Det var veldig fint:-) Og likevel veldig motsatt av et dikt av Hans Børli som jeg faktsik akkurat hadde tenkt å skrive inn, - og det gjør jeg også!

Når menneskene har gått heim

Du søker ditt eget speilbilde i
de dimme gåtene omkring deg.
Alltid.
Du legger dine ensomme tanker
i munnen på vinden. Du drømmer
menneskemening inn i
duft og sus. Alltid
svarer dvergmålet deg med din egen stemme.

Men hva tror du skogen synger
siden,
når du er gått heim?

Jo, da er timen inne
for røster nakne som jern.

En stumhet reiser seg,
står med løftet panne
og kveder for stjernene,
kambriske kvad
som menneskelepper aldri har rørt.

Djupt i skogene,
på byenes torg og i
skinnende saler
sitter en stumhet og ler lydløst.
Venter
til menneskene er gått heim.

Da reiser den seg og taler,
taler med steintunge
et språk så hovmodig
at det ikke har ord for
menneske.

Nå er jeg ingen poesikjenner, dessverre. Har lenge hatt ambisjoner om å lese minst ett dikt pr dag, men det har blitt med tanken. Jeg vet ikke helt hvorfor, men håper jeg etterhvert blir mer åpen for denne sjangeren. Det eneste diktet jeg kan resitere er Andrè Bjerkes Runde, Rare Rulle Rusk. Det lærte jeg meg utenatt som barn, og reglen/diktet sitter fremdeles som et skudd!

Da jeg i barndommen lekte på kvisten vår, fant jeg en gammel skolebok. Regner med at den tilhørte min mor. I den boka fant jeg diktet som til dags dato har betydd mest for meg; Det Tornede Træ av Welhaven

Ynder du treet, da må du ei hade

Den hvasse torn mellom blomster og blade;

Da treet var ungt med den blødeste hud,

Ble det et stanset, forkommet skud:

En torn er en kvist, der har taget skade.

Tenk, hva et spirende liv må lide,

Hvor mørket ruger og tåkene skride!

Ja, se deg om på den fattige plett,

Hvor treet led og ble tornekledt,

Og bar dog blomster, duftenede, blide.

Blant all den glede, en vår utfolder,

Er tornen et savn, som planten beholder.

Den siger i vekstenes stumme sprog:

"jeg sårer, men akk, jeg gjemmer dog

en større smerte enn jeg forvolder."

Dette diktet ga meg mye, blant annet fordi jeg følte at jeg var i opposisjon til alle og enhver rundt meg. Det kjentes som om diktet forklarte grunnen(e) bak min oppførsel og at det virkelig sa noen om meg og min situasjon. Fremdeles tar jeg en gang i blant fram Welhavens dikt, og jeg synes fremdeles det snakker til meg...

Fint dikt av Welhaven du har delt med oss :-)
Håper du blir en "poesielsker" etterhvert hehe
Et dikt kan si så mye og lære oss så mangt. Med et dikt kan man noenganger få sakt like mye som en hel roman :-)

Det er jeg enig i! Liker dikt, men har en enda større forkjærlighet for romanen - kanskje fordi jeg trenger mange ord selv?

Uansett; håper jeg blir flinkere til å lese poesi framover. Har mange verker på vent; kanskje kan jeg legge ei diktsamling klar ved frokostbordet, slik at jeg får lest minst ett dikt pr dag? For meg kan ikke dikt leses raskt i rekkefølge, de er ofte mer til ettertanke enn hva en roman er...

Bøker kan man sluke, men dikt det skal nytes og fordøyes :-)

Ja, dette diktet er fantastisk, et av mine favoritter også :-)

Det bra du tek poesien inn i diskusjonen. Her er mine favorittar: Dropar i austavind (1966) av Olav H. Hauge, Guten og Grenda (1945) av Jakob Sande, Ikke (1993)av Jan Erik Vold, Søppelsolen (1989) av Tor Ulven og Fotografi av to som dansar (2005) av Øystein Hauge. Ikkje mykje utenlands men favoriserte Noreg i denna omgongen. Må berre seie at Kallen og katten av Jakob Sande er eit genialt dikt som passar for alle.. Den handlar om ein mann som skal ta livet av katten sin, dette går så vidt bra! Dette var vel ein av dei første dikta eg lærte utenatt...

Hei :-) Ja for meg er poesien en stor del av litteraturen. Jeg har alltid likt god poesi og leser mye og liker mye.
Når jeg begynte på forumet her så fant jeg ingen diskusjoner rundt poesi så jeg postet et innlegg for se om det ble noe respons på det. Som du jo har sett så fikk jeg masse respons :-)
Gjennom denne "poesilenken" har jeg fått kjennskap til mange nye forfattere og jeg har lest mange fantastiske dikt her.
Min favoritt har lenge vært Andre Bjerke. Gjennom denne lenken så har jeg blitt kjent med Olav Hauge og Hans Børli og de leses nå ofte.

Ingebjørg Kasin Sandsdalen og Halldis Moren Vesaas har skrevet mange fine dikt. Her er et dikt av Halldis Moren Vesaas som ble publisert i Dagbladet 15 juni 1949.

I dag er Sigrid Undset død

I dag er Sigrid Undset død
Ein junidag går stilt til ro
og kvelden stig inn, bleik og grå.
Ho er her ikkje, no

Sjå bakken ute lyser blått
av blomar mellom kjørr og stein.
Når ho stod over blomar bøygd
dei tunge auga skein.

Så stilt det blir. Enn fuglane?
Det er visst ikkje deira kveld.
Ho sa helst lite støtt. Men høyr
kor tung ei togn som fell.

Ein virrar rådlaus. Kva, ein mur
har reist seg brått? Og ingen port?
Ver still. Du høyrde rett. I dag
gjekk Sigrid Undset bort.

Så fin diskusjon! Jeg er også veldig glad i dikt og elsker å bli kjent med nye diktere. Tror kanskje Kolbein Falkeid er min favoritt. Han får fram poengene på en så fantastisk måte og mange av diktene er tankevekkere for meg. Blant mine favorittdikt er "Godt", "Alt", "Et rom står avlåst", "Nå" og "Jeg har sluttet å løfte pekefingeren", og her er to eksempler på korte, men sterke dikt:

MORGEN
Det er morgen igjen, vesle håp
og verden frotterer seg med nyvasket solskinn.
Livets ansikt er aldri det samme
selv om vi ser på det i all evighet.

DET HENDER OFTERE
Det hender oftere og oftere
at hverdagene blåser ned i øynene mine.
Med trøtt hånd
stryker jeg dem bort fra panna.
Likevel
ser jeg ikke bedre.

Velkommen inn i denne poesilenken som har blitt lang etterhvert :-)
Jeg har ikke lest noe av Kolbein Falkeid, men utifra de diktene du har postet så vil jeg nok gjøre meg kjent med han. Likte diktene.
Selv anbefaler jeg Olav Hauge som har dikt som jeg har forelsket meg helt i. Diktet over alle dikt fra han og som har vært nevnt her flere ganger er: Det er den draumen. Det var Hilde som gjorde meg oppmerksom på forfatteren, samt diktet som også er hennes favoritt.

Siden det er blitt mange nye bokelskere her så nevner jeg diktet på nytt igjen. Det kan vel ikke leses for ofte :-)

Det er den draumen
Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Jeg har bare lest noen få dikt av Olav Hauge, men de har jeg likt veldig godt, så på grunnlag av det og din nå sterke anbefaling tror jeg han får bli en av dikterne jeg skal bli bedre kjent med i sommer :-) "Det er den draumen" er utrolig fint! Her er et annet av hans dikt som gjorde inntrykk på meg:

GJER EIN ANNAN MANN EI BEINE

Han kom or fjellet, skulde heim,
fekk føring ifrå Osa
ut til Øydvinstò.
Og han var raust
og baud betal.

Men Osamannen
var ikkje fal.
Eg vil betala;
eg kan ikkje nå deg
med ei beine att.
So gjer ein annan mann
ei beine då,
sa Osamannen,
og skauv ifrå.

Olav H. Hauge, fra Seint rodnar skog i djuvet (1956)

Flott dikt :-) Det er dette jeg elsker med dette nettstedet. Man får godt tips og råd, samt at man kan gi anbefalinger til andre. Gleder meg at du liker Hauge :-)

Vanskelig å svare på spørsmålene dine, annet enn at ja, jeg har noen favoritter og ja, dikt har betydd noe spesielt for meg. Noen ganger finner man et dikt eller en tekst som bare treffer deg akkurat der du er i livssituasjonen og blir din næreste venn for ei stund. Det skjer også med såkalte ikke-favoritter. Av norske forfattere står Paal-Helge Haugen og Sigmund Mjelve høyt:

Også jeg lever et fattbart liv ufattelig.

Jeg ser på stedig gress og hører stille, rungende trær.

S. Mjelve: I jordas hus

Han dansar naken i den nakne verden i det fylte og det tomme

Den som ikkje stig inn i det tomme kan ikkje stige ut i det fylte

Han har ingenting å løyne Han er ingenting slik er han alt

Synleg i det synlege Løynt i løyndom

P-H. Haugen: Gs bok

Dystert og genialt som Tor Ulven..

Vi nedstammer fra steinene

og vender tilbake til dem.

En åpen runding, som bekkenets. Et skrik slår buen mellom morgen og kveld.

I noen steiner kan du, når solen står lavt, se rester av de dødes smil.

Eller kraftfult og radikalt som Arnulf Øverland

Stryk kristenkorset av ditt flagg og heis det rent og rødt og ikke ty deg det bedrag at frelseren er født og vil du ikke dø som trell så for du sagtens fri deg selv

eller autentisk og trivielt som Jacob Sande

Han Simo i støa og katten var mette av alder og år og båe var redde for vatten og båe var mest utan hår og ettersom åra tok ende så tenkte vel kallen med seg at her er det tryggast kan hende og fyrst sende katten i veg han prøvde med mange slags greier fra olja i pipa til kniv men etter som røynde folk seier har katten fleirfoldige liv han gjorde sitt ytterste kallen på det å bli katten sin kvitt, til dess han fekk satt seg i skallen å prøve med blank dynamitt. Han kjøpte patrona på bua med lunte ta likast sort og rusla så heim i den tru at no var det endeleg gjort....etc.

Jan Erik Vold er selvfølgeleg ein av favorittane. Om det skal nemnast fleire vil eg ta med Paal Helge Haugen, Helge Rykkja, Ivar Orgland, Bukowski, Derek Walcott, Allen Ginsberg, Helge Torvund m.fl.

Jeg finner nok frem

Døden er ikke så skremmende som før.
Folk jeg var glad i
har gått foran og kvistet løype.
De var skogskarer og fjellvante.
Jeg finner nok frem.

Fra OPP- og UTBRUDD (1978) av Kolbjørn Falkeid

Fra Edgar Lee Masters' Spoon River Antologien:

Jeg vingeskjøt en fugl
som fløy ut mot solnedgangen,
og idet lyden av skuddet tonet hen,
steg den høyere og høyere opp
gjennom gylne flak av lys,
til den brått skjente ut mot siden,
og med sammenslåtte vinger falt den
som et blylodd ned i gresset,
mens noen dun seilte mot meg.
Jeg trampet omkring gjennom krattet,
til jeg oppdaget en blodflekk på en trestubbe,
og der lå vaktlen like ved de morkne røttene.
Jeg rakte neven ut, og jeg så ingen tornebusk,
men det var noe som prikket og stakk og gjorde
hånden følelsesløs.
I neste øyeblikk oppdaget jeg klapperslangen;
den lå der med vidåpne, gule øyne
og med hodet trukket tilbake over den sammenkveilte
kroppen,
en dynge skitt, av farve som aske
eller vissent løv.
Jeg sto som forstenet mens den krympet sammen
og rullet seg opp
og langsomt krøp inn under trestubben.
Så stupte jeg overende i gresset.

Er bare nødt til å legge inn diktet fra E-diktet i dag for dere som ikke "abonnerer" på det: morsomt, trist, vemodig, - ja hvilke tanker dukker opp hos dere når dere leser diktet?

Visjon om kjærlighet

Det blir ikke enkelt å bedrive
elskovens kunst når
vi må snues i senga hver fjerde time

Ikke lett å få seg et nummer når
beina er blitt to strikkepinner
brystene to pannekaker hvor
syltetøyet stadig havner og
amalgamfyllingene ikke lenger er
kysseekte

Hva hjelper det å ha lyst når det er på kamferdrops og
den pirrende fornemmelsen i
brystvortene skyldes at de er
kommet i klem under buksestrikken

Når jeg stadig må forklare deg hvem
jeg er og hvem du er og hva vi heter og
bulen i buksa di skyldes
inkontinensbleien

Nei, enkelt blir det ikke
men hvem bestemmer når
elskoven skal ta slutt
og at kjærligheten blir dement?

Jeg skal aldri gi opp
men overvinne lysten på
kamferdrops
kle meg naken for deg og
kle deg naken for meg

Legge meg inntil deg på stikklakenet og
sørge for at vi blir snudd i takt
hver fjerde time

Forfatter: Eivor Bergum

Dette var noe til ettertanke. Først lo jeg litt når jeg leste, tenkte at dette er et humoristisk dikt. Når sannheten avdekker seg så føler jeg masse forskjellig. Jeg blir litt trist som du også ble. Tenker samtidig at kjærligheten er stor og flott.
Konklusjonen var tilslutt at dette var et vakkert dikt og en hyllest til kjærligheten :-)

Leser alt for lite dikt. Er glad i tekster på sanger. Har sansen for noen av tekstene og diktene til Leonard Cohen. Andre Bjerke er også en jeg gjerne leser. Men det er et dikt som stadig dukker opp og som har fulgt meg i mange år. Det heter "Narr", og går som så:

Du ser den fine maska,

du sier du kjenner meg.

Du sier jeg er ål`reit

og at du godtar meg.

Men så sprekker maska

og baksia kommer fram.

Jeg får problemer

og rekker fram en arm.

Da blir du plutselig redd meg,

du vill gå din vei.

Nå har du mistet vennen,

den EGENTLIGE jeg.

Ok, du skal få det som du vill,

jeg skal gjemme meg igjen.

Så tar jeg på meg maska mi

og leker NARR iigjen...

Lenge siden jeg var inne på denne tråden nå. Sommeren frister med så mye annet enn bøker også. Fjellturer f.eks. I den anledning et dikt av Åse Marie Nesse:

Utsyn

I Nedover-dalen
er det farleg glatte bakkar
med motsett forteikn
altfor lett å kome på gli
berre strake vegen,strykande
her er ingen motstand
berre fargelaus medvind
eit makeleg flog
i ingen himmelretning
og utan veger

På Oppover-fjellet
er det alltid
ein ny avsats
å hake seg fast i
stå der i si fulle høgd
eit gjennomblåst sekund
før neste etappe
utsyn på utsyn opnar seg
alt er fridom og valg
alt er vilje og veg.

Åse-Marie Nesse

Har ikke sett noe dikt fra Jens Bjørneboe så da har jeg lyst å dele dette:

NATTEN

Natten inatt er hellig.
Noe skal skje.
Det som skal komme fra himlen
er ikke bare sne.

Natten inatt er hellig.
Noen skal dø inatt.
Nysådd og angst og matt
spirer en himmel i isen
der gaten er blank og glatt.

Natten inatt er hellig.
Noen skal fødes inatt.
Vår mørke, kjølige klode
er ikke helt forlatt.
Fra hennes lysende søstre
kommer der noen inatt.

For dem som ikke leser Aftenpostens søndagsutgave vil jeg gjerne videreformidle favorittdiktet til adminstrerende direktør i Bokklubben, Kari Møller, gjengitt i dag. Også det er et dikt av Tomas Tranströmer (som jeg har anbefalt lenger nede), - et svimlende inntrykk fra San Marco-katedralen i Venezia:

Romanska bågar

Inne i den väldiga romanska kyrkan trängdes turisterne i halvmörkret
Valv gapande bakom valv och ingen överblick.
Några ljuslågor fladdrade.
En ängel utan ansikte omfamnade mig
och viskade genom hela kroppen:
"Skäms inte för att du är människa, var stolt!
Inne i dig öppnar sig valv bakom valv oändligt.
Du blir aldrig färdig, och det är som det skall."
Jag var blind av tårar
och föstes ut på den solsjudande piazzan
tilsammans med Mr och mrs Jones, herr Tanaka og Signora Sabatini
och inne i dem alla öppnade sig valv bakom valv oändligt.

En fantastisk tråd. Må legge inn et "svar" slik at jeg holdes oppdatert.

Selv har jeg ingen "favoritter". Fylles ofte med store følelser, men finner rett som det er noe "bedre" ... og annerledes ... derfor ingen "favoritter". Liker avveksling.

Men et "dikt" jeg ikke klarer å glemme er fra samlingen "Bibelen" hvor forfatteren Johannes i kapittel 11, vers 35 sier:

"Jesus gråt"

... og som dikt bærer de to ordene alt et dikt kan være ...

Hei, dette synes eg var ein kjekk tråd, med mange flott dikt og innspel.

Sjølv har eg fleire favoritt lyrikarar, men Karin Boye og Sigbjørn Obstfelder er dei eg for tida setter høgast. Vidare har eg 2 dikt, eit av kvar av desse poetane som eg synes er svært vakre, samstundes som dei gjer eit sterkt inntrykk på meg.

Det første er Karin Boye sitt dikt "Sköldmön" (Gömda land, 1922). Eg er usikker på kvifor nettopp dette diktet fengjer meg slik, men eg føler det har noko sårt over seg,samtidig som det er litt episk.

"Jag drömde om svärd i natt. Jag drömde om strid i natt. Jag drömde jag stred vid din sida rustad och stark, i natt.

Det blixtrade hårt ur din hand, och trollen föll vid din fot Vår skara slöt sig lätt och sjöng i tigande mörkers hot.

Jag drömde om blod i natt. Jag drömde om död i natt. Jag drömde jag föll vid din sida med banesår, i natt.

Du märkte ej alls att jag föll. Din mun var allvarsam. Med stadig hand du skölden höll och gick din väg rakt fram

Jag drömde om eld i natt. Jag drömde om rosor i natt. Jag drömde min död var fager och god. Så drömde jag i natt..."

Det diktet av Obstfelder eg tykjer mest om, er "Navnløs" (Digte, 1893). Det er eit utrulig rørande dikt, samstundes som det viser at ein kan finne trøyst og varme sjølv i det djupaste mørket.

"Mørkets tåge sænker sig over trær, over plæner, bladene har ingen farver, græsset har intet grønt. Lygternes blus er mørkets gule pupiller - gule pupiller, som vider sig ud så sælsomt. Ingen er der, som ler eller sukker i parkens gange. Jeg hoster. Min hosten lyder som spøgelseharken. Jeg går. Mine skridt er som spøgelseskridt.

Men i parkens mørkeste gang, hvor lygter ei brænder, sidder skjult mellem trær på en ensom bænk en skjøge. Der er slør for de blege kinder, sort slør - bag det sorte slør er der øine, som sælsomt glimter.

Og jeg gribes af en vemodig, natlig glæde, ved at møde i mørket, i den døde nat, et menneske. Jeg sætter mig ned stille, drar sløret tilside taust, nærmer mine øine til hendes, min sjæl til hendes.

Lydløst daler nogle blade. Varsomt lægger jeg øret til hendes hjerte . . . Og brister i gråt, gråter i hendes kolde hansker, gråter og gråter, og ved ikke, hvorfor jeg gråter.

Hun støder mig ikke bort. Hun tørrer mine øine nænsomt. Og jeg griber hendes hænder i angstfuldt tungsind og ber hende gjemme mig, gjemme mig, gjemme mig.

Mørkets tåge sænker sig over trær, over sjæle. Løvet har ingen farver, græsset intet grønt. Men i tågen daler lydløst sorte blade, og i mørket sidder skjult på en ensom bænk en navnløs, og gjemmer ved det hede bryst en sygs ansigt, og gjemmer i de myge hænder en ræds øine, og ingen uden Gud hører hans såre hulken, og ingen uden Gud hører hendes trøstende hvisken."

Oi, dette vart mykje tekst, men dette er altså dei dikta eg likar best. Eg har ein forkjærleik for melankolske dikt, og synes svensk er det vakraste diktspråket. Muntre dikt på rim er noko av det verste eg kan tenkje meg (fekk for mykje Bjerke inn med morsmelka, og føler meg no heva over slikt). Dersom nokon har tips om dikt/diktsamlingar dei trur vil passe for meg så ikkje nøl med å svara, poesi er gøy =)

Siden du er glad i melankolske svenske dikt, kan du jo prøve deg på Dan Anderson. Jeg har bltt lest "En spelmanns jordferd" for, men har dessverre ikke hele teksten, kan bare gjengi to linjer som sier mye:

"Över svarta vreda vatten spelar natten opp til bön,
ty en spelman och drömmare är död"

Ellers vil jeg jo også anbefale Tomas Tranströmer, - en liten smakbit kommer her, oversatt:

SKIPPERSKRØNE

Det fins barfrostdager da havet er i slekt
med fjelltrakter som huker seg i grå fjærdrakt,
et kort minutt blått, lange timer med bølger lik bleke
gauper, som forgjeves prøver å få feste i strandgrusen.

En slik dag kommer vel vrakene opp fra havet og oppsøker
sine redere, benket i byens larm, og druknede
besetninger blåser mot land, tynnere enn piperøk.

(I nord går de ekte gaupene, med hvessede klør
og drømmende øyne. I nord der dagen
bor i en gruve både dag og natt.

Der den eneste overlevende må sitte
ved nordlysets ovn og lytte
til de ihjelfrosnes musikk.)

Takk for tipsa, eg har skjekka opp Tranströmer og likte fleire av dikta hans godt.

Anderson høyres spennande ut, men eg kunne ikkje finne nokre dikt av han. Eg høyrte nokre av sangane han har skreve til cden "Svarta Ballader", dei var greie, men litt vel mykje hjarte og smerte.

Forresten var det fine små dikt du hadde laga om årets månader =)

Takk skal du ha! :-)

Det vesle stryket

Vi hadde eit ord for dette vesle
stryket
mot kinnet.
Det er som eit tynt blad
som
rislar eit nærvær gjennom huda.
Engelens
fjør kalla vi det.

• Oscar Stein Bjørlykke -

Stein Mehren er en av mange favoritter. Her kommer to dikt fra han.

ÅPNE

Det er ett
åpent blad i hver hånd
Det er stjerner Det er hav
hvirvlet inn i blodet
brusende krone knyttet i et frø
Langt inne
åpner natten sine lysårs løv

Alt er ett
dikt du kan lese i menneskets
hånd, i hver celle
finnes et bilde av cellen og hånden
Så slipp meg aldri
Ingen kan bære verden alene

Her er min hånd
Blodet stjernen og løvet
samlet i ett grep

STRANDBILDE

En liten glatt sten
slynget ut av elementenes favntak
og inn i verden
Barnet finner den og samler
kystens linje, havets bue og himmelens hvelvning
som en liten oval i sin hånd
Inn i en barnehånd gjenskapes verden

Tråden er blitt så lang, så kanskje har dette nydelige diktet av Inger Hagerup blitt nevnt tidligere?

VÆR UTÅLMODIG MENNESKE!

Langsomt blir allting til.

Skapelsen varer evig.

Mørket ble lys og lyset ild,

og mennesket våknet en dag og sa:

Jeg vil!

Langsomt blir allting til.

Langsomt seiler vår jord mot en ukjent havn.

Ingen kan måle vår fremtid, og ingen kan gi den navn.

Men dette vet vi, at vi er med på å skape

det evige livet, skape det ondt eller godt.

Vi vil ikke tape.

Vi vil ikke miste den ilden vi engang har fått.

Mange var veiene. Det bar galt avsted.

Styrken ble makt og makten vold.

Og mennesker trampet hverandre ned.

Men alltid var drømmene den ytterste virkelighet.

Langsomt blir allting til.

Det haster, det haster. Det kan gå galt igjen.

Hva er det vi vil?

Drømmer og utopier sier de kloke menn,

de som er kalde av hjertet. Hør ikke på dem lenger!

Livet er ikke bare hus og mat og penger.

Vi er bestandig på vei, bestandig et stykke lenger,

alltid på vei mot menneskehetens seier eller nederlag.

Det haster, det haster idag!

Vær utålmodig, menneske! Sett dine egne spor!

Det gjelder vårt evige, korte liv.

Det gjelder vår jord.

Inger Hagerup

Flott dikt av Inger Hagerup og det er ikke nevnt tidligere. Tråden begynner og bli lang og det gleder meg stort :-)
Hvis jeg skal legge inn et dikt og er usikker på om det ligger i tråden så gjør jeg følgende: Bruk tastene, Ctrl+F og skriv i firkanten som kommer opp nede til venstre f.eks. Inger Hagerup, bruk linjeskift-tasten for å hoppe nedover for den stopper opp på alle innlegg som har ordet Inger Hagerup i seg.

Ble første gang kjent med dette diktet på Kåre Virud's LP "Vår Daglige Blues" (1975):

Tor Jonsson - Norsk Kjærleikssong

Eg er grana, mørk og stur.
Du er bjørka. Du er brur
under fager himmel.
Båe er vi norsk natur.

Eg er molda, djup og svart.
Du er såkorn, blankt og bjart.
Du ber alle voner.
Båe er vi det vi vart.

Eg er berg og naken li.
Du er tjørn med himmel i.
Båe er vi landet.
Evig, evig er du mi.

Nydelig, jeg er litt svak for Tor Jonsson sine kjærlighetsdikt:--)

Aldri hørt det før, men det var vakkert :-)

Det eksistensielle dilemma: «Å være, eller ikke være» (To be, or not to be), en monolog fra William Shakespeares skuespill Hamlet.

Å være eller ikke være: dét
er spørsmålet. For hva er edel ferd?

Å tåle dette regn av stein og piler
en bitter skjebne sender mot oss? Eller
å trekke sverdet mot et hav av sorger,
og gjøre slutt på dem? Å dø, å sove -
ja, bare dét, - og se at søvnen slukker
all hjertekval, de tusen plager kjødet
er arving til. Hvor inderlig man higer
mot denne slutt: Å dø, å sove. Sove,
og kanskje drømme? Ja, se der er låsen!

Hva vil vi drømme om i dødens søvn
når vi har kastet disse støvets lenker?
Den tanken stanser oss - og det er den
som gjør elendighetens liv så langt.

Hvem ville orke tidens hugg og hån,
tyrannens overgrep, den stoltes frekkhet,
de knuste hjerters kvaler, lovens treghet
og embedsmannens hovmod, alle spark som
langmodig ånd vil få av åndløsheten,
- hvem orket dette hvis han selv formådde
å fri seg fra det med en liten dolk?

Hvem ville bære denne byrde, stønne
og svette under livets åk, hvis ikke
vi følte angst for noe etter døden,
et uoppdaget land som ingen vandrer
er vendt tilbake fra? Det lammer viljen,
så vi vil heller bære gamle sorger
enn gå til nye som vi ikke kjenner.

For refleksjonen gjør oss alle feige;
besluttsomhetens friske morgenfarge
vil sykne bort i ettertankens blekhet,
og foretagender med kraft og kjerne
vil gjennom denne tanke skjene ut,
og miste navn av handling...

(Til norsk ved André Bjerke)

Det er jo så bra, - skrevet for mer enn 400 år siden! Jeg opplevde Espen Skjønbergs (85 år) enmannsforestilling, "Om Hamlet", hvor han startet med, og stadig kom tilbake til, dette, - og det bare noen uker etter at han mistet konen sin. Utrolig sterkt!

"Kammermusikk" av James Joyce heter ei lita diktbok som jeg fant på bibliotek-utsalget lørdag. Her vil jeg dele et av de med dere.

Jeg hører brus av hav som buldrer
dag for dag,
trist som når ensom sjøfugl følger
vindens jag-
den hører vindens hyl og buldrende
bølgeslag.

Grå vinder, kalde vinder følger
hvor jeg går.
Jeg hører havets tunge bulder
nedenfor.
Ja, hører natt og dag at bølger
slår og slår.

All day I hear the noise of waters
Making moan,
Sad as the sea-bird is when, going
Forth alone,
He hears the winds cry to the water's
Monotone.

The grey winds, the cold winds are blowing
Where I go.
I hear the noise of many waters
Far below.
All day, all night, I hear them flowing
To and fro.

Ja, er det ikke flott. Nå har vi det på begge språk. Takk for at du delte det med oss.

Inger Hagerup av min veileder inn i poesiens verden. Jeg ahr aldri angret på at jeg gikk den veien. Det finnes så mye flott poesi der ute og det er derfor synd at deet ikke blir lest i større grad, Begynn med Inger, her er et dikt om døden.

Døden er en gammel snekker

Døden er en gammel snekker. Og han kan sitt fag. Aldri har han skoftet noen time eller dag.

Jobber trofast i mitt hjerte like til det siste hammerslag er slått, og han er ferdig med min kiste.

Helt enig med deg om at Inger Hagerup har mange flotte dikt. Hun skriver poesi på en måte som gjør at man kjenner igjen hennes dikt pga språket. Jeg liker måten hun bruker bilder til å fortelle en historie på :-)

Lenge siden jeg har lagt inn dikt her og nå ser jeg at det er ønske om noe fra Andre Bjerke, så her kommer et par av mine favoritter:

Syngende jord

Og ennu før solen fjern og frådende jog
ut i det blå morgenland,
sang det, sang det
i sjøenes rinnende vann,
i markenes gress
og gjennom den demrende skog:

"Jeg er alt som er til.
Jeg er dagen som gryr
og øder sin hvite ild.

Jeg er det fykende frø
og nettenes jagende dyr.
Alt som eier et jeg,
alt som må dø,
gror og går under i meg -

Du som fikk sjel,
- menneske, blomst eller orm -,
du er en ørliten del
av meg, av mitt hav, av min storm.
Du er en flyktig form.
Du er en kime på vei
mot det som er mer enn deg.

Ja, du skal dø.
Men ikke før du har ydet et frø
av din sjel, av din kropp.
Alt skal bli støv,
kvinne og lilje og løv.
Løvet skal falle, men under det falne løv
skyter en knopp.

Noe skal bli
når denne din ene dag er forbi.
Det du har skapt
av liv, av forandring
går ikke tapt.
Livet går videre uten deg.
Jeg er jorden, og alt i meg
er på vandring -

Jeg er den store jord.
Det er min lov, min tekst:
Du som fikk være i meg
som barnet er i en mor,
vær en del av min vekst!
Vær en røst i mitt kor!

Livets mening er:
Døgnfluens korte jag
ut mellom himmel og trær.
Brenne, bli aske, forsvinne ...

Lilje og løv og kvinne,
lev i dag!"

BARNET

Å møte et barn i blikket er mer enn et møte med vår;
der er som å dra på en reise tilbake titusener år
og ikke bare finne sin egen barndom på ny,
men artenes famlende barndom i tidenes morgengry!

Der er som den lille kroppen som leker i sommerens vind ennå har minnet i seg om slektenes første trinn. Den reiser seg opp fra stranden og går i den solende sand som apen engang har reist seg og blitt til den første mann.

Der er som om tusener slekter, glemt av historiens sang lever i ungens lemmer, lever for annen gang;
livet i årmyriader på veien mot det som ble oss
speiles av barnekroppen som dråpen speiler en foss!

Du ser når den lille løper - bevegelsens eventyr -
at dette er selve løpet på veien mot mann fra dyr,
og øynene, barnets øyne, stirrer du inn i dem,
stiger av ansiktets linjer urtidsmennesket frem!

Det første seirende vesen som løftet sin kropp og gikk, ham er det treffer på reisen dypt gjennom barnets blikk.
Han står under solen, kledt i en sabeltigers skinn
og hugger i klippens vegger sin ville uskyld inn.

Alt hva hans sanser møtte av urtidens eventyrjord:
mammutflokkens torden og skogenes mørke kor,
hele tilværelsens fabel i døgnenes forte jakt
ble til en rune i klippen, tegnet på menneskets makt!

Hva var det som bragte seiren til ham, til den nyfødte art? Hadde han øglenes krefter og hjorteføttenes fart? Nei. Men forvandlingens evne brant gjennom øynenes glans og vidnet udødelig sikkert at fremtidens rike var hans!

Jeg sitter og ser på den lille
som leker på morgenens strand
og bygger med flinke hender
riker av rinnende sand.
Jeg føler at her er den samme
famlende, skapende hånd
som engang hugget i stenen
med urtidens lyn i sin ånd.

Barn! Som viljeløst gjentar
selve naturens motiv;
veksten - og bærer i deg
summen av jordens liv,
gro imot nye former
i tidenes evige vår, du lille urtidsvesen
på fire velsignede år!

Dessverre har jeg ikke tålmodighet til å lese poesi, selv om det høres så vakkert ut. Kanskje om noen år ..?!

Du går glipp av mye Mari; man får ro i sjela når man leser dikt.

Men velkommen til poesiens verden om noen år:-)

Selv om jeg elsker dikt så skjønner jeg at det ikke er noe alle liker :-)
Når det er sakt så vil jeg jo nevne at det finnes så utrolig mange måter å formidle dikt på. Det er nesten noe for enhver smak :-) Kanskje du en dag oppdager et dikt som treffer deg og gir deg en opplevelse :-)

Ja, kanskje det. :-)

Jeg bladde litt i en diktibok jeg fikk av mamma i går kveld da søvnen ikke ville komme. Diktet var så enkelt, og hverdagslig at det skilte seg ut blant alle de andre vakre, men ikke så forståelige klokken to om natten, diktene som preget boksidene.

Solstreif i kvardagen

Det hender eg vert så inderlig lei av å reia opp senger og slikt. Det hender at det som eg liker å gjera, vert berre ei sørgjeleg plikt. Dekka på bordet, vaska opp koppar, rydda bort støvlar og kle. Badet må fjelgast for der ser det ut som om lynet har slått ned! "Kva gjer vel det?" spør han som er herre i huset, han sit med litt kaffi i kruset. Eg kan ikkje anna enn le, for enno ein gong let eg hus vera hus og tek ein kopp kaffi i ro og fred.

Jeg leste en gang et dikt av Andre Bjerke som sto på trykk i et Nemi blad. En Korsfestets Bønn het det, tror jeg. Er du kjent med det? Har lett etter den en stund nå for jeg synes det var så vakkert, men har ikke greid å finne det.

Hmmm nå satte du meg på en prøve hehe Jeg elsker Andre Bjerke og har det meste og har lest det meste, men nå står jeg fast. Det jeg kommer på er et dikt av Inger Hagerup som Andre Bjerke har gjengitt som handler om en korsfestet mann.
Jeg skal se om jeg finner ut av det :-)

Jeg fant ut av det! Fikk litt hjelp av en annen bokelsker som kom fram til at det jeg ville frem til var Den korsfestede sier, av Inger Hagerup. Gikk bare utifra at det var et Andre Bjerke dikt i og med at Nemi forfattere, Lise Myre, for det meste gjenforteller hans dikt. Men denne gangen tok jeg altså feil.

Uansett skulle jeg gjerne hørt noen flere dikt av Andre Bjerke. Har du noen favoritter? Har lite kjennskap til det han har skrevet; det eneste jeg har lest er De Dødes Tjern. Men det var jo også enormt bra! :)

Prøv Nattmennesket og Døde men går i land, spennende bøker. Liker også godt Morovers, en diktsamling for barn, fabulerende og rytmisk.

Natten

Natten er til

ikke bare for glemselens ro.

Den er til

for din tro

og din tankes flakkende ild-

Natten her

er ikke bare et stjernevær.

Den er summen av livet og alt som er!

Ikke sov!

Natten er til for den som

våker og ser.

Det er om natten at livet skaper

og allting skjer,

men søvnen er dødens

efteraper.

Morgenens luft er som bølgeskum.

Dagen har varme å gledes ved.

Kvelden har fred.

Men bare natten har verdensrom!

Et veldig vakkert dikt! Tusen takk for tipset. Når jeg får tid får jeg komme meg til biblioteket :)

Kan det være dette diktet, skrevet av Inger Hagerup, du tenker på? Finn Kalvik satte i sin tid melodi til, finnes på plata "To tunger". Tankevekkende dikt, dessverre like aktuelt i dag som da det ble skrevet.

Den korsfestede sier

Ta meg ned. Det er på tide.

Trodde jeg jeg kunne lide

det som millioner led?

Dachau, Buchenwald og Belsen,

hvor var jeg, og hvor var frelsen?

Ta meg ned.

Menneskene har bedratt meg.

Gud og djevel har forlatt meg.

Ta meg ned og bær meg bort.

La den siste bleke jøde

vitne om de andre døde

bedre enn jeg kunne gjort.

Ta meg ned. Det er på tide.

Lansegapet i min side,

tornekronen - hva var det?

Nylig slo et barnehjerte

hjelpesløst av angst og smerte

i en gassovn. Ta meg ned.

Ta meg ned. Jeg var der ikke.

Redselen i barneblikket,

morens gråt gikk meg forbi.

Knus mitt kors som ikke kunne

redde dem som gikk til grunne.

Ta meg ned. Gjør verden fri.

Tusen hjertelig takk :) Fant ut rett etter at jeg skrev innlegget at diktet ikke var av Andre Bjerke som jeg i utganspunktet trodde, men av Inger Hagerup. Glad for at du forstod hvilket jeg mente likevel. Diktet er vakkert og hjerteskjærende. Er du noe kjent med andre av Inger Hagerups dikt?

Det er også Inger Hagerup som har skrevet diktet "To tunger" som er gjengitt flere ganger lenger nede på denne siden! :-)

Tusen takk for tipset :) Jeg skal se etter.

Hun har skrevet flere flotte dikt synes jeg. Liker godt barnediktene hennes, og det er mange gode "Det tatoverte hjerte", dikt i utvalg ved hennes sønn Klaus Hagerup.

Her er et fra samlingen:

Jeg er det dikt

Jeg er det dikt som ingen skrev.

Jeg er det alltid brente brev

Jeg er den ubetrådte sti

og tonen uten melodi

Jeg er den stumme leppes bønn

Jeg er en ufødt kvinnes sønn

en streng som ingen hånd har spent,

et bål som aldri er blitt tent.

Vekk meg! Forløs meg! Løft meg opp

av jord og berg, av ånd og kropp

Men intet svarer når jeg ber

Jeg er de ting som aldri skjer.

Jeg kom i dag over en bok av en lokal dikter (ikke Falkeid), men Edel L. Aardalsbakke. En ny vei å gå er en samling av herlige og syrlige dikt.

UTBRENT
Gikk jeg glipp av noe?

I tilfelle jeg skulle dø ung....
fylle tiden helt!

Livet er så kort
Mulighetene
så mange.
Grip dem!

Propell!

Uro
jag i kropp.
Klarer ikke
stoppe opp
sitte ned.

LEDESTJERNA  av Hans Børli

Det er mørkt, sier du.

A, ja - det er ofte mørkt

På veiene, bror. Men mennesket

Må VILLE sin ledestjerne, ønske den

Så hett og inderlig

Av hele sitt vilskne hjerte

At mørket plutselig slår ild

Og stjerna står der

Tindrende stor og klar

Over de frosne veiene.

Dette dikte hørte jeg akkurat oppført som musikk av Vicky Maria Hvidsten. Helt fantastisk vakkert er det. http://www.youtube.com/watch?v=xcWrni302Hw&feature=player_embedded
av Inger Hagerup

To tunger

To tunger har mitt hjerte
To viljer har mitt sinn.
Jeg elsker deg bestandig,
og jeg blir aldri din.

Dypt i det røde mørket
fikk livet dobbel form
der kurrer det en due
der hvisler det en orm.

To tunger har mitt hjerte.
Høre på det likevel.
Bli hos meg og gå fra meg
og frels meg fra meg selv.

Det var fint. Men hvorfor svensk? Er selv svak for Finn Kalviks musikk til Hagerups og Bjerkes tekster. Her er et kjært eksempel.

Fin den også :-) Men Finn Kalviks stemme treffer ikke meg på samme måte som Vicky Maria Hvidsten.

Jeg tror jeg i løpet av de siste timene har fått en nyvåknet interesse for dikt. Det hele kan nok skyldes Inger Hagerup og også diverse bokelskere som har vært så vennelige å introdusere meg for hennes dikt. Enda begrenser kjenneskapen min om hennes dikt seg til de tre; Den korsfestede sier, Jeg er et dikt og To tunger. Og alle sammen skal jeg skrive ned så jeg kan huske dem, for alle er de veldig vakre. De sier den første kjærligheten er alltid den største, og slik er det vel litt med dikt også.

Et dikt av KRISTOFER UPPDAL:

EI BRUR

Lita veik,
redd og bleik
stig du inn
i stua.

Framandt alt,
uvant, kaldt.
Sjø mot
styrebrua.

Kjære deg,
livsens veg
ingen fram
kan skua.

STÅLET ER HARDT

Eg er mjuk.
Det er eg
som formar stålet.

Arvid Hanssen
fra samlingen Slipesteinstankar, som kom i 1983,

Liz Highland:

It was man that put names on everything and said "This season is fall". In nature there's no names And simple is the law Everything belongs to It All.

when night falls down on the forrest And the oon rises high on the sky And the man becomes small and the world grows so great The man then walks scared and asks "why?"

"Am I scared in my very own kingdom? Aren't I the lord of it all?" Nature can't understand, Is he really that dumb? Of course he's tiny and small

We all are small against the nightsky Why won't you just understand? You too are just a part Of the nightsky so cold Of the sunwarmed and growing land

So you see, it is really that easy We are all apart of eachother But the man has forgot To understand and to get The language of the very first mother.

Et dikt av Torunn Borge:

Hvor er du? Du er ikke i graven og har heller ikke oppstått derfra.
Jeg finner deg ikke.
Likevel vet jeg du er til, som balansestaven i bruk på linen; og i angsten for å blikke nedover lever du i meg, i trapèsartisteriet uten sikkerhetsnett er du tilstede som nødvendig frykt.
I dette voldsomme klaprende hjertet, inne i den kroppen som utfører halsbrekkende manøvre med tilsynelatende stor sikkerhet, der er du nærværende, som sprengt, stammende kjærlighet.

Og jeg faller ikke, for du er med meg

Jeg velger et dikt av Hans Børli i dag:

Ord og liv

Jeg har drømt om at

én gang - en eneste -

skulle ord og liv

bli ett.

Slik skulle det skje:

som når speilbildet av en lom

svimler gjennom vårblått vatn

og treffer den levende fuglen

i en sprut av sølv, ytterst

i spissen av et svimlende

crescendo-tegn.

Inger Hagerup skuffer aldri:

TO TUNGER

To tunger har mitt hjerte. To viljer har mitt sinn. Jeg elsker deg bestandig, og jeg blir aldri din

Dypt i det røde mørket fikk livet dobbel form. Der kurrer det en due. Den hvisler som en orm.

To tunger har nitt hjerte. Hør på det likevel. Bli hos meg og gå fra meg og frels meg fra meg selv.

Ser det er mye norsk poesi i tråden, men prøver meg med en amerikaner; Anne Sexton. Hun slet med psykiske problemer mye av livet, og endte opp med å ta sitt eget liv. Med det i tankene gjør i hvert fall dette diktet inntrykk på meg:

POET OF IGNORANCE

Perhaps the earth is floating, I do not know. Perhaps the stars are little paper cutups made by some giant scissors, I do not know. Perhaps the moon is a frozen tear, I do not know. Perhaps God is only a deep voice heard by the deaf, I do not know.

Perhaps I am no one. True, I have a body and I cannot escape from it. I would like to fly out of my head, but that is out of the question. It is written on the tablet of destiny that I am stuck here in this human form. That being the case I would like to call attention to my problem.

There is an animal inside me, clutching fast to my heart, a huge carb. The doctors of Boston have thrown up their hands. They have tried scalpels, needles, poison gasses and the like. The crab remains. It is a great weight. I try to forget it, go about my business, cook the broccoli, open the shut books, brush my teeth and tie my shoes. I have tried prayer but as I pray the crab grips harder and the pain enlarges.

I had a dream once, perhaps it was a dream, that the crab was my ignorance of God. But who am I to believe in dreams?

En dikt som passer godt til tråden:

Poetikk
Du vet ikke hva et dikt er, før
du har hørt det, for et dikt er et dikt
når du med en gang kjenner deg igjen i det
og samtidig vet, dette har jeg aldri lest før
Det finnes ingen regler for gode dikt
utover den orden hvert dikt setter seg selv
Et dikt er en tilstand i språket
der hvert ord er stemt til akkurat dette
diktet. Uovervinnelige, ikke usårlig
Evig, ikke udødelig

Stein Mehren

Vinteren er på hell og sola begynner å varme så da passer vel
Jeg velger meg april av Bjørnstjerne Bjørnson.

Jeg velger meg april!
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!

Fint dikt! Og etter vår kommer sommer. Her er et dikt av Hans Børli som jeg setter stor pris på:

Junikveld

Vi sitter i slørblå junikveld

og svaler oss ute på trammen.

Og alt vi ser har dobbelt liv,

fordi vi sanser det sammen.

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt

av sunkne solefalls-riker.

Og blankt som en ting av gammelt sølv

er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt

av nykveikte blomsterkvaster.

Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,

• det er som om noe haster...

Å, flytt deg nærmere inn til meg

her på kjøkkentrammen!

Den er så svimlende kort den stund

vi mennesker er sammen.

Hans Børli liker jeg veldig godt og jeg har lest endel av diktene hans. Dette diktet har jeg lest og det er veldig fint :-)

Mange vårdikt av Bjørnson, dette er en nær slektning:

Åbne vande, åbne vande!
Hele vintrens lange længsel,
nu den bliver helt til trængsel:
Næppe ses en sjø-blå strime; -
som en måned er hvær time.

Åbne vande, åbne vande!
Solen smiler, isen trodser,
nyder den som skamløs frådser:
Knap har solens mund forladt den,
og den fryser til om natten.

Åbne vande, åbne vande!
Storm må til, og stormen kommer,
skyller fræm fra andres sommer
frie bølger, stærke bølger, -
brag og bråt og synkning følger.

Åbne vande, åbne vande!
Atter luft og bærg sig spejler;
der en damper, her en sejler,
in ad bruser bud fra verden,
ud ad mod en kamp-stor færden.

Åbne vande, åbne vande!
Solen ildner, regnen svaler,
jorden rejser sig og taler.
Sjælen svarer, skælver, lyer,
kraften er der, som fornyer.

"SEBRA" av Shel Silverstein:

Jeg spurte en gang en sebra:

Er du sort med hvite striper eller hvit med sorte striper?

Og sebraen så på meg og sa:

Er du sterk med svake sider Eller svak med sterker sider?

Er du god med onde påfunn eller ond med gode påfunn?

Er du glad med triste dager eller trist med glade dager?

Er du flink med dumme innfall eller dum med flinke innfall?

Og slik fortsatte og fortsatte og fortsatte den,

og aldri, aldri, aldri, aldri spør jeg en sebra om striper igjen.

Har du meldt deg på E-diktet? Gratis dikt på mail hver uke. En fin måte å oppdage noe nytt på. :-) Sjekk e-diktet.no.

Wow, dette har jeg aldri hørt om. Så spennende, den siden skal jeg sjekke ut. Takk for at du sa fra til meg :-)

Den her og da

En dag døde min far

Det var mandag Klokken var som den pleier å være den gikk og rundt meg var trafikken og alt var som vanlig så ganske helt som vanlig utenom far for han hadde sluttet å leve og ingenting ingenting ingenting var som det var.

-.-.-.-

Personlig fenger slike korte dikt meg, de diktene som bare forteller deg hva og hvordan det har skjedd og det er det. Fantastisk.

Helt enig med deg. Sånne typer dikt setter seg veldig, korte og budskapet er veldig eksakt :-)

På skitur i lett snøvær kom jeg på dette lille nydelige diktet av Rolf Jacobsen.

BERØRINGER

De små berøringer må også med.

Humlen som setter seg fast i håret ditt.

Snefnugget ytterst på nesen

og tusenbenet som vil opp på hånden,

forsiktig

som kjærtegnet til en sky pike.

Vedrørande poesi, poesiens plass og vesen, her er eit dikt av Stein Versto, frå samlinga Snø i partituret:

Til dørseljaren
(3.april 2000)

Eg er ein mann
som skriv dikt; du er ein mann
som sel støvsugarar.

Eg skal ikkje prakke mine dikt
på deg, men så får heller ikkje du
prakke dine støvsugarar på meg.

Eg har ein gammal AEG Vampyr 402;
kvafor dikt har du ?

Men enno er det ikkje for seint,
for om du les desse dikta,
kjøper eg kanskje ein støvsugar av deg.

Dette diktet tar meg, for hver gang jeg leser det så håper jeg det får en lykkelig slutt - men slik ender det jo aldri.

Av Lise Myrhe

Under måneskinnets regn av sølv ble det født en liten møll I hjertet av et tornekratt i sommerfuglenes skog, en natt.

Den håpefulle, lille sjel skulle skjebnen snart forandre den var ikke vakker, ikke hel: den var ikke som de andre!

Purpur, rødt og himmelblått- det svøp den bar var askegrått! Sommerfuglene var kledt i gull møllens drakt var sne og muld.

Dens ytre vakte en dyp forakt " vi er bedre enn deg, la det være sagt! Heslig og fælt er ditt vingestøv- du er høst, du er død, du er et vissent løv!"

"Soldugget er vårt - du er for stygg! Du må drikke av stjernebrygg! Fly under månen, fly under sølv!" For ut i natten forviser man møll!

Forstå det du, eller den som kan slik er det for møll, slik er det for mann. Tåpene ler, ignorantene snakker og livet gir mer til den som er vakker.

Et tungt lodd å bære, det er visst - alltid i livet kom møllen sist. Sjelden snakket noen til den lille skjønt, mye ble jo sagt...i det stille.

Men så fikk den høre en midtsommerskveld: "Det finnes jo andre møll som deg selv! Se lyset som skimrer i det fjerne- de holder til på en vakker stjerne!"

Den lille møllen fyltes av glede- og tok til vingen på stedet! Etter mange tunge timer var den fremme - endelig ett sted som var hjemme!

Den landet - og tok fyr med det samme lyset den hadde sett var en flamme! Møllen brant opp - og døde alene. Verden gir mest til den pene.

Dette tok meg også. Satt med tanken om at det ender godt, men det gjorde det jo ikke. Et flott dikt :-)

Noen som kjenner til Bjørn Nilsen? Jeg gjør det ikke, men har et lite, fint dikt av han i en av diktbøkene mine, siste del "gjør" hele diktet... Vær så god:

SMÅTING
Det ble aldri slik vi trodde
mens drømmen ennå grodde
i vår hage

Vi gjenfant aldri stien
Øret mistet melodien

Derfor fyller vi vårt liv
med små ting.
Et nytt slips
og tippekupongen hver onsdag

en velsignet ting å huske
for å glemme

Fantastisk. Jeg liker slike dikt, korte og ærlige.

Det er jo morsomt at det kommer inn så mange dikt av Bjørnson, noen mener jo han er helt utdatert og ikke verdt å feire :-)

Ett av favorittdiktene mine er av Astrid Hjertenæs Andersen, det heter "Hestene står i regnet" og gjør godt å tenke på nå i februars frosne hvithet:

Når mitt sinn er fylt av drømmer,

mere dunkle, mere fjerne

enn min tanke kan forklare,

mere ville, mere hete

enn mitt hjerte kan forstå,

vil jeg bare stå i regnet

slik som hester står i regnet

på en bred og saftig slette

mellom tunge fjell som her.

Stå og kjenne kroppen suge

dette svale, sterke, våte,

som i strie strømmer siler

over ansikt, hår og hender.

Likne skogen der den suger,

som et barn av himlens bryster.

Likne sletten, full av sødme,

sitrende av fromt begjær.

Slik som hester står i regnet,

lutende, med våte flanker,

og lar duft av muld og væte

drive sterkt og søtt i sinnet,

vil jeg stå og bare være,

og la himmel-yret falle,

inntil tanken fri for feber

følger drømmene til klarhet

i en steil og stille ro.

Dette er også et av mine absolutte favorittdikt. Innholdsrik, nakent, sanselig. Hyggelig å se det her !

Dette er også et av mine absolutte favorittdikt. Innholdsrik, nakent, sanselig. Hyggelig å se det het !

Flott, minner meg litt om et dikt av Herbjørg Wassmo som jeg la inn tidlig i denne tråden her. Men det kan hende det skyldes mine "minner" og forståelse av diktene :-)

Ja, nå fant jeg det, og det minner litt! Men Wassmos er mer direkte :-)

Et veldig fint dikt, Ellen! Diktet er også et av mine favoritter!

Ja, et av mine også! Er ikke så lenge jeg "oppdaget" det heller. Jeg skulle lest mer lyrikk, men tiden strekker ikke til dessverre.

Morsomt at du også har det som favorittdikt, Tordis! :-)

Men ergerlig at det ble så stygt og galt satt opp! Hallo der ute, hva skulle jeg gjort, jeg ser jo at andre klarer det!

En tilføyelse: Diktet består egentlig av tre vers, men jeg klarte ikke å legge inn ytterligere linjeskift, og jeg måtte lage dobbelt linjeskift for at det hele ikke skulle komme på én linje! Dette har sikkert noen strevet med før meg, og det er vel mulig at det står beskrevet hva jeg skulle ha gjort ett eller annet sted, men jeg gadd ikke lete nå!

Det er to Bjørnson-dikt i tråden allerede, men siden det er Bjørnson-år, prøver jeg med et tredje:

Han tvær over bænkene hang;
hun lystig i dansen sig svang.
Hun legte, hun lo
med en og med to; -
hans hjærte var nærved at briste,
men det var der ingen, som vidste.

Hun gik bag ved laden den kvæld,
han kom for at sige farvel.
Hun kasted sig ned,
hun græd og hun græd,
sit livs-håb, det skulde hun miste.
Men det var der ingen, som vidste.

Ham tiden faldt frygtelig lang.
Så kom han tilbage en gang.
- Hun havde det godt;
hun fred havde fåt;
hun tænkte på ham i det sidste.
Men det var der ingen, som vidste.

Ser det er mange som liker Tove Ditlefsens dikt her inne. Det gjør jeg også. Her er et ...

SAA TAG MIT HJERTE Tove Ditlefsen

Saa tag mit Hjerte i dine Hænder, men tag det varsomt og tag det blidt, det røde Hjerte – nu er det dit.

Det slaar saa roligt, det slaar saa dæmpet, for det har elsket og det har lidt, nu er det stille – nu er det dit.

Og det kan saares og det kan segne, og det kan glemme og glemme tit, men glemmer aldrig, at det er dit.

Det var saa stærkt og saa stolt, mit Hjerte, det sov og drømte i Lyst og Leg, nu kan det knuses – men kun af dig.

Dette er desidert mitt favorittdikt av T.D. Takk skal du ha!

Mann i måne eg kan sjå deg no
der du sveva i di digre glo
dei kalla deg et eventyr
for meg e du en klok og snodig fyr

Mann i måne har du nåken der
har du nåken du er e nær
sjøl strekke eg hende i tom luft
fortell meg at sant ska ha fornuft

Mann i måne slepp ned lyset ditt
og lag en vei for ustø skritt
la det bli en lettbeint vei å gå
la der ver´ ei bommulseng å nå

Mann i måne e du endå der
natta vekse i et blålig skjær
eg e redd for å leve og for å dø
eg e redd for rom og stille sjø

Mann i måne før eg går te sengs
gje meg en god draum, eg trur han trengs
la det bli en mångefarga skatt
ser deg i måra, ha god natt!

Dette var fint. Hvem har skrive det?

Dagene blir langsomt lysere, våren titter snart rundt hjørnet, og dette diktet av Hans Børli oppsummerer vel noe av det vesentligste, i hvert fall for meg ...

JUNIKVELD

Vi sitter i slørblå junikveld og svaler oss ute på trammen. Og alt vi ser har dobbelt liv, fordi vi sanser det sammen.

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt av sunkne solefalls-riker. Og blankt som en ting av gammelt sølv er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt av nykveikte blomsterkvaster. Nå skjelver de kvitt i et pust av vind, det er som noe haster...

Å, flytt deg nærmere inn til meg her på kjøkkentrammen! Den er så sviende kort den stund vi mennesker er sammen.

Mange flotte dikt i denne tråden, også noe helt nye. Like spent hver gang det er nytt innlegg.
Børli er en av mine favoritter. Han setter livet i perspektiv for meg. Dette diktet synes jeg passer en februardag der solen smelter snøen og beseirer kuldegradene og vårfornemmelsen siger på.

Du lever

Du rusler gjennom skogen,

med sol på hendene dine,

som varmen av blyge kjærtegn.

Da trår du på en kongle på stien,

kjenner det mjuke trykket av den

gjennom sålen på skoen din.

En liten hendelse, så liten at

den nesten er ingenting.

Men vær hos den

med hele ditt menneske.

For det hender deg på jorden dette.

Du lever. Lever.

Hans Børli

Fint dikt:-)

Hans Børli har mye bra, liker diktene hans :-) Dette var et fint vårdikt :-)

Min nye venn Olav H. Hauge:

KOM IKKE MED HEILE SANNINGI

Kom ikkje med heile sanningi,
kom ikkje med havet for torste,
kom ikkje med himmelen når eg bed um ljos,
men kom med ein glimt, ei dogg, eit fjom,
slik fuglane ber med seg vassdropar frå lauget
og vinden eit kort av salt.

Vakrere og sannere blir det ikke!

Anbefaler å høre Finn Corens framføring på CDen "I draumar fær du",som er en innspilling med tonsatte Olav H Hauge dikt.Fantastisk.Hele CDen er magisk... og litt sær :-)

Sært? Jo, kanskje, - men utrolig vakkert! Favorittene mine er "Draumen" og "Kirsebærtreet". Jeg synes det er merkelig at det ikke er blitt mer "blest" om denne plata; - den har fått gode anmeldelser, - men salget har det vel vært så som så med. Det er synd!!

Nydelig:-)

TILL SMÄRTAN

Jag vet ej om fullare fröjd står att nå
än när läpparna skälva av gråt,
om vi någonsin läva så gränslöst som då,
när pannan av ångest är våt.
Och ingen kom så hel och ren
till lyckans vardagssal,
som den som var med sig själv allen
en natt i skakande kval.

   DAN ANDERSSON

Jeg tør ikke tale til dig,
du tør ikke se ned på mig,
men altid så sidder du der,
og altid spadserer jeg her.
Imellem kan tankerne listende fare,
men ingen tør spørge og ingen tør svare:
O, vidste du bare!

Dengang du bestandig mig fant,
da var du lidt kostbar iblant;
men nu, når jeg sjeldnere går,
nu ser jeg, du ventende står!
To øjne, to øjne kan flette en snare,
men den, som vil vidre, får ta sig ivare!
O, vidste du bare!

Ja, dersom du anede sligt,
jeg gik her og skrev dig et digt,
at netop det bølgende fløj
ditop, du står yndig og høj.
Men ser du, den kunskab, den bør vi
nok spare,
jeg længer vil fare, dig Himlen bevare, -
o, vidste du bare!

Bjørnstjerne Bjørnson (som "noen" ikke synes høres hjemme i norskopplæringen til den oppvoksende slekt...)

Starter dagen med et dikt fra den nye diktsamlingen min av Stein Mehren: :-) Skrev først ned hvorfor akkurat dette diktet betyr noe for meg, - men det ble veldig personlig og ble et offer for "delete-knappen". Men diktet har jeg hentet fram jevnt og trutt de siste årene; - det er vondt, - og vakkert...

Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv
Slik havet løfter en sten
til sine strender, slik treet
holder høstens modne frukter, slik
kloden løftes gjennom kloders rom
Slik holdes vi begge av noe
og løftes
dit gåte holder gåte i sin hånd

Vakkert og nydelig :-) En klok mann og en ordkunstner :-)

Ser det er mange som setter stor pris på Rolf Jacobsen her inne. Jeg er absolutt en av disse.

Mitt favorittdikt er som følger:

Kjente jeg deg?

Kjente jeg deg egentlig. Noe du aldri fikk sagt eller vi lot ligge. Halv- tenkte tanker. En skygge som strøk over ansiktet. Noe i øynene. Nei jeg vil ikke tro det. Men det kommer igjen. Natten har ingen lyd, bare rare tanker. Ord som stiger opp av søvnen: Kjente jeg deg?

Dagens dikt: "Kor lenge har du sove" av Olav H. Hauge. Det fine med dikt er at man legger ulik betydning i diktene, - alt etter egen dagsform og stemning. Da jeg var yngre leste jeg veldig "bokstavlig" og fikk ikke så mye ut av diktlesning, - i dag, med flere år på baken og med livserfaring deretter, - -ja da kan et lite dikt på få ord romme veldig mye.

Ver så god og les, - og se hva DU får ut av det:-)

Dette vågar du,
slå augo upp
og sjå deg ikring?
Jau, du er her,
her i denne verdi,
du drøymer ikkje,
ho er slik du
ser henne, tingi her
er slik.
Slik?
Ja, nett slik,
ikkje annleis.
Kor lenge har du sove?

Jøye meg... Når du har lest svaret mitt på meldingen fra deg vil du skjønner at et mer perfekt dikt kunne du ikke ha finne :-)

Takk for diktet Hilde. Jeg har lest det før og det betyr masse for meg. Det er dypt og det ligger masse visdom og klokskap i dette diktet her :-)

Dette diktet bør folk lese flere ganger og tenke over.

Dagbladets diktkammer er en spennende port til nye og ukjente poeter. Her er et som jeg tror ble årets dikt for et par år siden. Jeg synes det er et flott dikt med nyskapte bilder :

Vi er åremålsdirektører i vårt eget sirkus

å se langsomt opp mot taket
i ditt eget sirkustelt
på svimlende tomme trapeser
forankret i Melkeveien

med hendenes grep rundt den trådløse telefonen
med føttene på kanten av en storslått ravine
med en teatralsk stemme uten gjenlyd
i annet enn vår egen underbevissthet

vi er drømmer på en luftig arena
bygget av tid
og sagflis

vi er et nysgjerrig folk
på en utvidet forestilling
der gjøglere og akrobater leker i magen
med grimaser og små baller
av angst

vi ler når noen faller
vi hjelper de rystede ut av sikkerhetsnettet
vi elsker våre temmede elefanter
vi blir tause når det rykker i bardunene
vi synker på setet når barna forlater teltet
vi gråter når forestillingen brått må avlyses

vi er direktører til siste øyeblikk
med håp om applaus
fra de oppmerksomme ansiktene
i vår egen erindring

når lyset slukkes
til trommevirvler og nye sprang
i trapeser uten forankring
ser du langsomt opp mot taket
i et sirkustelt
du aldri skal finne veien
ut av

vi er drømmer på slak line

Audun Bakkerud

wow, nok engang kommer du med spennende ukjente dikt. Det er så gøy. Dagbladets diktkammer har gått meg hus forbi...

Endelig februar, det går mot vår. Da synes jeg dette diktet passer. Rolf Jacobsen har vært en av mine favorittlyrikere siden gymnaset, og aldri er jeg så nære barndom som om våren.

KOM IGJEN

Dypt der inne,

bakenfor det tunge kneet mitt i dag

ligger et annet kne,

litt skittent og med skrubbsår på.

Og inne i fingrene mine, alle fem,

ligger en liten hånd, en annen,

ennå litt engstelig, men varm.

Og langt inne i skallen min,

helt innerst der,

kribler det av andre tanker,

rare og små,

nesten med hyssing rundt,

men de puster ennå.

Fulle av forventning, nesten av fryd.

Det hender det klør i dem

de vil ut og leke gjemsel med meg. Ofte -ofte

Men da er de borte plutselig.

Jeg finner dem ikke igjen.

Det har gått så mange år,

og blitt så mange svære lag av tid utenpå alt.

Men kom igjen da dere.

Kom igjen, så løper vi og gjemmer oss alle, alle.

~Rolf Jacobsen~

Nydelig dikt :-)
Elsker diktene til Rolf Jacobsen jeg også :-)

TILSTEDE

Vi er tilstede over alt. Forsøker
å være samtidige med alt. På dypet
av alle hav og nede i vulkanens ild.
Vi reiser gjennom blodårer og titter inn
til fosteret. Vi betrakter baksiden av månen
og Tritons flekk, deltar i oppstand og kriger
og følger den døende helt inn i døden.
Likevel er det som vi hele tiden kommer forsent
og alt dette har skjedd før vi kom til.

Stein Mehren

Takk for hyggelig kommentar. Ja, jeg får aldri nok av dikt! Hadde tenkt at en nettside som dette burde ha sin spalte med Dagens Dikt, og da kan vi jo bruke denne tråden her.

Tomheit

er noe vi berre kan snakke om
frå ein stad utanfor tomheita
Tomheit finst ikkje
i naturleg
tilstand
I atmosfæren vil tomrommet
øyeblikkeleg
invaderast
av det som ligg omkring

Syns vi dette høyrest abstrakt ut
kan vi opprette eit tomrom
på plenen og sjå
kva som skjer

Eldrid Lunden

Fint dikt og god idè.

Helt enig. Elsker dikt jeg også :-)
Skal finne et fint et til i morgen.
Hvorfor har du ikke svart på diktkonkurransen som jeg har lagt ut? Var sikker på at du ville sende et svar :-)

SPØR IGJEN

Tallerekken ler av oss
og vil forklare alt.
Den har kjever av jern og tenner
som det klirrer i.

Vi spør og vi spør
og tallene svarer
men ikke om fiolinene
eller om lykken mellom to armer.
Da hoster det å skjermen:
- uklart spørsmål
Spør igjen.

    Rolf Jacobsen

Rolf Jacobsen er fantastisk og har mye bra. Dette diktet hadde jeg ikke hørt før.
Du legger ut mye bra :-)

Jeg har en liten nydelig sak av ei bok (10x7cm)jeg fant en gang som bærer tittelen: "Norske Kjærlighetsdigte" - i utvalg av Francis Bull og utgitt av Gyldendalske Boghandel i året MCMXXI (1921?) og var som ny da jeg kjøpte den. Nå begynner den å slites... Fra denne har jeg hentet fram "Det første møde" av Bjørnsstjerne Bjørnsen:

Det første mødes sødme
det er som sang i skogen
det er som sang på vågen
i solens siste rødme, -
det er som horn i uren
de tonende sekunder,
hvori vi med naturen
forenes i et under

Det er et fint dikt. Liker Bjørnstjerne Bjørnsen veldig godt. Han har skrive et som heter:

INGERID SLETTEN

Ingerid Sletten af Sillegjord havde hverken sølv eller guld; men en liden hue af farvet uld, som hun havde fåt udaf mor.

En liden hue af farvet uld, havde hverken stas eller for; men fattigt minne om far og mor, der skinned langt mer' end guld.

Hun gemte huen i tyve år, måtte ikke slide den ud! Så bærer jeg den så glad som brud, når jeg for alteret går.

Hun gemte huen i tredive år, måtte ikke skæmme den ud! Så bærer jeg den så glad som brud, når jeg for vor Herre står.

Hun gemte huen i fireti år, hugsede endnu på sin mor, "vesle min hue, forvist jeg tror, vi aldrig for alteret står."

Hun ganger for kisten at tage den, hjærtet var så stort derved; hun leder frem til dens gamle sted, da var der ikke tråden igen.

SEBRA

Jeg spurte en gang en sebra:

Er du sort med hvite striper
eller hvit med sorte striper?

Og sebraen så på meg og sa:

Er du sterk med svake sider
Eller svak med sterke sider?

Er du god med onde påfunn
eller ond med gode påfunn?

Er du glad med triste dager
eller trist med glade dager?

Er du flink med dumme innfall
eller dum med flinke innfall?

Og slik fortsatte og fortsatte
og fortsatte den,

og aldri, aldri, aldri, aldri
spør jeg en sebra om striper igjen.

Shel Silverstein

Denne var jo helt fantastisk! Verken hørt om mannen eller diktet før, men jammen skal jeg bringe dette videre... Takk!

Shel Silverstein (1930-1999) var en amerikansk vitsetegner, sanger/låtskriver og dikter av barnerim. Dette er er originalen:

I asked the Zebra,

Are you black with white stripes?

Or white with black stripes?

And the zebra asked me,

Are you good with bad habits?

Or are you bad with good habits?

Are you noisy with quiet times?

Or are you quiet with noisy times?

Are you happy with some sad days?

Or are you sad with some happy day?

Are you neat with some sloppy ways?

Or are you sloppy with some neat ways?

And on and on and on and on

And on and on he went.

I'll never ask a zebra

About stripes

Again

Utrolig morsom og bra. Ikke hørt om forfatteren så dette var nytt for meg :-)

Jeg er jo en Ibsen elsker så her er et dikt fra han:

BRÆNDTE SKIBE

Han vendte sine skuders
stavne fra nord,
søgte lysere guders
legende spor.

Snelandets bauner
slukned i hav,
solstrandens fauner
stilled hans krav.

Han brændte sine skibe,
blånende røg
som en bro-banes stribe
nordover føg.

Mod snelandets hytter
fra solstrandens krat,
rider en rytter
hver eneste nat.

Sitter og koser meg med de nye diktsamlingene mine. Ønsket meg jo dikt av Olav H. Hauge og fikk det. Mange fine og her er et:

Kor lenge har du sove?

Dette vågar du,
slå augo upp
og sjå deg ikring?
Jau, du er her,
her i denne verdi,
du drøymer ikkje,
ho er slik du
ser henne, tingi her
er slik.
Slik?
Ja, nett slik,
ikkje onnorleis.
Kor lenge har du sove?

Sitter og koser meg med en av høstens diktsamlinger : Denne Kjærligheten av Johann Grip.

KJÆRLIGHETEN STÅR FOR DØREN

Å, jeg har ventet
så lenge

sier Kjærligheten

Hørte du ikke
at jeg ringte på, du da?

En kveld - nei, to,
følger du Kjærligheten hjem

Å,det skulle jeg visst,
sier Kjærligheten,

at det var meg.

For en herlig tråd! Av norske diktere liker jeg veldig godt Inger Hagerup. Men også et dikt av en svensk dame, Karin Boye:

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister. Varför skulle annars våren tveka? Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka? Höljet var ju knoppen hela vintern. Vad är det för nytt, som tär och spränger? Ja visst gör det ont när knoppar brister, ont för det som växer och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller. Skälvande av ängslan tungt de hänger, klamrar sig vid kvisten, sväller, glider - tyngden drar dem neråt, hur de klänger. Svårt att vara oviss, rädd och delad, svårt att känna djupet dra och kalla, ändå sitta kvar och bara darra - svårt att vilja stanna och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper, Brister som i jubel trädets knoppar. Då, när ingen rädsla längre håller, faller i ett glitter kvistens droppar glömmer att de skrämdes av det nya glömmer att de ängslades för färden - känner en sekund sin största trygghet, vilar i den tillit som skapar världen.

Jeg er også glad i Karin Boye, spesielt i dette:

Den mätta dagen, den är aldrig störst. Den bästa dagen är en dag av törst.

Nog finns det mål och mening i vår färd- Men det er vägen, som är mödan värd.

Det bästa målet är en nattlång rast, Där elden tänds och brödet bryts i hast.

På ställen, där man sover blott en gång, Blir sömnen trygg och drömmen full av sång.

Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr. Oändligt är vårt stora äventyr.

oj det har jeg aldri lest... det var kjempefint

Mange fine dikt, - flott å oppdage nye forfattere. Gunvor Hofmo er vel ikke akkurat ukjent, men kan ikke huske å sett dikt av henne her inne. Hun har mange fine dikt, - ett er "Mennesket og boken".

Bitter, bitter spør en
mennesket over bok:
Tror du all din lesning
gjør deg mere klok?

Og det smiler stille:
"Nettopp ikke, venn!
Jeg leser for å finne
et barnesinn igjen.

Jeg leser for å finne
et barn jeg aldri var,
som roper for å rope
og ikke venter svar."

Jo mer jeg dykker inn i poesiens verden jo flere fantastiske diktere finner jeg. Gunvor Hofmo er et av mange eksempler. Har også kommet over en kvinnelig dikter til, Åse Marie Nesse.
Presenterer et dikt fra henne:

Årgangar

Vi blir den vi er
med åra
berre enda meir enn før
vi blir skarpare i kanten
eller rundare, mildare
noen blir som fin gammal vin
andre minner mest om malurt
alt etter jordsmonn og temperatur
eventuelt tidlige frostskader
mor, du er mjølk og honning
ein rest av den opphavlege uskyld
i skaparverket
sjølv nå
når alle daglege demningar er borte
fløymer dine kjelder utan grums

Jeg hadde et dikt av Nesse nedskrevet en gang, men har mistet det. Og jeg husker ikke hvordan diktet var, - må nok sjekke på biblioteket. Husker bare at det var et "sterkt" kjærlighetsdikt og at det rørte meg langt ned i sjela!

Har sitte og lest litt i diktboka til min sønn og mimret over diktene vi leste da han var liten. Har derfor oppdaget mange fine dikt av Inger Hagerup. Her kommer 3 stykker:

Han tør

Jeg våknet av at noe
var utenfor i natt.
Det surklet og det sukket
så underlig forlatt.

Det var den gamle vinter
som gikk og sa farvel.
Han stabbet rundt på støle bein
og snakket med seg selv.

Han famlet mot mitt vindu
et valent øyeblikk.
Jeg så den store blinde hånd
mot ruten før han gikk.

Så spyttet han og harket
et gammelt rustent: Hø!
og labbet ingensteder hen
dypt i sin egen snø.

Gjøken

Du
Som er lengsel og avstand,
sankthans og ensomhet
sommer og høst
samtidig:
La meg få komme
under ditt ønsketre
og
ønske!

Dompapen

Ingen har lettere halefjær
og rødere silkeskjorte.
Og ingen kan være så plutselig nær
og bli så plutselig borte.

Hvile seg litt på et lubbent nek
og muntert på vakt med blikket:
Mennesket er et ufarlig krek,
for fly kan det heligvis ikke!

Jeg koser meg med denne tråden og bidrar gjerne til å holde den i gang.

Her er et lite dikt som jeg tenker bokelskere kan forstå:

Vi kan ikkje eige kvarandre

Vi kan ikkje eige kvarandre
tusen dikt har fortalt oss
at vi ikkje kan eige kvarandre,
men vi kan låne kvarandre
og gløyme levere tilbake

    Arne Ruset

Koser meg med tråden jeg også :-)
Flott dikt forresten. Jeg fikk to diktsamlinger igår, Olav Hauge og Hans Børli.

Her kommer et fra Hans Børli:

PÅ HARMONIKK
Versa mine låter veikt og vemodig,
som tonene fra en utslitt harmonikk
en kveld i ei drengestue,
der musikanten er en halvgammal
peppersvenn
med store, trælete hender
og en håpløs drøm om kjærlighet
gjømt inni mørket i hjertet.

Kjempefin tråd! Jeg leser mye poesi og har mange favoritter. En av dem er Jacob Sande. Han har skrevet mye vakkert - "Det lyser i stille grender" for eksempel. Legger ved et annet av mine favorittdikt fra hans hånd. Mer intenst kan det nesten ikke bli :-)

TIL -

Hjarta mitt fylt av deg,

hugen min trylt av deg

i meg du er.

Trøyt under dagsens bør,

sveipt under draumeslør

du er meg nær.

Gøym meg i armen din

stryk over hår og kinn,

sei du er mi!

Barndommens bleike vår,

hungrande ungdomsår

stilt går forbi.

Opn dine augo att!

Blå som ei sommarnatt

ser eg dei no.

Dogga av draum dei er,

sloknandne stjerner der

stilt går til ro.

Sansevill brenner eg!

Håret ditt kjenner eg

mjukt mot mitt kinn

Viljen din bøyer seg,

munnen din tøyer seg

tyrst imot min.

Evige undermakt,

alt er deg underlagt,

dagen din renn.

Eld du som nærer oss,

eld du som tærer oss:

brenn!

Det setter noen tanker i gang dette diktet her ja...

Liker tråden jeg også hehe Takk forresten :-)
Veldig, veldig fint dikt. Han har jeg ikke lest mye av så det må jeg notere meg.

hm. jeg sliter litt med formateringen dessverre. Får ikke til riktige linjeskift mellom versene. Kan noen hjelpe?

Här följer ett utdrag från en dikt av Bruno K. Öijer som jag tycker mycket om:

jag väntar tills du når mig

och du når mig från långt håll där

sorlet av röster och steg stannar av

och förvandlas till ekande minnen

här finns inte ett tecken på liv

bara vinden

vinden genom dom tomma salarna som

slutit sig samman

och gömmer på en avbruten svart ljusveke

som en gång färgat av sig

mellan en människas fingrar

och bäddats ner

bland bilderna i en rymdfarares gener

inte en rörelse av liv

här finns bara vinden

vinden och ett avlägset dröjande rop

ur själva landskapet

som påminner om en bön om hjälp

från någon som skadats utan återvändo men inte

lyckats göra slut på sitt lidande av egen kraft

ur "Jag delar den rymd" från "Det förlorade ordet" (1995), Bruno K. Öijer

Det var fint, likte måten ordene og språket ble brukt på. Her kommer et tilbake fra Stein Mehren som jeg syntes har veldig mange flotte dikt:

JEG ER DEN LYSENDE

Jeg er den lysende skjermen
ditt ene svimlende øyeblikk er svøpt inn i
som et avtrykk av tiden selv
Jeg er den mørke tonen
som kommer fra et stort dyp inne i husets indre
Jeg er den enslige pæren som lyser
i det nakne rommet du skal sove i
Jeg er tiden som du roper
på evigheten og jakter på øyeblikket i
Jeg er den sult som fortærer ditt liv
Jeg er labyrinten
alt det du prøver å forstå utenifra
Men som du må leve og dø
fra innsiden av deg selv og ditt eget liv
Jeg er den store tidevannsbølgen Glemsel
klagene, bønnene som er ditt vrakgods
Og jeg er strendene vrakgodset vasker mot
når alt skyller over alt
Jeg er det mørke som til slutt skal åpne deg

Jeg liker godt dette nydelige diktet av Halldis Moren Vesaas. Leser det ofte.

Å vere i livet

Halldis Moren Vesaas

Dette: Å vere i livet,

open for alt ikring,

bunden med sterke røter

til menneske og til ting,

gi både hjarte og hender

i omsorg som aldri svik,

var det som gav meining til ferda di

og let deg få kjenne deg rik.

Og den som er rik vill ha seg

eit hus som er såleis bygt

at alle som høyrer til huset

kjenner det godt og trygt,

og såleis at framande gjerne

kjem innom dørene der

og aukar den rikdom som finst der før

med alt det dei sjølve er.

Fattig var du om aldri

i livet du kjenne fekk

at mellom deg og dei andre

levande straumar gjekk

av tillit og varme som styrkte

kvart band som til livet deg batt,

og lar deg få kjenne, når alt blir gjort opp,

at meir enn du gav, fekk du att.

Jeg liker Halldis Moren Vesaas veldig godt selv. Nydelig dikt du har skrive her. Det er så mye fint å velge i når man skal plukke ut et dikt fra henne, men jeg har valgt,

Hende det no i natt

Tungt og trøytt er mitt hjarte i kveld,
så tungt det ber.
Eg dekker andletet med mine hender
og sit her og veit av einast mitt hjarte,
kor tungt det er.

Slik luter kvart strå på åkren no,
med fulle aks,
slik bognar kvar grein under bører av frukt.
Er hjartet mitt, tru, for veikt for si grøde?
Ver endå velsigna, gode sommar,
for alt som vaks!

Hende det no i natt at mitt hjarte
slutta å slå -
å så veit eg; når dei som held av meg
kom for å bera den døde bort -
i auga som brast, i min sløkte smil,
ja i mine opne kalde hender
kom lyset frå lykka mi til å stå
og skine imot dei, varmt og klårt,
og all deira gråt laut stanse då!

I tider som disse trenger vi bål på tundraen:

DIKTET

Et dikt er en rystelse
En vindrosse i blodet

Hvor kommer vinden fra
Skriv og vær lydig

Ingen kjenner strømmene
i luften og i havet

Et dikt er en ensomhet
Et bål på tundraen

En albatross i stuen
Uventet inn fra havet

• Arnold Eidslott,
  fra "Flukten til katakombene", 1982