To keep the mind empty is a feat, a very healthful feat too. to be silent the whole day long, see no newspaper, hear no radio, listen to no gossip, be throughly and completely lazy, throughly and completely indifferent to the fate of the world is the finest medicine a man can give himself. The book-learning gradually dribbles away; problems melt and dissolve; ties are gently severed; thinking, when you deign to indulge in it, becomes very primitive the body becomes a new and wonderful instrument; you look at plants or stones or fish with different eyes; you wonder what people are struggling to accomplish by their frenzied activities

Nobody can explain anything which is unique. One can describe, worship and adore.

Magic is never destroyed - the most we can do is to cut ourselves off, amputate the mysterious antennae which serve to connect us with forces beyond our power of understanding. Many a time, as Katsimbalis talked, I caught that look on the face of a listener which told me that the invisible wires had been connected, that something was being communicated which was over and above language, over and above personality, something magical which we recognize in dream and which makes the face of the sleeper relax and expand with a bloom such as we rarely see in walking life.

At that moment I rejoiced that I was free of possessions, free of all ties, free of fear and envy and malice. I could have passed quietly from one dream to another, owning nothing, regretting nothing, wishing nothing. I was never more certain that life and death are one and that neither can be enjoyed or embraced if the other be absent.

...an expression of the American spirit at its worst. Progress was their obsession. More machines, more efficiency, more capital, more comforts - that was their whole talk.

...the dream and the reality, the historical and the mythological, were so artfully blended... [about the letters from Miller's friend Durrell]

...when she talked about her wanderings she seemed to paint them...

Det spesielle med disse festene var at de ikke var forbeholdt en bestemt aldersgruppe, eller at de var delt opp i forskjellige aldersgrupppper, desperate tyveåringer her, resignerte førtiåringer der, nei, på disse samfunnshusfestene kom alle. Syttiåringer satt ved samme bord som fjortenåringer, fiskeforedlingsarbeidere ved samme bord som undervisningsinspektører, og det at alle hadde kjent hverandre hele livet, forhindret ikke at de slapp seg løs, de sosiale bindingene var helt oppløst, her kunne man se en trettenåring kline med en tyveåring like gjerne som å se en full olding danse og svinge kjolen can can-aktig mens hun flirte sitt tannløse smil. Jeg elsket det, kunne ikke annet, det var en frihet i dette som jeg aldri hadde møtt noe annet sted. Samtidig var det slik at man bare kunne elske det om man selv var der, i det euforiske og kontorlløse, for bare med det minste fnugg av kritikk og smak ville alt styrte sammen og bli en vill parodi eller kanskje til og med travesti på det menneskelige. Ungdommene som tente på kaffen sin slik at den brant med en lav, blå flamme, eldgamle kvinner som så på en med skjelmske, flørtende øyne, skallede menn med funksjonæraktige dresser og slips som i det ene øyeblikket la an på femtenåringer, i det neste stod bøyd over en grøft nedenfor det glitrende samfunnshuset og spydde, ravende kvinner og gråtende menn, alt likesom pakket inn i en lang rekke av dårlig framførte hits fra seksti- og sytti-tallet...

Kundera var også en postmoderne forfatter, men han mangled helt dette tilfanget av andre verdener [som Kjærstad har], hos ham var verdenen alltid den samme... [og] så trakk han hele tiden personenen sine ut av handlingen, grep selv inn og la ut om det ene eller andre, mens personenen likesom stod og ventet, urørlige der foran vinduet eller hvor de nå befant seg, til han var ferdig med utlegningen sin og de igjen begynte å bevege seg. Da så man jo at handlingen bare var "handling", at personene bare var "personer", noe han hadde funnet opp, man forsto at de ikke fantes, og hvorfor skulle man lese om dem da?

Kommentar: Dette sitatet liker jeg både fordi det kommer inn på hvorfor Knaugsgårds litteratur har tatt den vendingen det har gjort - så lang unna det "oppfunnete" som en roman kan bli, men ikke minst også fordi jeg er så enig angående Kundera, og han uttrykker det så presist. Jeg har alltid tenkt på fortellersetemmen hos Kundera som så besserwisser-preget, og den skal alltid forklare leseren ting hele tiden. Og det er tydelig at karakterene bare har som rolle å illustrere filosofiske poenger for ham. Endelig en god treffende kritikk av Kundera :-)

...følelsen av glede steg i meg, men ikke den gleden som hadde med det lyse og lette og ubekymrede å gjøre, denne gleden var festet i noe annet, og når den møtte musikkens melankoli og skjønnhet og den verdenen som døde rundt meg, lignet det sorg, den vakre sorgen, kjærlighetssorgen, det fine og det vonde umulig sammenblandet, og derfra sprang det ut en nesten vill lengsel etter å leve mer. Etter å komme seg ut fra dette, etter å nå livet der det virkelig levdes, i storbygater, under skyskraperer, på glitrende fester med vakre mennesker i fremmede leiligheter. Etter å møte den store kjærligheten...

Kommentar: Akkurat sånn føltes det! I tenårene, når ingenting skjedde og man var trist og lei og det var høst og regnet og man hørte på musikk som ga håp og drømmer om at noe en gang måtte skje.

Hos en forfatter som Tolstoj ... ser alt annerledes ut. Der er det lange beskrivelser av landskaper og rom, skikker og klesdrakter, der ryker det fra børsepipen etter at et skudd er avfyrt, der står smellet tilbake i et svakt ekko, der bykser det rammede dyret opp før det faller om, og blodet, det damper når det renner ut på marken. Der diskuteres jakt i omfattende utlegninger, som ikke vil være noe annet enn det, en sakkyndig dokumentering av et objektivt fenomen, innsprengt i en ellers hendelsesrik beretning. Denne gjerningenes og tingenes egentyngde finnes ikke hos Dostojevskij, det skjuler seg alltid noe annet bak dem, et sjelens drama, og det betyr at det alltid er et aspekt av det menneskelige han ikke får med seg, nemlig det som forbinder oss med det utenfor oss. Det er mange slags vinder som blåser gjennom mennesket, og det finnnes andre formasjoner i det en sjelens dyp.

Mellom de to perspektivene fantes det ingenting. Det var bare det der lille, selvutslettende, og det store, avstandsskapende. Og det imellom, der var det jo dagliglivet utspilte seg. Kanskje var det derfor jeg hadde så vanskelig for å leve i det. Dagliglivet, med sine plikter og rutiner, var noe jeg utholdt, ingenting jeg gledet meg over, ingenting som ga meg mening eller gjorde meg lykkelig. Dette handlet ikke om mangelen på lyst til å vaske gulv eller skifte bleier, men om noe mer grunnleggende, at jeg ikke opplevde verdien i det nære livet, men alltid lengtet bort derfra, og alltid hadde gjort det. Så livet jeg levde, var ikke mitt eget. Jeg forsøkte å gjøre det til mitt, det var den kampen jeg førte, for jeg ville jo det, men jeg mislyktes, lengselen etter noe annet hulte fullstendig ut alt det jeg gjorde.

Jeg stanset noen sekunder foran avisstativet og lurte på om jeg skulle kjøpe de to kveldstidningene, som det het her, altså de to største løssalgsavisene. Å lese dem var som å tømme en pose med søppel i hodet. Av og til gjorde jeg det, når det føltes som om litt søppel fra eller til oppi der ikke spilte noen rolle. Men ikke idag

Det var mitt liv. Det var det som var livet mitt.

Jeg måtte ta meg sammen. Løfte hodet.

Selv om kofferten var tung, bar jeg den i håndtaket da jeg gikk inn i avgangshallen. Jeg avskydde de små trillehjulene, for det første fordi de var feminine, altså ikke verdige en mann, en mann skulle bære, ikke trille, for det andre fordi de gestaltet en forestilling om det lettvinte, om snarveien, besparelsen, fornuftigheten, som jeg avskydde, og motarbeidet overalt hvor jeg kunne, selv der den var som minst og ubetydeligst. Hvorfor skulle man leve i verden uten å kjenne verdens tyngde? Var vi kanskje bilder? Og hva var det egentlig man sparte til når man sparte på kreftene?

Å nå frem til et smakfullt utseende ved hjelp av dårlig smak er høydepunktet av eleganse. Uten å nøle hadde Stilitano valgt krokodilleskinnsko i grønt og gult, hvit silkeskjorte, kastanjebrun dress, rosa slips, spraglete brystlommetørkle og grønn hatt. Alt sammen ble holdt på plass av nåler, knapper og gullenker; Stilitano var meget elegant.

Hundekjeks Er jeg en blomst? Det vet jeg ikke. Med løftet blondeparasoll står jeg blant penge-urt og vikke og storkenebb og jonsokkoll.

Jeg kommer sent. Men når jeg kommer og kanter landevei og grøfter med mine hvite juniløfter Da er jeg ikke blomst, men sommer.

når du kommer opp fra metroens mugne korridorer
der stanken av piss og sigøynernes roser
brått minner deg om dager du har glemt
og du står på Place Gambetta og høsten i Paris
har slipt luften til gjennomsiktig stål
og regnet er morse mot pannen
da ser du den takkkete muren
hvor hundre kommunarder
ble skutt en blodvind natt i 1871
...