Bokelskere.no

Brevromanen er jo en egen sjanger. Jeg har av alle ting faktisk tatt to fordypningsemner om brevroman på universitetet, det ene om den «sentimentale roman», romaner fra 1700-tallet med «sentimental» med i tittelen, mange av dem brevromaner, og det andre om brevromanen som form. Det er ikke mange titler jeg vil anbefale fra det første emnet, men fra det andre var det mye saftig, om enn ikke av det nyeste slaget. Jeg har også noen andre jeg ønsker å nevne.

• Rousseau, Den nye Heloise.
• Henri-Pierre Roché, Deux anglaises et le continent, som finnes i svensk oversettelse som Den långa kyssen. Dette er en personlig favoritt. Jeg orker ikke å si så mye om den, men den er veldig fin. Også gjort til film av Truffaut.
• Austen, Lady Susan. Langt fra det beste Austen har skrevet, men verdt å få med seg hvis du (som meg) er begeistret for henne eller interessert i sjangeren.
• Portugisiske brev, en klassiker. Ukjent forfatter.
• Cholderlos de Laclos, Farlige forbindelser. Denne er artig! Og helt utrolig god òg, da!
• Aphra Behn, Love letters between a nobleman and his sister. Behn regnes vel som den første profesjonelle kvinnelige forfatter.
• Dracula naturligvis.

Dette er hva jeg slår om meg i farten. Gode bøker alle sammen, skal jeg si!

Min lesehastighet varierer voldsomt, avhengig av hva jeg leser og hvorfor jeg leser det. Språk er én faktor (tysk går f.eks. i sneglefart), tematikk en annen, sjanger en tredje. Det går fortere å lese romaner enn noveller, og fortere å lese noveller enn dikt. Sakprosa krever i de aller fleste tilfeller lavere tempo enn skjønnlitteratur. Om jeg leser for rekreasjonens del leser er hastigheten større enn om jeg leser i studiesammenheng, i alle fall når det gjelder skjønnlitterære verker - i studiesammenheng må jo disse gjerne analyseres. Og så videre.

Jeg leste den sjette Harry Potter-boka, som er 608 sider lang, i løpet av noen timer, mens den fantastiske diktsamlingen Crush av Richard Siken, som er ei flis på bare 80 sider, tok nesten tre uker.

Eg har nok opplevd noko av det same, om enn ikkje med så stor variasjon som eksempla du nevner. Og ser ein bort frå trivielle variablar som t.d. fontstorleik, linjeavstand og antalet blanke sider pga kapittelskifte så er eg samd i at språkkvalitet og lesaren sitt engasjement er det viktigaste for lesetempo målt i antal sider.

Men eg vil ikkje, og det har vel heller ikkje du gjort, setje likheitsteikn mellom "god språkkvalitet" og "rask lesing". Enkelte bøker har mektig flott språk, men tek tid å kome seg igjennom fordi ein må stoppe opp og tenke undervegs, kanskje endåtil lese opp att eit avsnitt.

Takk! det siste har du fullstendig rett i ! Og diktet har jeg hørt ( nettopp ved slike anledninger du nevner). Dersom det er i den samlingen du nevner, ja, så vet jeg positivt den er her i huset. Men huset er stort , noe som ikke gjør det mindre vanskelig å finne frem i bok-samlingen som har lagt fryktelig på seg gjennom år. Kunne den muligens finnes i Norges nasjonallitteratur, det burde den!
Det slå meg nok en gang, hvor lyrikk og poesi gjør seg fordelaktig på ny-norsk. Språket er vakkert, og jeg har da avlagt eksamener nok til å kunne beherske det. Men, det har jeg i fransk også, om du forstår. Vakre språk å lese,høre på, men å skrive på dem. Det blir noe helt annet. Før noen sender inn protester: Jeg mener på ingen måte at Ny-norsk er et "fremmed-språk" på linje med fransk! Nevner sammenligningen bare i et ønske om å kunne skrive på disse "musikalske" språk. Altså ingen innbydelse til debatt!
Takk, Mads for din opplysning. Den var verdifull.

Spøk til side, Jostein. "Lystens hage" er fantastisk, og svært. Det er jo egentlig en tredelt altertavle, som du vet tredelt, noe som er typisk i tiden ( og faktisk særlig hos flere av samtidige malere, ikke minst i Nederlandene/Flandern. Et fantastisk bilde! Men at du greide å finne og ta ut den lille detaljen som vises i ditt profilbilde, er jo like fantastisk, som "mystisk" ( for meg !). : Godt gjort.
Kan ikke la vær å dra den detaljerte teknikken til samtidens (nesten) suralist Salvadore Dahli!(??)

Du må være litt av en kunstkjenner, Jostein! Bosch malte flere slike tredelte enorme altertavler noe som må ha tatt enorm tid! "Paradis og helvete" er en, og her mener jeg Herr Dahli må ha studert dette.
Imponerende, Jostein!

Til litteraturen: "Narrens skip" er vel også blitt et begrep som Bosch skildret i sine enorme billedflater og som forfatteren Katherine Anne Porter brukte som tittel på sin store roman
"Narrenes Skip" (Ship of Fools) fra 1945. Jeg har bokklubbens utgave ( i to bind) fra 1981.
Jeg har lest boken og så også filmatiseringen fra 1960 ???.
(ISBN: 82-525-0659-3).

Spot on, det er frå Lystenes hage. Eg er heilt forgapt i dette maleriet, med alle dei bisarre påfunna (eg ville tru ein kunne bli brent på bålet for mindre) og dei futuristiske detaljane. For meg framstend det som utruleg at dette er mala for over 500 år sidan. Helten min er heilt til høgre i helvetes-biletet, klin inntil rama. Sjekk høgoppløysings-biletet, eg har sikkert sett på det 100 gangar, men oppdagar stadig nye ting.

Boka er et eksempel på den «nye romanen» som Robbe-Grillet agiterte for med stadig skifting av tidsperspektiver, selv om handlingen (synes) å finne sted i løpet av en kveld. Omgivelsene er kolonitidens Hongkong, men selv om stedet og omstendighetene er aldri så eksotiske, så er boka en utfordring å komme gjennom. Kanskje derfor den ikke er gjenopptrykt på norsk? Oversettelsen av Leif Tufte virker imidlertid overbevisende. (Boka ble utgitt i Gyldendals gule serie).

Det har vært voldsomt buzz om denne boka i det siste, og mange har brukt ordet «mesterverk». Jeg opplevde den derimot som traust, tradisjonell og litt humørløs. Det er ingen bok jeg ville ha snakket om eller anbefalt til venner og bekjente hvis jeg hadde plukket opp den uten å kjenne til oppstyret (les: den virale markedsføringen). Jeg opplevde den som helt ordinær.

Boka skildrer livet til en akademiker fra fattige kår. Klassereise, altså. Foreldrenes elendighet og taushet er på grensen til parodisk. Stoners lite oppsiktsvekkende akademikerliv – mislykket ekteskap, studentelskerinne, konflikt med instituttleder, død – er ellers skrevet i krystallklar, no-nonsense prosa.

Don't believe the hype. Solid bok, men slett ikke noe oversett mesterverk.

MaddAddam-trilogi blir HBO-serie!
Hvis ryktene er sanne, er det bare å glede seg :-)

Jeg er enig i at språket er godt. Fant en artikkel av Finn Skårderud om Oksanens Stalins kyr. Han leser den med fagblikk. Spennende lesing: http://www.psykologtidsskriftet.no/?seks_id=142562&a=2

Øyvind Rimbereid! Jeg leste nylig Solaris Korrigert i studiesammenheng, og var i utgangspunktet skeptisk (titteldiktet er et science fiction-epos!), men Rimbereid har bitt seg fast i meg og ser ikke ut til å ville slippe taket. På overflaten er Solaris Korrigert kald, dystopisk futurisme, men når man graver dypere er diktet fyllt av varme, og jegets drømmer og tanker er fryktelig, fryktelig gjenkjennbare. En håndfull forfattere etterlater dype spor under huden på meg og får meg til å kjenne følelsen av flaggermus i brystkassen. Rimbereid er en sånn forfatter.

Det er alltid veldig vanskeleg å trekke fram berre tre bøker, for ikkje å snakke om å rangere dei! Men, eg gjer eit forsøk:

1. Og været skiftet og det ble sommer og så videre av Pedro Carmona-Alvarez
2. Svar på brev frå Helga av Bergsveinn Birgisson (nydeleg omsett av Johannes Gjerdåker)
3. Liv etter liv av Kate Atkinson

Jeg kan ikke se at du har lest Hans Børli, - og det bør du!

Yarden er bra. Et annet eksempel på en forfatter (poet) fra samtidssverige er Jenny Wrangborg, som har skrevet Kallskänkan (2010) og Vad ska vi göra med varandra (2014). Anbefaler å høre henne lese: https://www.youtube.com/watch?v=2yG7UlOhj4A.

Takk for tips!

Jeg har hørt et par opplesninger av Lillegraven, men jeg tror ikke helt det stoffet hun behandler er noe for meg, selv om hun jo vant pris. Men jeg tenkte å lese den første hun kom ut med, kanskje synes jeg det er bedre :) Dragseth har jeg alltid hatt lyst til å lese og Kjersti også!

Det eneste ene, Mads, det er vel den som ligger på skolen? Den tror jeg Benedicte har stukket av med, den tror jeg jeg skal snappe opp etterpå!

Har forresten funnet ut at Tone Hødnebø, hun er digg.

I den ytre handlinga malar Saramago ut eit skræmande scenario om kva som kan skje dersom eit heilt samfunn blir råka av ein smittsam tilstand som gjer alle blinde. Det startar med ein bilist som mister synet medan han stend i eit lyskryss, lækjaren som undersøker han dagen etter blir også blind, deretter andre pasientar som var på lækjarkontoret same dagen, og så ballar det på seg.

Myndigheitene prøver å få kontroll på situasjonen ved å internere dei blinde i eit nedlagt mentalsjukehus. Forfattaren gjer ein kjempeprestasjon når han skildrar dei håplause forholda som utviklar seg når stadig fleire ny-blinde blir stua saman og overlatne til seg sjølve i denne bygninga. Lesaren blir sugd inn i den fortvila situasjonen. Det sparast ikkje på detaljar om vanskane med å halde dei sanitære forholda under kontroll, ein kan nærmast kjenne møkka på fingrane når ein blar seg igjennom dei mest horrible passasjane.

Like ille som dei sanitære forholda er samanbrotet av lov og orden i institusjonen. Det er forstemmende å få innblikk i kva for mekanismer som kan tre i kraft i eit slikt mikrosamfunn når medkjensla for medmenneska pulveriserast i kampen om ressursar, og den som har makta tek seg til rette på uhyrleg vis. Det er lett å lese denne delen av boka som eit bilete på verdssamfunnet, der dei med makt og kontroll kan ture fram på bekostning av mindre ressurssterke grupper.

Språket til Saramago er forholdsvis særprega. Det blir nytta ein presis og tidvis nærmast akademisk tone, men likevel med mange eufemismer, bilete, og poetiske vendingar. Det mest slåande ved stilen er likevel teiknsetjinga. Saramago nyttar komma der det skal vere komma, men også dei fleste stadar der det skal vere punktum. Etter slike «punktum-komma» kjem det ein stor forbokstav i neste ord, slik at når ein først har vent seg til denne stilen så gjeng det trass alt greit å halde orden på dei sidelange setningane. Effekten av dette er at dialogane blir ein kompakt, samanhengande flyt av informasjon. Eg likte det.

Dette er den første boka eg les av Saramago. Det blir nok fleire med tida.

Gjerne samtidspoesi. Jeg er kjempedårlig på norsk poesi, noen som har noe å anbefale? Først og fremst norsk, så svensk, så finsk. Ny dansk er jeg ekspert på så dersom noen trenger tips stiller jeg meg til rådighet.

Dessuten er jeg ute etter gode norske debutanter generelt.

Er det mange her som leser poesi forresten? Jeg hadde ikke tatt i en diktsamling for tre måneder siden. Nå er jeg helt vill etter det.

[På fredag koste jeg meg med novellesamlingen hennes Holde fast. Novellene handler om barn og voksnes forhold til barn, mest det siste kanskje. Allerede ved første historie var jeg fengslet, og måtte presse meg selv til å holde meg til planen om å lage middag, før jeg tok fatt på neste. Historien heter En dagligdags hendelse og beskriver en situasjon mange småbarnsforeldre har vært oppi. Innledningen beskriver to stressede foreldre, med tre små barn som møtes på senteret for å handle før barna skal videre i besøk. Yngstemann forsvinner, og marerittet er i gang.

Hun skriver veldig troverdig, og følelsene som dukker opp hos de to voksne kan jeg godt kjenne meg igjen i. Jeg hadde hjertebank da jeg laget til middagen, og gledet meg til å slenge meg ned i lesestolen igjen.
Den andre novellen heter Mange verdener borte, og handler om Kate 43 år. Hun har et forhold til sjefen sin, som er en gift småbarnsfar, og en dag finner hun ut at hun er gravid. Dette høres platt og klisjèaktig ut, men det er det absolutt ikke.
]1

man skal være ærlig med sine inspirasjonskilder, her er mine
oppdateres jevnlig