skog. Hvor lett kan man ikke snuble så ubehjelpelig at bladet lukker seg over både ett og to håndledd. Hvorledes gikk det ikke Karlsen.... Det er forresten også farlig å gå med et lite medisinglass i vestlommen. Man kan falle på veien, glasset går i blodet. Det er ingen vei uten fare. Hva så? Men det er en vei uten fall- den som Gladstone går. Jeg ser Gladstone husholdningskloke mine når han gå på vei: hvorledes han unngår å trå feil, hvorledes forsynet og han i forening hjelpes til å skjerme ham. Nu er også hans forkjølelse over. Gladstone vil leve til han sjøldør av godtbefinnende.

Hans voldsomme sindsbevægelse løper av med ham. Han river med et rykk en håndfuld blade av sin datokalender på væggen og sætter sig en uke for langt frem i tiden. Han indbilder sig at han er glad for noget, henrykt over al måte, han vil nyte denne stund, han vil tænde sig en pipe, sætte sig i stolen og gotte sig. Pipen er ganske i ustand, han leter forgjæves etter en kniv, en kradser, og rykker plutselig den ene viser av klokken i kroken til å renske pipen med. Denne ødelægglese gjør ham godt å se på. Den får ham til å le i sit indre og han speider omkring efter mer som han kunde bringe i uorden. Tiden går.

Eit lite, bleikt lyn gav signal, så dundra trommene laus, og dei krigerske vassmassane styrta ned for å pepre oss med våt maskingeværeld. Hardt såra gret vindaugsrutene under dei smellande treffa frå haglet, lokomotivet senka det grå røykseglet sitt mot bakken i kapitulasjon.

Å, jeg har drømt mangen natt at jeg spiste ost; - jeg syntes jeg smakte den, og når jeg våknet, så var den borte, og jeg var her.

1962-utgaven

Jo mer jeg dukker ned i fortiden, desto fjernere virker den. Den jeg var og den jeg er nå, er to helt adskilte personer.

Men nu i nattens timer har pludselig store, hvite blomster utfoldet sig i skogen, deres ar står åpne, de ånder. Og lodne tusmørkesværmere sænker sig ned i deres blade og bringer hele planten til å skjælve. Jeg går fra den ene til den andre blomst, de er berusede, det er kjønslig berusede blomster og jeg ser hvorledes de beruses.

Og dagen går, men tiden står stille.

Og løvet gulner end mere, det lier mot høsten, det er kommet nogen flere stjærner på himlen og månen ser fra nu av ut som en skygge av sølv som er dyppet i guld.

Skogens stemning gik frem og tilbake gjennem mine sanser, jeg gråt av kjærlighet og var aldeles glad derved, jeg var opløst av taksigelse. Du gode skog, mit hjem, Guds fred, skal jeg si dig fra mit hjærte.

Jeg elsker tre ting, sier jeg så. Jeg elsker en kjærlighetsdrøm jeg hadde en gang, jeg elsker dig, og jeg elsker denne plet jord. Og hvad elsker du mest? - Drømmen

At under pleddet skulle vi flette oss saman, haustgreiner og seljekjerr, born og vaksne i gasskammer, som hendene til gutane som seinare stod under paraplyane, slik dei stod og venta på å få flette seg inn i menn sine hender, som stundom stod bak far og venta på å få kome til meg som låg over hoggestabben og lytta etter mor sin song.

... enhver stor forfatter blir forfulgt av de demonene han blottstiller; han kjenner dem fordi han har dem i seg, og han feller en knusende dom over deres maktfullkommenhet nettopp fordi han selv står i fare for å bukke under for den.

Men sann litteratur er ikke den som smigrer leseren og bekrefter hans fordommer og forventninger, men den som forfølger ham og presser ham opp i et hjørne og tvinger ham til å tenke nytt og revidere sine skråsikre meninger.