Ingen lesetilstand
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Boka gir et bilde av Arild Nyquists oppvekst på Røa i Oslo fra 3-årsalderen og til ha er 12, i årene 1939-48, og av hans opplevelse av krigen og tyskerne, av flukt og eksil. Vi møter også vennene hans, bl.a. Arne som har fått tak i en brevdue og vil sende et brev til fetteren sin i Halden. Andre personligheter er grønnsaksperfeksjonisten Goggen, bokseren Johnny og hans vaffelstekende kjæreste - hu Ruth, onkel Bergan - familiens store håp på 800-meterløpet og han Cal som "høgde" seg på krepsetur. Og vi får høre om hvordan 12-åringen opplevde sitt første stevnemøte.
Omtale fra forlaget
Boka gir et bilde av Arild Nyquists oppvekst på Røa i Oslo fra 3-årsalderen og til ha er 12, i årene 1939-48, og av hans opplevelse av krigen og tyskerne, av flukt og eksil. Vi møter også vennene hans, bl.a. Arne som har fått tak i en brevdue og vil sende et brev til fetteren sin i Halden. Andre personligheter er grønnsaksperfeksjonisten Goggen, bokseren Johnny og hans vaffelstekende kjæreste - hu Ruth, onkel Bergan - familiens store håp på 800-meterløpet og han Cal som "høgde" seg på krepsetur. Og vi får høre om hvordan 12-åringen opplevde sitt første stevnemøte.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 1986
Format Innbundet
ISBN13 9788203153884
EAN 9788203153884
Serie Favør
Språk Bokmål
Sider 235
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketMor bestemte mer enn far. Når mor bestemte ble jeg veldig redd, da vokste øynene hennes og ble veldig store, og så ble de veldig små, svarte sprekker som kom helt ned til ansiktet mitt, og jeg kjente den varme pusten hennes mot munnen min, mot kinnet og øynene. Når mor bestemte sånn ble jeg redd og begynte å gråte. Hele kroppen min ble slapp og rar, beina og armene og alt sammen – og inne i magen var det en svær klump som vokste og vokste og fylte hele meg. ”Arild,” sa mor og så på meg med de små øynene. ”Ja,” sa jeg og kunne nesten ikke snakke.
Far bestemte ikke sånn som mor. Far ville bare bestemme sånn som ikke var farlig å bestemme om. Hvis han måtte bestemme farlig, sa han: det overlater jeg til mor. Så gikk han ut og ble borte, og mor måtte bestemme det farlige.
Men mor bestemte fint også. Hvis noen kom inn i hagen vår og ville stjele bringebærene, gikk mor ut og bestemte over dem. Da ble de redde alle sammen og sprang sin vei. Og hvis postmannen ikke kom med avisen en morgen sånn at far fikk lese alle hemmelighetene i den før han gikk på ’kontoret’ – ringte mor i telefonen og bestemte over postmannen, og neste dag kom avisen i postkassen ute på gjerdet, og far kunne lese alle hemmelighetene mens han spiste knekkebrød og drakk kaffe. ”Jeg liker ikke ufred,” sa far og satt i stolen sin og røkte. ”Det gjør ikke jeg heller,” sa mor. Så gikk hun ut og bestemte.