Vi fikk installert hjelpemidler som skulle gjøre det lettere for deg.
Men du glemte tid. Du glemte navn. Vi måtte se i øynene at noe var galt.
Så tok jeg deg med til legen. Og det ble konstatert at du hadde Alzheimer.
Vi ville så gjerne at du skulle bo hjemme så lenge som mulig. Men du ble usikker og redd.
Du som alltid hadde greid med alt, nå var det så mye du ikke greide.
Den natta vi fikk telefon fra politiet om at de hadde funnet deg på en benk på busstoppet,
du venta på bussen for å dra til meg, da visste vi noe måtte gjøres.
Vi fikk plass til deg på sykehjemmet.

Sykdommen kom gradvis snikende. Du registrerte den først selv. Du var bekymra. Du glemte.
Jeg lo av deg. Sa at vi alle glemte. Men det var mer. Du huska ikke ord.
Du måtte lete etter ordene, og biter av setninger forsvant for deg.
Og så ble du redd for at du skulle glemme å slokke kokeplata når du hadde laget mat.
Du var redd du ikke hadde huska å låse. Ofte stemte det.

En tror ofte en kjenner til bunns de som er nær. Slik er det ikke. Det er alltid mer.
Hva var dine hemmeligheter, mor? Det vil jeg aldri få vite.
Jeg spurte deg ikke den gangen jeg kunne fått svar. Dagene mine var så fylte.
Og trolg ville du heller ikke svart meg. Jeg var barnet som skulle beskyttes.
Du var mor. Det tar aldri slutt.
Jeg vet at slik pelikanene hakker blod av sitt eget bryst for barna sine,
ville du ha ofra alt for meg.
Du var den som alltid var der.

Jeg pakker nistekorga, og bretter pleddet sammen.
Vi må gå nå, mor, sier jeg. Du nikker lydig. Da ser jeg at du fremdeles er barbeint.

Det tar tid å få på strømper og sko. Du er ikke akkurat samarbeidsvillig.
Passiv står du og ser på meg der jeg strever. Prøver å løfte en fot og så en til.
Jeg tar den den tida som trengs. Jeg knytter skoene dine. Så er vi klare.
Jeg kaster et siste blikk utover vannet.
Et øyeblikk er det som som en sorg vil lamme meg. Smerten over det som er forbi.
Men jeg smiler til deg og får deg med opp på stien, mot bilen.

Du går sakte. Du skal se på alt, du faller i tanker, du bare står der, er bare der,
urørlig tilstede. Alt går sakte nå. Du har lært også meg å gå sakte. Vente,stoppe opp, se.
Være hos deg. Der du er.

Jeg smiler mot deg, mor. Du har ikke en gang merka at ungdommene har passert.
Du er fullt konsentrert om et hvitt skjell. Jeg reiser meg og kler på meg.
Jeg kjenner etter at skjørtet ditt er tørka. Det er så godt som tørt.
I denne varmen tar det ikke lang tid. Jeg blir stående i sanden. Nølende.
Er uvillig til å bryte opp.Men snart vil det nok komme flere mennesker hit.
Skolen tar slutt. Arbeidsdagen er over. Freden vil være brutt. Vår tid er over.

Jeg hjelper deg opp. Får på deg skjørtet. Stryker over det med hånda. Det er krølla,
og du har alltid vært nøye på at alt skal være propert. Nå får det være som det er.
Bekymra ser jeg at du er svakt rød i hodebunnen.
Jeg skulle tatt med solhatt. Nå er det ikke noe å gjøre med det.

Stillheten er så vakker. Jeg løfter ansiktet og kjenner hvordan varmen stryker over huden.
En båt tøffer forbi lenger ute i fjorden, men den er så langt borte at det ikke går an å skille
ut hvor mange som er ombord. Litt etter er den borte rundt et nes.
Igjen er det bare du og jeg. Men så blir stillheten på ny brutt.
Noen unggutter kommer gående ned stien bak oss.De prater ivrig sammen,
til de oppdager oss. Da blir de brått tause. Jeg merker de stirrer mot oss der vi sitter.
Du mor, innpakka i et pledd. Jeg, voksne kvinna, i bare trusa i sanden.

I det de passerer oss, sier den ene av dem noe lavt til den andre, og de ler.
De er så unge. Trolig har livet ennå ikke rørt for mye ved ved dem,
verken med smerte eller lykke. Disse to som følger hverandre i livet som siamesiske tvillinger.

Jeg har tidligere lagt inn flere sitater fra denne varme boken. Har vært borte en tid
men vil gjerne fortsette å dele dette med dere.

Jeg vil det skal vare evig. Men jeg er redd det blir for mye for deg, så fører jeg deg mot land.
Motvillig følger du meg. Sakte går vi over sanden og opp mot pleddet. Du ser ned på føttene
dine. Stopper opp og studerer sanden som har klistret seg til den våte huden.
Du løfter foten forsiktig og ser på den. Jeg holder deg fast i armen. -Kom.
Jeg får deg med videre. Det blå skjørtet ditt er vått. Jeg får det av deg og legger det til tørk.
Så slår jeg pleddet om deg. Jeg vogger deg varsomt. Mor. Å mor!
Du sitter der innpakka i pleddet og er blid. Jeg gir deg saftglasset og du drikker det tomt.
Du finner selv kjekspakka og spiser enda en kjeks. Du ser så lykkelig ut.
Håret ditt danser i vinden. Den tynne hånda stryker over sanden. Jeg tar ikke blikket fra deg.
Dette bilde vil jeg prente inn i minnet. Bære i meg. Selv sitter jeg rett på den myke sanden.
Jeg bryr meg ikke om å kle meg. Det er bare oss to. Du og jeg!

Jeg vil det skal vare evig. Men jeg er redd det skal bli for mye for deg,
så fører deg mot land. Motvillig følger du meg.
Sakte går vi over sanden og opp mot pleddet.
Du ser ned på føttene dine. Stopper opp og studerer sanden
som har klistra seg til den våte huden.
Du løfter foten forsiktig og ser på den, Jeg holder deg fast i armen.
-Kom.

Det glitrer vanndråper i håret ditt. Du kniser som en liten jente.
Så bøyer du deg og klasker begge hendene i vannet så det spruter.
Du ler. Og jeg ler. Men samtidig vil jeg gråte. Nei, det er ingen tid for gråt nå.
Jeg sender en forsiktig vannsprut mot deg, og du stopper og snur ansiktet bort.
Så sparker du i vannet. Den spinkle foten din plasker. Og du ler og ler. Ler og ler.
Og sola er om mulig enda lysere. Jeg går mot deg og slår armene om deg.
Vi står der midt i alt det blå, og jeg kiler deg og du ler og ler. Og du kiler meg tilbake.

Jeg kjenner en klump i halsen, men så bøyer du deg og skvetter på nytt.
T-skjorta mi blir våt. Jeg bryr meg ikke, jeg plasker i vannet så det treffer deg.
Vi er som to barn som har stjålet oss fri. Himmelen er skyfri og klar over oss.
Vannet blinker og er glitrende stille. Hele verden er vår nå, mor.
Hele verden er oss.

Jeg holder deg fast i armen. Du vil lenger uti. Du vasser til vannet når opp på leggen.
Du småler. Så bøyer du deg og lar hendene plaske i vannet.
Skøyeraktig ser du på meg, og du skvetter på meg.
Du ler høyt når jeg lener meg til side. Du bøyer deg igjen og skvetter.
Skjørtet ditt er blitt vått, men du stråler der du står.
Jeg slipper armen din, skvetter forsiktig tilbake på deg.
Du ler og ler. Det rynka ansiktet ditt er så vakkert.

Du står i sanden, mor! Tærne dine graver seg ned i det myke, varme.
Du er ustø og støtter deg til meg. Sakte går vi ned mot det blinkende vannet.
Du stopper flere ganger, men jeg får deg med videre. Du ser utover sjøen.
Og så plutselig setter du farten opp. Du trør ut i vannet, og blir stående, som forundra.
Små bølger slår sakte oppover fotbladene dine. Du ler høyt.
Du snur deg mot meg og ler. Øynene dine danser mot meg. Og så vil du lenger ut i vannet.
Du løfter en fot, ser undrende på den, og trør ned igjen i vannet.

Du rører deg ikke. Ser bare på meg.
Jeg nøler et sekund. Kikker meg rundt.
Så drar jeg av meg langbuksene.
Vi er alene. Verden er vår.
Den lange T-skjorta mi dekker bakenden.
Jeg er ikke uanstendig.
Ikke mer enn hva som vanlig er på en strand.
Og du? Jeg tar deg i hendene, drar deg opp.
Du står der med de blåhvite føttene i sanden,
du ser forvirra ut. Men jeg haler deg med.
Denne dagen er vår!

-Jeg skal hente deg, mor, sier jeg. -Nå skal vi bade, slik vi gjorde før.
Jeg ler, plutselig oppglødd.
Det er som om alt umulig akkurat nå er mulig.
Jeg lar de våte tærne mine synke ned i sanden.
Ser hvordan de blir mørke av våte sandkorn.
Jeg går mot deg og strekker hånda fram.
Du ser undrende på meg.
-Kom, sier jeg. Jeg ler mot deg.

Jeg trør opp av vannet og inn på sanden og ser mot deg, mor.
Du sitter der urørlig på pleddet. Men du ser på meg nå. Og du smiler.
Det drysser fin sand ut mellom fingrene dine, før du griper en ny håndfull sand og drysser ut på nytt. Et øyeblikk ser jeg deg som du en gang var.
Den gangen ansiktet ditt var glatt og øynene klare.
Det var mange små gleder. Men ennå kan vi skape nye.
Du og jeg.
Det er ikke for sent.

Da jeg var barn, sto jeg alltid lenge og nølte før jeg gikk ut i vannet. Jeg vassa meg sakte
framover til jeg fikk vann opp til livet, så opp til skuldrene. Da først la jeg på svøm.
Det er to sorter folk, var det en gang en som sa til meg. Det er de som vasser, og det er de
som stuper. Han sa til meg at de som vasser, det er de forsiktige, de engstelige, de som ikke
våger ta sjanser. De som stuper, det er de modige, de som kaster seg i det og tør ta sjanser.
Jeg vet ikke om jeg er enig i det. Kanskje de som vasser er de som evner nyte,
de som våger gå sakte, ta imot, smake, dvele.
Kanskje det er like stort mot å være tilstede og ta med alt på veien, godt eller vondt,
enn å haste forbi mot målet og miste de små detaljene.

Jeg snur meg mot deg og smiler, men du ser ikke på meg.
Du ser etter måkene som stadig flyr lenger bort fra oss.
Det blå glitrende vannet frister meg. Jeg bretter opp buksebeina.
Prøvende setter jeg en tå ut i. Det er kjølig, men ikke for kaldt.
Jeg setter begge føttene ut i vannet. Og vannet lukker seg om fotbladet mitt.
Små bølger løfter seg og sklir bort.
Det er godt.

Det var du som lærte meg omsorg selv for det minste liv.
Du sa at sneglene kanskje ble redde når jeg tok dem opp, de bodde jo inne i sneglehusene sine.
De ville ha det trygt der, og ikke bli putta i en bøtte. Så jeg lot dem i fred etter det.
Da ble det bare skjell jeg samla. Små og store skjell som jeg tok med hjem.
Jeg husker vi limte dem på ark og laga bilder av dem.
En gang stakk vi hull i og hang dem på en tråd som et smykke. Skjell levde ikke.
Du sa det var viktig å ta vare på alt levende. Ha respekt for livet.
Ikke en gang en flue drepte du unødvendig.
Du fanga fluene og slapp dem ut av døra eller viduet.
Far lo av deg, det husker jeg. Men du brydde deg ikke.

Jeg ser deg der du sitter. Du virker så fornøyd.
Hendene dine strekker seg etter sanden, og du lar små sandkorn fylle dem.
Du er så oppslukt av ditt.
Jeg reiser meg og går ned til vannkanten.
Det er små skjell i den myke sanden. De kiler meg under føttene.
Jeg samla skjell i den vesle plastbøtta mi da jeg var lita. Skjell og små sneglehus.
De modigste av vennene mine samla små krabber, men det gjorde ikke jeg.
Jeg syntes synd i krabbene der de kravla og krøp for å komme fri.
Det var mere det enn at jeg var redd for dem.

Noen måker skriker over oss, og du løfter hodet for å se. Du myser og stirrer.
-De skråler, sier du. -Ja, jammen skråler de, sier jeg. Men du hører ikke.
Du mumler noe jeg ikke oppfatter.
Så tar du opp kjeksen som ligger på pleddet ved siden av deg.
Tar en ny bit og tygger, før du legger kjeksen tilbake.
Det blinker i vannet framfor oss. Måkene skriker og flyr over vannet.
Du peker og ler.