…men støtt før eg siglde til Bjørgvin pla eg då alltid stussa skjegget, og då pla eg òg alltid klyppa håret mitt, og frisyren, om det no så kunne kallast, var enkel og grei, eg strauk alltid håret bakover og klypte det av bak i nakken best eg klarde, fyrst rett over, og så freista eg skrå det litt, fyrst på den eine sida og så på den andre, den som åleine var fekk klara seg best han kunne, for eg kunne då ikkje gå på bygda og spørja om einkvan ville klyppa håret mitt, eller kanskje be om at einkvan berre skulle stå bak meg og seia til meg korleis eg skulle klyppa, nei då var det både enklast og best å gjera det sjølv endå om det nok då kunne henda at det vart noko stuttare på eine sida enn på hi, slik fekk det då heller berre vera, det var ikkje så viktig, sett framanfrå såg det jo slett ikkje så verst ut, og det var då det viktigaste, korleis eg såg ut bakanfrå var mindre viktig, ……..

….det kunne godt seiast at ho hadde vore den einaste kvinna i livet mitt, ikkje at ho røynleg hadde vore det, sjølvsagt ikkje, berre i tanken min hadde ho vore det, aldri anna, og for alt eg visste var det òg kanskje best slik, at det vart varande slik, for det vart noko heilt anna når ho var røynleg til stades, som no i båten min, tenkjer eg………

Naar Tankerne havde myldret over hende i lange Tider, fulgte der siden Stunder, hvori Sjælelivet laa i Dvale, Stunder, hvori hun kun følte, og gik i Ledebaand af sit styrke Legeme.

De blei irriterte. Sånt snakk. Også akkurat nå. - Kan du'kke si no' oppmuntrende da, i stedet for å sitta der og se gåtefull ut og snakke om å daue.

“The mask of self-deception was not longer a mask for me, it was a part of me. Night lifted it, laying bare the stifled truth below; but there was no one to see except myself, and when day broke the mask fell back again of its own accord.”

“THERE are so many things which are impossible to explain! Why should certain chords in music make me think of the brown and golden tints of autumn foliage? Why should the Mass of Sainte-Cécile send my thoughts wandering among caverns whose walls blaze with ragged masses of virgin silver? What was it in the roar and turmoil of Broadway at six o'clock that flashed before my eyes the picture of a still Breton forest where sunlight filtered through spring foliage, and Sylvia bent, half curiously, half tenderly, over a small, green lizard, murmuring, "To think that this also is a little ward of God?”

Etter noen måneder var vi skilt, det var en lettelse for oss begge, vi kunne reise tilbake til hver vår ensomhet, eller til nye forhold, til nye dører, nye rom.

Om natten vet han ikke om annet enn denne ensomheten som legger seg ved siden av ham i sengen og holder ham våken.

Hvis navnet mitt kommer til å leve videre, vil det bare være som terminus ad quem for den store vesterlandske filosofien. På samme måte som navnene til dem som brente ned biblioteket i Alexandria.

Det var et kjempemessig register av alle høstens farver, stablet i lag efter lag, sortert efter nyanser. Farvene klatret opp og ned i toneskalaen som i en klingende trapp; de begynte nederst og prøvet usikkert og klagende alle altstemmens nyanser og halvtoner, gikk så over til fjernhetens utvaskede asketoner og gobelinblått, strakte seg oppover i stadig rikere akkorder, kom til dype blåtoner, til fjerne skogers indigo og brusende parkers plysj for til slutt, gjennom alle sjatteringer av oker, rødt, rust og sepia, å gli inn i visnende havers raslende skygger og nå frem til soppenes mørke duft, pustet av muld i høstnatten og de dypeste bassers hule akkompagnement.

Det er farlig å gå med en åpnet pennekniv i en skog. Hvor lett kan man ikke snuble så ubehjelpelig at bladet lukker seg over både ett og to håndledd. Hvorledes gikk det ikke Karlsen.... Det er forresten også farlig å gå med et lite medisinglass i vestlommen. Man kan falle på veien, glasset går i blodet. Det er ingen vei uten fare. Hva så? Men det er en vei uten fall- den som Gladstone går. Jeg ser Gladstone husholdningskloke mine når han gå på vei: hvorledes han unngår å trå feil, hvorledes forsynet og han i forening hjelpes til å skjerme ham. Nu er også hans forkjølelse over. Gladstone vil leve til han sjøldør av godtbefinnende.

Hans voldsomme sindsbevægelse løper av med ham. Han river med et rykk en håndfuld blade av sin datokalender på væggen og sætter sig en uke for langt frem i tiden. Han indbilder sig at han er glad for noget, henrykt over al måte, han vil nyte denne stund, han vil tænde sig en pipe, sætte sig i stolen og gotte sig. Pipen er ganske i ustand, han leter forgjæves etter en kniv, en kradser, og rykker plutselig den ene viser av klokken i kroken til å renske pipen med. Denne ødelægglese gjør ham godt å se på. Den får ham til å le i sit indre og han speider omkring efter mer som han kunde bringe i uorden. Tiden går.

Eit lite, bleikt lyn gav signal, så dundra trommene laus, og dei krigerske vassmassane styrta ned for å pepre oss med våt maskingeværeld. Hardt såra gret vindaugsrutene under dei smellande treffa frå haglet, lokomotivet senka det grå røykseglet sitt mot bakken i kapitulasjon.

Å, jeg har drømt mangen natt at jeg spiste ost; - jeg syntes jeg smakte den, og når jeg våknet, så var den borte, og jeg var her.

1962-utgaven

Jo mer jeg dukker ned i fortiden, desto fjernere virker den. Den jeg var og den jeg er nå, er to helt adskilte personer.

Men nu i nattens timer har pludselig store, hvite blomster utfoldet sig i skogen, deres ar står åpne, de ånder. Og lodne tusmørkesværmere sænker sig ned i deres blade og bringer hele planten til å skjælve. Jeg går fra den ene til den andre blomst, de er berusede, det er kjønslig berusede blomster og jeg ser hvorledes de beruses.

Og dagen går, men tiden står stille.

Og løvet gulner end mere, det lier mot høsten, det er kommet nogen flere stjærner på himlen og månen ser fra nu av ut som en skygge av sølv som er dyppet i guld.

Skogens stemning gik frem og tilbake gjennem mine sanser, jeg gråt av kjærlighet og var aldeles glad derved, jeg var opløst av taksigelse. Du gode skog, mit hjem, Guds fred, skal jeg si dig fra mit hjærte.

Jeg elsker tre ting, sier jeg så. Jeg elsker en kjærlighetsdrøm jeg hadde en gang, jeg elsker dig, og jeg elsker denne plet jord. Og hvad elsker du mest? - Drømmen