Bokelskere.no

Diskusjoner og lister med samme tema:

Her er ei fin liste

Bok = Film. Hva synes dere???

Film av bok- se eller lese først?

Film før boka

Ei fin tråd:Hvilken Film er BEST blitt laget etter en bok??

Bok først deretter film

Og det er helt sikkert flere diskusjoner lengre bakover.

:)

For meg vil et slikt spørsmål aldri være gjeldende. Jeg er både bokmål- og nynorskbruker, da begge er norske skriftspråk. Tenker aldri over målform i en tekst, og synes det er rent frekt og uhøflig å skulle legge seg oppi hvilken målform den enkelte forfatter nytter seg av.

Det jeg har problemer med å forstå er hvorfor folk oppfatter nynorsk som tungt, vanskelig, kronglete? Det er jo ikke språket i seg selv som er vanskelig, en setning på bokmål kan jo være vel så tung eller kronglete.

Nynorsk er et flott språk. Bokmål likeså. God eller dårlig språkbruk avgjør hvorvidt det er vanskelig å lese... Det er NORSK. Les mer nynorsk - det er jo like mye en del av språket deres det, som bokmål.

Ååååhh ja... Du er hun Caroline Heitmann i Nordli e-bokavdeling! Det forklarer vinklingen. Men det er kanskje noe du bør opplyse om når du skriver slike innlegg som egentlig er å regne som reklame?

Er enig i at de norske dialektene er verdt å ta vare på, og skriver selv dialekt på Facebook, i SMS o.l. til folk jeg kjenner. Men hopper glatt over f.eks. foruminnlegg skrevet på dialekt. Det er vanskelig å lese lengre tekster skrevet på den måten, og jeg kan ikke se for meg at det hadde vært særlig vellykket om alle skulle skrive på sin egen dialekt i alle sammenhenger. Tror det ville ført til mye frustrasjon og misforståelser, i tillegg til at det ville bli svært vanskelig å lære seg å lese norsk for de med et annet morsmål.

Rykande fersk samtidspoesi - så avgjort denne: Verden finnes ikke på kartet : poesi fra hele verden / Pedro Carmona -Alvarez og Gunnar Wærness (red.) Forlaget Oktober 2011

Backlist: Den Store lyrikkboken : norske dikt gjennom tidene / i utvalg ved Ivar Havnevik. Dagens bøker, 1998 - ein antologi-klassikar for norske dikt

Poetisk modernisme / redigert av Jon Fosse. Samlaget, 1995 (ligg også på nettet, søk på bokhylla.no)

Framande dikt frå fire tusen år / Hartvig Kiran, Sigmund Skard og Halldis Moren Vesaas (red.) Samlaget, 1995. (Finst også på bokhylla.no)

Ein personleg favoritt: Olav H. Hauge: Dikt i umsetjing. Samlaget, 1992

Jeg synes MiaMaria sier mye fornuftig nedenfor. Det er ikke alltid meningen at vi skal forstå. Ofte gir dikt en stemning som vil bli ødelagt om man tolker det ihjel. Det er heller ikke sikkert et dikt skal bety det samme for alle.

Likevel forstår jeg din frustrasjon, Brit. For vi vil jo gjerne forstå det som virker ubegripelig på oss. Og jeg deler din rastløshet i forhold til å gripe det underliggende, det forfatteren kanskje ønsker å fortelle oss.

For meg er dette et dikt om liv og død. I første to strofer skildrer Johannesen fem måter å dø på. Så opplever jeg et brudd. Et men. For det er et jeg der inne. Og det er noen eller noe som hoster. Jeg opplever også de to fine stripene med blod som strømmer ut av kontakten som en motsetning til døden. Blod i denne sammenhengen oppfatter jeg som liv og håp, ikke som død.

Først og fremst gir dette diktet meg en følelse av klaustrofobi. Du kan ikke komme ut. Og hvis man er omgitt av død, så kan det gi assosiasjoner til en skrekkfilm der man er omgitt av død uten å slippe ut. Der selv toalettet hoster.

Så kan man begynne å tolke, dersom man vil. Hvorfor OBOS-blokk? Fordi det oppfattes av mange som en bomaskin, som noe dødt, en betongmasse, noe klaustrofobisk, noe som er det motsatte av livskraft?

Et oppslag er i seg selv et tegn på liv. Det er skrevet av et menneske. Altså er det noen der inne i den døde betongmassen. Noen som kanskje roper om hjelp? Med klaustrofobien i magen får jeg assosiasjoner til jordskjelvofre som graves ut av steinmassene. Jeg tenker også på ensomhet. Men jeg drar den kanskje for langt.

Virkemidlene Johannesen bruker er først og fremst gjentagelser, som et mantra, eller en suggererende sang. Jeg, jeg, jeg. Det understreker at det er et menneske inne i OBOS-blokken, noen som føler seg isolert, kanskje.

Jeg stusset også over at dikteren skriver at jeg-personen dør i hvert trappetrinn, hvert kjøkken osv. Det signaliserer at dette er noe som skjer overalt, at det ikke bare gjelder dette ene mennesket, men oss alle. At jeg-et blir menneskeheten kanskje?

Hei Karin ! Dette er en av mine absolutte favoritter ! Den beskriver så veldig sterkt hvordan Marsault ikke blir akseptert eller forstått fordi han har ett lavere eller annerledes følelses register. Spesiellt godt liker jeg når presten hisser seg opp når Mersault ikke vil bekjenne seg til gud uansett. Da sliter presten med sin egen tro. Marsault blir det ekte frie menneske som bestemmer over egen skjebne.

Her kommer to av hans melankolske høstdikt, ett på svensk og ett på norsk:

Plötsligt möter vandraren här den gamla
jätteeken, lik en förstenad älg med
milsvid krona framför septemberhavets
svartgröna fästning.

Nordlig storm. Det är i den tid när rönnbärs-
klasar mognar. Vaken i mörkret hör man
stjärnbilderna stampa i sina spiltor
högt över träden.

SKIPPERSKRØNE

Det fins barfrostdager da havet er i slekt
med fjelltrakter som huker seg i grå fjærdrakt,
et kort minutt blått, lange timer med bølger lik bleke
gauper, som forgjeves prøver å få feste i strandgrusen.

En slik dag kommer vel vrakene opp fra havet og oppsøker
sine redere, benket i byens larm, og druknede
besetninger blåser mot land, tynnere enn piperøk.

(I nord går de ekte gaupene, med hvessede klør
og drømmende øyne. I nord der dagen
bor i en gruve både dag og natt.

Der den eneste overlevende må sitte
ved nordlysets ovn og lytte
til de ihjelfrosnes musikk.)

Yesss! Gratulerer så mye!

Er det plass til barne/ungdomsbøker i lista di også? Leste nettop Høsten, som er Jan Henrik Nielsens debutroman. Deilig dystopisk og nydelige miljøskildringer: akurat så dyster at barn på 10+ tåler den. Anbefales!

Inger Christensen er ikke sitert her enda, så for de som ikke kjenner til Alfabet, anbefales den sterkt. Dette er iallfall åpningen på boken, som kan (og kanskje bør?) leses som ett langt dikt, men kan også deles opp i mindre.

abrikostræerne findes, abrikostræerne findes

bregnerne findes; og brombær, brombær og brom findes; og brinten, brinten

cikaderne findes; cikorie, chrom og citrontræer findes; cikaderne findes; cikaderne, ceder, cypres, cerebellum

duerne findes; drømmerne, dukkerne dræberne findes; duerne, duerne; dis, dioxin og dagene; dagene findes; dagene døden; og digtene findes; digtene, dagene, døden

efteråret findes; eftersmagen og eftertanken findes; og enrummet findes; englene, enkerne og elgsdyret findes, enkelthederne findes, erindringen, erindringens lys; og efterlyset findes, egetræet og elmetræet findes, og enebærbusken, ensheden, ensomheden findes, og edderfuglen og edderkoppen findes, og eddiken findes, og eftertiden, eftertiden

[...]

juninatten findes, juninatten findes, himlen omsider som løftet til himmelske højder og samtidig sænket så ømt som når drømme kan ses før de drømmes; et rum som besvimet, som mættet med hvidhed, en timeløs kime av dug og insekt, og ingen i denne flyvende sommer, ingen begriper at efteråret findes, eftersmagen og eftertanken findes, kun disse rastløse ultralydes svimlende rækker findes og flagermusens jadeøre vendt mot den tikkende dis; aldrig var jordklodens hældning så dejlig, aldri de zinkhvide nætter så hvide, så vergeløst opløste, mildt ioniserede hvide, og aldri usynlighedsgrænsen så nesten berørt; juni, juni, dine jakobsstiger findes, dine sovende kræ og deres søvndrømme

En særdeles overbevisende bok som utrettelig og overbevisende presenterer en rekke argumenter mot den populære oppfatningen om tabula rasa. Pinker bruker eksempler fra felt som psykologi, lingvistikk, genetikk og biologi, bare for å nevne noen. Underholdende nok velger forfatteren å la seg avlede ved enkelte anledninger, men fokuset er stort sett sykskarpt.

I dei seinare åra har det kome ein del såkalla grafiske romanar, eller "teikneserieromanar", i bibliotek- og bokhandlarhyllene. Eller kanskje me rett og slett skal kalla dei "biletromanar"? Bøkene er gjerne berekna på ungdom og vaksne, og kan vera like innhaldsrike og krevjande som ein "ordentleg" roman. Ein grafisk roman kan gje deg ei oppleving utanom det vanlege.

Ein favoritt for mange er Jason sine bøker. Dei finst det fleire av. Jason er ein norsk teikneserieskapar som har gjort stor suksess på den utanlandske bokmarknaden, ikkje minst i USA der han har vore nominert til ei rekkje viktige prisar. Den karakteristiske hunden som går att i bøkene hans er lett å forhalda seg til. Historiene er minimalistiske, dvs. at det ikkje finst overflødige ord eller teikningar i dei. Bøkene til Jason har ei eiga stemning som du lett blir hekta på. Eit av meisterverka hans er "Jernvognen" frå 2003, etter den klassiske krimromanen av same namn som vart skrive av Stein Riverton i 1909. Jason har ikkje laga ei erstatning for boka, men ei tolking av den. Her har han makta å skapa den same uhyggelege stemninga som i romanen. Finn fram til ei av Jason sine bøker - du vil snart slutta deg til skaren av fans.

Ein annan sterk biletroman, om enn på eit ganske anna plan, er den amerikanske boka "Husfred" som kom på norsk i 2007. Det dreier seg om ein sjølvbiografisk historie om ei jente som etter kvart oppdagar at ho er homofil, og som også finn ut at faren hennar er det. Men medan ho sjølv godtek legninga si og står fram som lesbisk, vert faren sitjande i skapet - eit skap han byggjer eit heilt hus rundt. Han driv nemleg med ei manisk restaurering av det gamle huset dei bur i og fiksar opp den store eigedommen deira - og han byggjer dessutan opp eit imponerande bibliotek, både kva bøker og interiør angår. I kjellaren held døden til, i form av gravferdsbyrået han driv (som i "Six feet under"). Det er ein heim kor husfreden rår, i ironisk tyding av ordet. Far og mor snakkar lite saman, dei viser aldri kjærleik til kvarandre - og unngår fysisk kontakt med dattera. Alt handlar om å byggja ein praktfull eigedom og restaurera huset - halda ein "fasade" - medan han lever ut legninga si i skjul, noko som får tragiske følgjer både for han sjølv og andre. Far og datter finn etter kvart fram til kvarandre på eit vis, gjennom litteraturen - men for seint. Han vert påkøyrd av ein lastebil og drept. Skuldast det ei ulukke - eller er det sjølvmord? Og dattera tenkjer: om no far hadde levd ut legninga si, ja, då eg ville eg neppe vore fødd.. Boka er teikna og skrive av kunstnaren Alison Bechdel, og vart kåra som årets bok i USA 2006. 

Teikningane, forteljarmåten og stemninga - og lengda - minner mykje om Craig Thompson sin bestseljar "Tepper" (på norsk 2006), som er ei romantisk historie om den første store kjærleiken.  Også denne biletromanen er delvis sjølvbiografisk . Hovudpersonen veks opp med sin bror i ein religiøs familie. Han tenkjer på å bli prest. På ein kyrkjeleir møter han Raina. Den vare og vakre skildringa av den intense forelskinga mellom dei to er sjeldan kost. Samstundes vert det også fortald ei anna historie, om den evnerike hovudpersonen sin kamp for å bli kunstnar og lausriving frå familien. Mange som har lese "Tepper" seier at det er den finaste boka dei har lese.

Takk for flere forslag - og ikke minst tipset om Radiolab. Jeg har nå hørt på et par av podkastene deres, og er allerede en fan. :-)

Jeg liker disse to:

• Steven Pinker - How the Mind Works
• Oliver Sacks - The Man Who Mistook His Wife For A Hat

I sommer hadde jeg tenkt til å lese meg gjennom mange av de uleste, skjønnlitterære bøkene jeg har i hylla. Hinderet oppsto da jeg var på tur med familien til Uddevalla, hvor jeg fant boka "Mysteries of the Mind" av Richard Restak på et antikvariat - en spennende bok om hjernen. Nå har jeg vel innsett at denne typen bøker gir meg mer glede og inspirasjon enn skjønnlitterære bøker (et par unntak, som Orwells 1984 og Strangers Mnem må nevnes!). Er det flere som opplever det slik?
Det slår meg at her på Bokelskere.no er det snakk om skjønnlitteratur 99% av tiden. Likevel er det sikkert flere av dere som kjenner til den følelsen som fyller kroppen når man lærer - når man kjenner at man lærer, at kunnskap lagres.

Selvfølgelig, denne følelsen oppstår jo stort sett bare når en leser om noe en selv er interessert i, og for min del er det hjernen, psykologi, filosofi og den type temaer. Derfor lurer jeg på - har dere tips til bøker jeg bør skaffe meg?

Disse bøkene har jeg allerede lest/lånt:
- "Vår Fantastiske Hjerne", Dietrichs/Gjerstad
- "Mysteries of the Mind", Richard Restak
- "Hjernen - den store forskjellen på mann og kvinne", Moir/Jessel
- "Om Artenes Opprinnelse", Charles Darwin
- "Det Egoistiske Genet", Richard Dawkins

Ja. på mange måtar er eg einig med deg - men sp er det dette med utviklinga, da. Ordet bok var opphavleg ei tavle av bøketre med runer på, og ei slik tavle er vel ganske så ulik det vi i dag forbind med bok. Kanskje var det nokon som protesterte da pergament vart samla i "bøker" òg? Så eg - som kan vere konservativ på ein del område - har komme til at eg godt kan vere med på å operere med "lydbok" og "e-bok".

Herre min skaper og gud - her opererer man på grensen.

Med «Eldreomsorgen(...)» tar forfatteren oss med lukt ned i litteraturens aller mest nedsotete prøverør - uten sikkerhetsnett og andre pustepauser enn en forholdsvis raus kapittelinndeling. Her sauses vi inn, ned og gjennom en syndens pøl av pedofili, mishandling, drap, ekstremvold samt politisk, historisk og litterær analyse så far out at man undrer seg på om forfatteren kan være riktig vel bevart. Og moro er det!

Aller nådigst lander jeg på at Teratologen faktisk er riktig vel bevart, for innimellom fargerike beskrivelser av den grelleste nedverdigelse er dette jævelsk godt skrevet. Og dessuten særdeles godt og fantasifullt gjendiktet til norsk - eller en slags avart av Lillehammerdialekt for å være mer preis. Det tar litt tid å komme inn i rytmen og de fonetiske dialektstavemåtene gir ikke ved dørene. Men gir du deg selv tiden det tar så får du en opplevelse som savner sidestykke tilbake.

Det er noe uklart for meg hvor handlingen foregår (om man nå kan kalle det handling), bortsett fra at jeg føler meg sikker på at dette ikke er ment å skulle skje i vår verden. Og det er en trøst iblant - Kågedalen minner mer om et slags helvete styrt av en blanding av Krfs og Senterpartiets mest dogmatiske medlemsmasse. Det vil si et inferno av ondskap og lyst der alt skal ende i en rural ildpøl. Eventuelt så foregår det i en himmel der man får øyeblikkelig tilfredsstillelse uansett hvor pervers ens befaling måtte være - noe som sikkert er like ille. Ikke vet jeg, ikke vil jeg vite - men resultatet blir definitivt både morsomt og uhyggelig på en og samme tid.

Bare for å ha sagt det også, det er ordliste som forklarer dialektuttrykk nærmere bakerst i boka. Det så jeg ikke før jeg kom til veis ende og det var jo litt synd. Les også oversetter Stig Sæterbakkens etterord som setter boka i perspektiv, noe man trenger etter en slik opplevelse.

Det var forresten Stig Elvis Furseth ved Buskerud Fylkesbibliotek sin videokommentar om boka som fikk meg til å lese den (omsider). Den finner du her.

Vi hadde Bury my heart at Wounded knee som prosjekt på ungdomsskolen. Det er en stund siden, men har aldri glemt boken så den må ha gjort et uslettlig inntrykk på godt og vondt. :O)

Tok meg tid til å redigere og utfylle svaret mitt litt, syntes både dere og bøkene fortjente det:)

Top 5 i tilfeldig rekkefølge slik jeg føler det akkurat nå:

• Moby Dick, Herman Melville: Melvilles massive bok om hvalfangst, hevn, hat, galskap, sinne osv, osv, gjorde et dypt inntrykk på meg. Dette er boken med stor B for meg. Fantastisk oppbygd, spennende, vakker, og med passasjer som er brent inn i sinnet for evig. Blir nesten på gråten av å skrive om denne boken.
• Lord Jim, Joseph Conrad: Også en bok som utforsker grunnleggende mennskelige følelser, fortalt på mesterlig vis med et fabelaktig og utrolig spissfindig språk.
• Markens Grøde, Knut Hamsum: Hadde en klump i halsen eller et smil om munnen gjennom hele denne boken. Hadde lyst å begynne på nytt med det samme jeg hadde lest den ferdig. Så mesterlig skrevet at jeg blir helt varm av å tenke på det. Tidenes mest velfortjente nobelprisvinner i følge Thomas Mann.
• Forbrytelse og Straff, Fjordor Dostojevskij: Denne boken sugde meg inn og fanget meg med demonisk kraft på en måte jeg aldri før har opplevd. Dostojevskij setter oss inn i et menneskes sinn som ingen andre. Stod mellom denne, Idioten og Brødrene Karamazov om en plass på listen fra min favorittforfatter. Alle hadde fortjent en plass, men denne gangen ble det Forbrytelse og Straff.
• Francis Meyers lidenskap, Henrik H. Langeland: Følte jeg måtte ta med denne lydboken som nylig ga meg 15 herlige timer på vei til og fra jobb. Spennende, engasjerende og mesterlig innlest av Ivar Nergaard. Denne blir nok dog den første som ryker ut av lista.